«I løpet av 2016 så man en utvikling med flere meget alvorlige skyteepisoder på offentlig sted og at kriminelle bruker bøter, vold og kidnappinger for å kontrollere kriminaliteten enkelte områder i Oslo. Politiet og andre som arbeider med forebygging, ser med stor bekymring på slike tendenser, og det er viktig at det settes inn store nok ressurser til å stoppe dem og være tett på kriminelle gjengmiljøer for å forebygge og avverge. Da man så lignende tendenser i 2006, ble det opprettet et eget gjengprosjekt som fikk gode resultater.»
Slik lyder åpningssekvensen til representantforslaget (dok. 8) fra Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter Jan Bøhler, Hadia Tajik, Lene Vågslid, Kari Henriksen og Jorodd Asphjell med målsetting «å bekjempe gjengkriminalitet og organisert kriminalitet».
Her skal altså Ap ha oss til å tro at det var 2016 som ble et slags vendepunkt – til det verre – for kriminaliteten i Oslo. Dertil at når «man så lignende tendenser i 2006» valgte man «et eget gjengprosjekt som fikk gode resultater».
Mangler det ikke noe dokumentasjon her? Og ikke bare mangler det dokumentasjon, men hele forslaget forteller om et politisk spill der ikke minst tidligere politiske føringer, blant annet overfor politiet, gjør at man nå får døra i trynet.
Jo da, det var mye kriminalitet i 2016, alvorlige skyteepisoder og kriminelle som brukte bøter, vold og kidnappinger. Det samme var det i 2015, 2014, 2013, 2012, ja, jeg kan fortelle om historier – av helt samme slaget (bøter, vold og kidnapping) – av flere, blant annet et familiemedlem tilbake til 2004-2005. Poenget er:
Dette er ikke noe nytt. Det har utviklet seg jevnt og trutt i Oslo (og andre steder), mens politi har bortforklart og roet ned så godt de kan i offentligheten – i tråd med de politiske føringer. De etablerte mediene, som knapt gidder eller evner annet enn å ringe til en eller annen i ledelsen, har oppført seg som mikrofonstativer. Når de samme, både politikere og journalister, bor i de «hvite, velstelte områder», skjønner de ikke mye av hva som egentlig foregår. I mellomtiden har kriminaliteten fått utvikle seg. Ikke i fred, til det har vi ett for profesjonelt politi.
Politiske føringer
Det passer nok Ap-representantene godt å ha med Jan Bøhler på dette forslaget, endog taktisk plassert først, da han faktisk bor i Groruddalen, og flere ganger har ymtet frempå om at solskinnshistoriene om dalen ikke er helt i vater, særlig den siste tiden har Bøhler blitt mer realitetsorientert i sine uttalelser. Det er neppe gått opp for han nå, men det er skapt et politisk rom for å ytre det. Ap sitter jo i opposisjon. Da kan det jamres og klages.
Og ja, det ble sikkert iverksatt et gjengprosjekt i 2006. Per i dag kan HRS ikke gi noe tall på hvor mange gjengprosjekter vi har blitt informert om. Bare den siste uken har vi i alle fall hørt om to nye slike prosjekter, på to forskjellige steder i Oslo. Begge i Oslo øst, om noen lurte. Men det ene prosjektet er langt mer omfattende – og skremmende – enn det andre. Vi kommer tilbake til det med egen sak, men på nåværende tidspunkt vil vi ikke si noe slik at vi ødelegger for politiets etterforskning. Poenget er:
Politiet iverksetter prosjekter hele tiden. Det er det politifaglige arbeidet som avgjør hvordan de går frem. Hvilke etater og avdelinger som er med. Hvordan grupper settes sammen, hvordan etterforskningen pågår og hvilke tiltak som settes i verk. Her skal politikerne ligge langt unna.
