Otto Brenner-instituttet har tatt for seg tyske mediers dekning av migrantkrisen i 2015 og 2016 i en ny studie. Forskergruppen, som ble ledet av tidligere redaktør i Die Zeit Michael Haller, har studert tusenvis av artikler i landets største aviser i tidsrommet februar 2015-mars 2016 og konklusjonen er knusende:
Mediene forholdt seg hverken objektive eller kritiske, men antok den politiske elitens perspektiv og inntok en oppdragende rolle overfor ordinære borgere. Man stilte seg ukritisk bak Angela Merkels innvandringspolitiske utspill og gjentok lojalt den politiske elitens budskap. Pressen lanserte begrepet «Velkomstkultur» og brukte dette til å skape et moralsk press på befolkningen i den hensikt å gjøre dem positivt innstilt til den enorme asylinnvandringen som pågikk i den aktuelle perioden.
Selv det som skulle være rene nyhetsartikler var preget av journalistenes personlige holdninger og meninger. Samtidig ble ordinære borgere, eksperter og asylsøkeres perspektiv ignorert.
Forskergruppen fant også at enkeltpersoner som stilte seg kritiske til Merkels politikk ble mistenkeliggjort og/eller brennemerket som rasistiske.
– De fleste journalistene mislyktes med oppdraget om å være dem som objektivt forklarer verden for leserne, sier Haller til Die Zeit.
Studien påpeker at de etablerte medienes ensidige, moralistiske kampanjejournalistikk ikke har gått upåaktet hen, men har fått konsekvenser i form av et «massivt» tap av tillit i befolkningen.
Funnene støttes for øvrig av en rekke andre medieundersøkelser, som viser at innvandring og asylpolitikk er det samfunnsområdet hvor befolkningens tillit til medienes dekning er aller lavest.
Det er ikke uten grunn, for tyske medier var langt fra alene om å svikte sitt samfunnsoppdrag som en objektiv, kritisk og granskende aktør. Det samme kan nemlig i mer eller mindre grad sies om de fleste av deres vesteuropeiske kollegaer.
Eksemplene er mange; som den gjennomgående bruken av «flyktningkrise» – til tross for at det meste av tilgjengelig kunnskap klart viser at hovedkontigenten var og er regulære migranter uten beskyttelsesbehov – etternøleren Dagbladet holder da også fremdeles på med det. I tillegg kommer det lite representative overforbruket av bilder av kvinner og barn, til tross for at over 70 prosent av de som ankom/ankommer var/er unge menn, samt ukritisk og omfattende bruk av bilder av migranter som krøp under og over piggtråd. Dette siste skyldtes utelukkende at migrantene selv ikke ønsket å registrere seg i landet de reiste gjennom slik regelverket tilsier, fordi de i stedet ville til et forhåndsbestemt land – fortrinnsvis de nordeuropeiske velferdstatene. Dette er noe alle i pressen vet, for regelverket er svært kjent stoff. Europas grenser sto vidåpne, men likevel gikk pressen langt i å fremstille det som om grensene var stengt i «festung Europa» og at folk derfor måtte forsere gjerder, murer og piggtråd. Asylshoppingen som foregikk helt åpenlyst, hvilket den har gjort i årevis, ble ikke kommentert, til tross for at mange av «flyktningene» selv var helt åpne på det. Det fikk ikke pressen til å endre perspektiv eller til å innta en noe mer kritisk stilling. Man fortsatte å kalle alt og alle for flyktninger. Den like uhemmede som kyniske bruken av den tragisk druknede, tre år gamle Alan Kurdi trenger neppe noen nærmere kommentar.
Angela Merkels uansvarlige politikk ble unisont hyllet. Det samme ble nasjonale politikere som sangvinsk drev rene overbudspolitikken, mens kritikere, som for eksempel Frps Sylvi Listhaug, ble kraftig kritisert, for ikke å si tilsvinet, for nær sagt alt mulig. Asylaktivister og innvandringsliberale enkeltpersoner og interesseorganisasjoner hadde kronede dager; det ble knapt mønstret en eneste motforestilling. Fullstendig udokumenterte – og siden dokumentert feilaktige – påstander, som f.eks. om syrernes utdannelsesnivå, haglet og det ble ikke stilt et eneste kritisk spørsmål.
