Etter at det ble kjent at HRS ønsker å kartlegge moskeer og muslimske trossamfunn i Norge har spesielt Nettavisen fulgt opp saken, ikke minst med massiv kritikk for kartleggingen fra Antirasistisk senter og Shoaib Sultan. Saken vakte stor interesse hos Nettavisen, så de fulgte opp med et intervju med Hege Storhaug – et intervju som de melder «tar av». I tillegg var Klassekampens førstesideoppslag 9. januar at HRS’ nettsted rights.no og document.no fosser frem i sosiale medier.
Arrogante til de faller
Journalistene klør seg i hodet. Nå har de i årevis prøvd å diskreditere suksessfulle alternative medier som oss, ikke minst med de klassiske merkelappene «innvandringkritisk» og «muslimkritisk», bare for å få som svar at vi seiler inn på topplisten – og blir værende der, som Klassekampen rapporterer. Folk ikke bare leser våre saker, de deler dem også villig vekk. Det gjør at vi gang på gang ligger helt i topp på mest delte saker i sosiale medier i Norge.
På den toppen er sjelden en etablert avis som Aftenposten. Sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, finner det derimot «helt naturlig». Han forklarer til Klassekampen at innvandringsrelaterte saker deles mest, og ellers er vi visstnok svært så taktiske:
– Hege Storhaug har hatt en veldig tydelig politisk agenda i mange år. Hun bruker teknikker for å spisse sakene. Aftenposten spiller ikke på den banehalvdelen, sier han.
Rekk opp hånda de som ikke har registrert spissing av saker hos Aftenposten. De hendene skal jeg nok raskt klare å telle. Men vit så at Aftenposten har helt andre ambisjoner:
– Når vi dekker innvandringssaker, er det vår ambisjon å være nyanserte. Det er jo ikke det beste grepet hvis man kun har som mål å bli delt, sier han.
Det er nesten utrolig at sjefredaktør Hansen ikke har fått med seg at nettopp mangel på nyansering er ett av de etablerte mediene, inkludert Aftenposten, største problem. Den politiske slagsiden og manglende dekningen av spesielt saker som har svært stor interesse for folk flest, som konsekvenser av innvandring og islam, gjør at mange snur ryggen til de etablerte mediene. Folk sier til og med opp abonnementet hos Aftenposten og sender de resterende pengene til oss. Gjør de det fordi de oppfatter Aftenposten som nyansert?
Og tror virkelig sjefredaktøren at vi som jobber omtrent døgnet rundt for en lønn som Hansen antakelig aldri ville ha akseptert, at vi gjør det med kun med mål om å bli delt? At vi ikke har et budskap? At vi ikke har et engasjement for samfunnsutviklingen? At vi ikke bryr oss om leserne våre? Det er så arrogant at det knapt er til å tro. Men det sier jo sitt.
Ikke med en ildtang
Gunnar Stavrum i Nettavisen har kommet til at «Facebook elsker islamkritikk». Det er som å hevde at det er biler som utfører terror. I den grad Facebook «elsker» noe, så er det dette sosiale mediets medlemmer som styrer det. Folk, helt vanlige folk, og det på et sted der journalister, redaktører og desker ikke kan styre dem. De kan ikke styre og redigere debattene eller hva folk fokuserer på.
«De etablerte mediene vil helst ikke ta i dem med ildtang, men på sosiale medier er Hege Storhaug og Hans Rustad vinnerne.»
Men hvorfor vil ikke de etablerte mediene ta i oss? Kanskje det er fordi vi jobber hardt, seriøst og systematisk med å få frem det vi mener er det faktuelle, og at dette ikke sammenfaller med den virkeligheten som de etablerte mediene har lullet seg inn i, om det så er i redaksjonen, i eget bomiljø eller som resultat av eget politisk ståsted? Leserne kjenner seg kanskje mer igjen i den virkeligheten vi formidler? Hvem får troverdighet da?
Stavrum påpeker:
For de etablerte mediene må det være et tankekors at saker fra Document og HRS er så populære.
Ofte er det saker hvor leserne har en mistanke om at mediene dekker over nyhetssaker som kan brukes av innvandringskritiske eller antiislamske personer.
Merk igjen, det er ikke «akseptert» å være innvandringskritisk eller antiislamsk. Så la oss si det igjen, som tusenvis av ganger før: Å være kritisk til den førte innvandringspolitikken er ikke det samme som å være kritisk til innvandrere. Å være kritisk til islam er ikke det samme som å være det mot muslimer.