Mye av utfordringene til politiet kan nemlig tilbakeføres til de politiske føringene. Allerede på begynnelsen av 2000-tallet ble HRS fortalt, av en i politiets ledelse, hvordan de i to tiår hadde blitt politisk hindret fra å stoppe kriminalitet. Fra 1970-tallet satt politiet mer eller mindre å så på hvordan «småkriminalitet», som f.eks. at smuglevarer dukket opp i den lille butikken, tok plass i samfunnet. Også rett ved på politihuset på Grønland i Oslo. Politet var sikker på at dette ville utvikle seg og vokse til mer organisert kriminalitet. De ville stoppe det øyeblikkelig. Sette en standard.
Men politikerne sa nei. Det kunne føre til beskyldninger om rasisme.
Elefanten i rommet
Angsten for rasisme var elefanten i rommet da, og er det enda. Men ikke i hele politikorpset, i alle fall ikke før Strategisk stab i Oslo «la om strategien» og lot sosiologer få leke seg med politistatistikken. Det var først og fremst politikerne som rotet det til, man skulle ikke koble kriminalitet og innvandring, ikke si at kriminaliteten utviklet seg i takt med innvandringen. Ali på hjørnet skulle få selge sine smuglervarer, han jobbet jo tross alt. De politiserte forskningsmiljøene (som raskt utviklet seg etter at oppdragsforskningen ble en realitet, det vil si at forskerne selv må finne penger til prosjektene) hoppet på. Rapporter på rapporter om marginalisering, rasisme, utenforskap, forebyggende arbeid, exit-programmer, oppfølgingsprogrammer, forsterket innsats, betydning av dialog, etc. etc. Alt pakket godt i inn i et feministisk perspektiv slik at ethvert mammahjerte (og feminisert pappahjerte) blør. Straff og tøffere tiltak ble lagt på skrothaugen, sammen med fakta. Politikk og forskning gikk i samme retning. Mediene sov.
Nå skjer akkurat det samme. Gjengproblematikken i Oslo (og sikkert andre steder) lever i beste velgående, men volden blir råere og råere. Rekrutteringen mer profesjonalisert. Stadig yngre dras inn, spesielt til å gjøre drittjobbene, som politikilder forteller oss. Kampen om narkoområder hardner til. Gjenger gjør opp seg mellom, som ikke vil ha noe med politiet å gjøre. Derfor må du også tilhøre en gjeng eller så er du uten beskyttelse, i deres optikk. Per se ligger to ofre, en som fikk fingeren kuttet av på Ensjø og en som ble slått med balltre på Huk, på sykehuset – med politivakt. Det er fordi gjengen ikke skal komme å ta dem igjen. Ofrene, begge med innvandrerbakgrunn, vil derimot ikke ha noe med politiet å gjøre. Hvordan skal man da få åpnet straffesak mot de kriminelle? Hvordan få straffet dem? Hvordan skal man få stoppet faenskapet?
Politiet har mildt sagt en «ensom» jobb, og det er rett og slett patetisk at politikere skal prøve å fortelle dem hva som politifaglig må fokuseres på og hvordan de skal utføre jobben. De ti tiltaksforslagene fra Ap-representantene sier alt om det politiske spillet, inntullet i (politisk taktisk) skepsis til politireformen (eller rettere sagt: her gjelder det å snakke ned sittende regjering. Fremstille dem som lite handlingsorienterte. Som svake. I motsetning til Ap.)
Ett av forslagene sier at regjeringen skal «sørge for at fagmiljøer som arbeider mot organisert kriminalitet i politiet, ikke svekkes, men styrkes, ved ny organisering av de nye politidistriktene.» For selvsagt legges det opp til en reform som svekker dette arbeidet? Denne regjeringen, som enhver annen regjering, bryr seg selvsagt ikke om å bekjempe organisert kriminalitet? Særlig ikke i disse terrortider?