Flyktninghjelpens Jan Egeland, Venstres Trine Skei Grande, Aps Jonas Gahr Støre og KrF-leder Knut Arild Hareide gikk på evig rundgang, særlig hos NRK, og man var så andektig at det var utenkelig å ymte frempå med et kritisk spørsmål. Politikere av alle sjatteringer fikk samtidig ukritisk legge ut om dugnad, som var det en forbigående krise vi sto overfor. Men ettersom tilstrømningen ikke viste noen tegn til å avta, forandret etterhvert stemningen seg i befolkningen. Asyldekningen ble mer edruelig i midten av oktober 2015, for endelig fant norsk presse en mye bedre vinkel. Inntil da hadde man kjørt oppslag på oppslag hvis primære budskap til regjeringen var at de måtte «gjøre mer og ta i mot flere», men så viste det seg plutselig at tilstrømningen i stedet kunne brukes mot den blåblå regjeringen; de hadde jo blitt advart og hadde ikke gjort noe for å avverge det. Noe så ansvarsløst! – Fikk gjentatte advarsler om flyktningstrøm. Ble varslet om millionflukt mot Europa, Norge nedjusterte sine anslag, skrev VG plutselig da.
I mars 2016 publiserte samme VG et notat fra avdelingsdirektør John Mikal Kvistad og seniorrådgiver Morten Aasland i Utenriksdepartementet, der det het: «Norsk opinion er neppe mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde. Det gjelder også kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder».
Var det noen i media som spurte seg selv om hvorfor norsk opinion ikke var mentalt forberedt på dette – og stilte spørsmål om hvilken rolle pressen selv har spilt i dette bildet? Jeg har spurt flere ganger før, men har så langt ikke fått noe svar.
Og det er ingen grunn til å holde pusten mens man venter; de fleste som har påpekt pressens ensidige kampanjejournalistikk under migrantkrisen har bare blitt avfeid – av pressen selv. De gjør visst en god jobb, sies det, det er bare oss kritikere, og tydeligvis leserne/seerne deres, det er noe galt med. Vi ser nemlig ting som ikke finnes.
Vedvarer denne holdningen, vil det i første runde gå utover mediene selv. Færre lesere betyr færre inntekter, som igjen betyr oppsigelser. Det er det nok mange som i utgangspunktet mener at de fortjener. Men medienes fravær av selvkritikk og endringsvilje er svært alvorlig fordi folk mister tillit til en viktig samfunnsinstitusjon som er en av de grunnleggende forutsetningene for demokrati og rettstat. Får vi en tilstand der en kritisk masse rett og slett ikke lenger tror på det mediene rapporterer, vil det åpne for tap av tillit til andre institusjoner. Folk som tror de blir konsekvent løyet til, utvikler naturlig nok en dyp skepsis til øvrige omgivelser. Det vil på sikt medføre store negative konsekvenser for hele vår samfunnsorden.
Det er forståelig at mediene ikke har lyst til å erkjenne og offentlig redegjøre for egen svikt. Ingen liker å innrømme feil, kanskje særlig ikke når den skjeve dekningen harmonerer med egen verdensanskuelse. Det er et dokumentert faktum at et flertall blant journalistene lener seg mer mot venstre enn den øvrige befolkningen og at de i langt større grad er innvandringsliberale. Det er en ærlig sak, men de kan ikke fortsette å late som om dette er uvesentlig for hvordan de velger å fremstille en sak og at det i stedet er alle andre som feiloppfatter, eller at de selv ikke har vært sterkt medvirkende til at denne oppfatningen i det hele tatt eksisterer.
Mediene burde lese den tyske studien og forsøke å forholde seg til at det faktisk er slik en stor del av befolkningen oppfatter dem. De burde også tenke grundig gjennom hva utenriksdepartementets notat egentlig forteller om hvordan de skjøtter oppdraget sitt når det gjelder et av de aller største politiske stridstemaene i dagens Europa.
For hvis den generelle dekningen var så balansert, saks- og faktaorientert og objektiv som mediene selv hevder; hva kommer det da av at de to eneste kritiske mediene av noen størrelse, vi og naboen, opplevde sin største og raskeste vekst noensinne under nettopp migrantkrisen?
De fleste vet nok svaret på det.
Så opp og hopp alle landets journalister; ingen vits i å vente til klokken blir fem på tolv.