Det interessante er derfor at Stavrum mener at leserne får oppfatningen av at «mediene dekker over nyhetssaker». At noe holdes tilbake. At noe ikke sies. Hva som er årsaken til en slik dekkoperasjon burde i seg selv være uinteressant.
«Bilbranner»
Stavrum bruker eksemplet med de mange bilbrannene på Vestli. Eksemplet er godt, men ikke slik Stavrum tror. Problemet er nemlig at det ikke bare handler om bilbranner – det handler om så mye mer. «Bilbrannene» er flittig blitt omtalt i de fleste medier, men med overdreven inne-stemme og ingen medier har over tid tatt noe overordnet grep.
Over flere år har alle medier visst at det har utviklet seg en rekke problemer i innvandrertette områder i Oslo, særlig deler av Groruddalen og Søndre Nordstrand, og de har visst at gjengproblematikk, særlig med innvandrergjenger, har satt sitt preg på store deler av Oslo og omegn. Har man ikke visst det, har man umulig noen som helst kontakt med virkeligheten, og man har ingen gode kilder.
Tvert om løper mediene her maktas ærend. De ansvarlige politikerne har da intet ønske om få problemene presentert i sin tyngde og bredde – da må de jo gjøre noe, mens ledelsen i politiet skal både vise sin styringsdyktighet og handlekraft (og smøre CV-en sin til neste toppjobb), samt ikke uroe befolkningen.
Da HRS omtalte «hendelsene» som gikk over tre dager på Vestli siste helga i mai, så gjorde vi ikke som mainstream-media. Først og fremst kontaktet vi en rekke av våre kilder. Da fikk vi blant annet raskt vite en rekke ting som de etablerte mediene ikke fant ut av, fordi de kun forholdt seg til politiledelsen, slik som at det ikke handler om to-tre personer, men tyve personer. Vi fant like raskt ut at alle har innvandringsbakgrunn (navnene forteller oss det). Og vi fant ut at ikke bare ble det kastet stein, men også lagt stein i veibanen for å forhindre blålyspersonell å komme frem. Videre sporet vi opp hvilken innsats f.eks. politiet tidligere hadde gjort i området, som kanskje kunne fortelle oss noe om omfanget av problemene. Da avdekket vi også at det er ønske om å etablere borgervern-grupper i dalen, noe politiet selvsagt vil forhindre.
Saken, publisert på rights.no 31. mai og med over 5 500 delinger, har Stavrum, Nettavisen og alle andre medier hatt tilgang til siden. Alle har holdt kjeft. Ingen har spurt oss om noe. Ingen debatt på Dagsnytt 18 eller annet. Er problemet at de ikke tror på oss? For som Stavrum sier: «Men likevel gjenstår det å få troverdige fakta. Og uten fakta trives konspirasjonsteoriene.»
Alt hva HRS har formidlet siden oppstart i 2000, forteller oss at vi har hatt rett hele tiden. Ikke uten grunn, fordi vi sitter ikke og finner opp saker – kun med mål om å bli delt. Så vi utfordrer igjen de etablerte mediene: Om dere tror dere vet bedre, motbevis oss.
HRS følger opp
Nettavisen derimot sliter åpenbart med kilder:
Bilbrannene kommer etter en periode med ungdomsbråk på Stovner, utført av det politiet beskriver som unge gutter i 18-årsalderen med kriminell bakgrunn.
Dette er en bydel med mange innvandrere, men foreløpig foreligger det ikke offisiell informasjon om at bilbrannene er utført av spesielle etniske grupper. Nettavisen har forsøkt å få ut informasjon, men politiet har ikke ønsket å si noe om bakgrunnen til de antatte gjerningsmennene.
Vel, Nettavisen – vi klarer det langt bedre enn dere.
Og nettopp fordi vi ikke har tenkt å la den alvorlige utviklingen i Oslo bortforklares med en avvisning av «svenske tilstander» og annet tåkeprat, særlig fra selverklærte «nyanserte medier», så har vi fulgt opp, i dag med en sak om gjenger som trakasser bomiljøer på Stovner. Og om du lurte: Ja, det er guttegjenger med innvandringsbakgrunn.
Nå har vi fått nok av alt utenomsnakk og bortforklaringer. Flere grove saker vil følge herfra. Og det står de etablerte mediene fritt å henge seg på – før virkeligheten punkterer dere totalt.