Så kan man jo utfordre Hadia Tajik, som leder av Stortingets justiskomité, om å løse opp i noen av de juridiske flokene som politiet har slitt med i alle år. For i tiltaksforslagene tas blant annet opp at taushetsplikten ikke skal være til hinder for god tverretatlig og tverrfaglig samarbeid, og bruk av oppholdsforbud. Sistnevnte har politiet prøvd på, men ble straks stoppet av jussen. For hvordan hindre noen, som ikke er pågrepet og tiltalt, å oppholde seg et bestemt sted? Særlig at Ap ville ha stemt ja til et slik forslag. Men det er bare å håpe at noen på Stortinget forsøker, så vil vel Ap vise sitt sanne jeg. Når det handler om problematikken om taushetsplikt er vel kanskje nettopp politireformen en del av svaret. Regjeringen hevder at reformen vil gi større og bedre fagmiljøer, alle kan ikke være gode i alt og ethvert lensmannskontor kan ikke besitte enhver fagkompetanse, og slik sett styrke etterforskningskapasiteten. Internt i et slikt fagmiljø vil informasjonen flyte lettere – og uten hinder – enn i samarbeid med en haug ulike aktører.
De andre tiltakene som foreslås, om at regjeringen skal sikre at politiet gjør jobben sin, om forebygging, om bedre oppfølging av ofre, sier mest om Ap. De vil at tidligere politiske føringer fortsatt skal gjelde. Men disse «løsningene» har ikke fungert i 30 år. Og problemene har bare vokst.
Tøffere linje
Litt «tøffere» er Ap-politikerne dog blitt:
«Situasjonen i dag er krevende fordi politiet har flere miljøer å følge med på enn før. Ungdomsgrupper som tidligere begikk noe kriminalitet, har tatt steget til å bli organiserte kriminelle gjenger av samme type som B-gjengen, Young Guns, kriminelle MC-gjenger m.fl. Også ulike gjenger av personer med bakgrunn fra Litauen, Somalia, Albania og Balkan er i samme kategori. De driver en ustoppelig jakt på nye kriminalitetsfelter og skaffer seg ny kompetanse og rekkevidde ved å inngå samarbeid og allianser på tvers av grensene. De kan stå bak alt fra menneskehandel, grove ran, narkonettverk, torpedovirksomhet, innbruddsraid og menneskesmugling – til falsk fakturering, momssvindel, IKT-kriminalitet, svindel med bankkort og innsidehandel.»
Jo takk, politiet vet nok svært så godt hvem de har med å gjøre – men de sier det ikke høyt. Og det handler ikke bare somaliere og øst-europeere, for å si det slik. Og like ille: Det blir sikkert også flere og flere etniske norske. Kulturen som befester seg tilsier at ungdommer enten må holde seg adskilt eller forholde seg til de gjeldende spilleregler, som typisk er gjenger. Og dette med at «ungdomsgrupper» har utviklet seg til «organiserte kriminelle gjenger». Banalitetens dager er ikke over. Det som tidligere kanskje kunne karakteriserer som ungdomsgjenger er i dag langt mer lik kriminelle gjenger, med mange unge mennesker, noen bare barn. Og selvsagt blir en som har vært kriminell siden han var 13-14 år langt grovere kriminell når han er 24 år, hvis samme fyr fortsetter den kriminelle løpebanen. For lett å komme seg ut, er det ikke.
Det var det politiet prøvde å fortelle allerede fra 1970-tallet, da dere jamret om rasisme! Skjønner dere nå at innvandringen har sin pris? At dere må ta konsekvensene av hva dere har stelt i stand? Vi har importert kriminelle standarder som vi i, i alle fall i nyere tid, har vært forskånt for. Men den tid er forbi og utviklingen er irreversibel.
Så skal vi så møte dem med åpenhet, kos og klem, oppdragelse i institusjon eller moraletikk i fengsel? De har det jo så fælt hjemme? Er så stigmatisert? Jeg tror ikke det er slike tanker en vil ha i møte med en fyr hvor råskapen lyser ut av ansiktet og macheten svinger rundt deg.
Se realitetene i øynene – og gi politiet de tiltrengte rammebetingelser. Det vet politiet hva er, ikke politikerne.
Ap-forslaget ble for øvrig stemt ned i Stortinget i går, men skremmende nok stemte 42 for. Disse 42 burde overnatte i et folketelt på Grønlands torg i helgen.