Sommeren 2015 satte Tyskland og Sverige egenmektig Dublin-avtalen – som innebærer at asylsøkere plikter å søke om opphold i det første europeiske landet de kommer til – til side. Nå avviser EU-domstolen praksisen, og stadfester europeiske lands rett til å deportere migranter tilbake til landet de først ankom.
In a ruling which could have far-reaching consequences for how the European Union deals with migrants in future, the European Court of Justice on Wednesday upheld the right of member states to deport asylum-seekers to the first EU country they enter.
The ruling amounted to an effective rejection of Angela Merkel’s controversial “open-door” refugee policy, which saw more than one million asylum-seekers flood into Germany.
The court ruled that the EU’s Dublin regulations, under which refugees must seek asylum in the first member state they enter, still apply despite the unprecedented influx of 2015.
Dommen er avsagt i en sak der to afghanske kvinner og en syrisk mann som ankom Europa under migrantkrisen i 2015 klaget på at Østerrike og Slovenia sendte dem tilbake til Kroatia, som de hadde reist gjennom for å komme til de forhåndsbestemte landene.
Dommen beskrives merkelig nok som «uventet», tatt i betraktning av at Dublin-avtalen fremdeles – til tross for Tyskland og Sveriges egenmektige opptreden – er i kraft.
The court’s decision was unexpected, after the judges took the unusual step of ignoring the advice of the advocate-general.
In a written opinion issued last month, Ms Sharpston warned that the Dublin system “was simply not designed to cover such exceptional circumstances”.
“If border member states, such as Croatia, are deemed to be responsible for accepting and processing exceptionally high numbers of asylum-seekers, there is a real risk that they will simply be unable to cope with the situation,” she wrote.
While the ruling will be seen as a victory by many in central Europe, Hungary and Slovakia suffered a setback in a separate case over EU quotas for sharing asylum-seekers between member states.
I september 2014 dokumenterte Jyllands-Postens Orla Borg det som allerede var alminnelig kunnskap: asylinnvandrere har omfattende kjennskap til de forskjellige lands regelverk og trygdeordninger. På det daværende tidspunktet ble Danmark ansett – særlig av syriske asylsøkere – som et av de mest attraktive landene å søke asyl i fordi saksbehandlingen for familiegjenforeninger var kort. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i Danmark var da på rundt 2 måneder, mens den var 7 måneder i Sverige og mellom 9 og 15 måneder i Norge. Menneskesmuglere med tilhold i Istanbul holder seg selvfølgelig til enhver tid oppdatert om det enkelte lands regelverk, og selger «pakketurer» som et annet feriebyrå.
Antallet klager er da også deretter og det er ikke rart: dette er tross alt mennesker som har betalt i dyre dommer for å kjøpe seg en tilværelse i et ønsket land.
Rettsordfører Trine Bramsen i regjeringspartiet Socialdemokraterne uttrykte den gangen stor overraskelse over at noe slikt kunne være mulig. Den daværende danske regjeringen – som våre egne innvandringsliberale – hadde til da hevdet at deres liberalisering av asyl- og innvandringspolitikken ikke ville føre til økt tilstrømming og avviste blankt at noen kan sitte i f.eks. Syria og følge med på endringer i det danske regelverket.
De er naturligvis vås; ethvert signal – også såkalt «symbolpolitikk» – blir øyeblikkelig oppfanget og spredt verden over.
Det var så himmelropende tåpelig at Jyllands-Posten skrev det rett ut på lederplass: Men herregud, hva trodde hun egentlig?
Gad vite om vi noensinne vil få se noe lignende på lederplass i den Mangfoldige Norske Presse…?
Borgs opplysninger ble for øvrig bekreftet av flere, bl.a. integrasjonskonsulent Fahmy Al-Majid, leder for Røde Kors asylsenter i Jelling Solveig Vestergaard og talsperson for FNs høykommisær for flyktningers Europa-kontor, Ana White.
I Milano foregår asylshoppingen helt åpenlyst, meldte Jyllands-Posten, som drev oppsøkende journalistikk og publiserte en rekke artikler om temaet. Aylsøkerne undersøker ruter, priser, innholdet i de forskjellige «smuglerpakkene» og eventuell risiko, fordeler og ulemper ved land som Tyskland, Norge, Sverige, Nederland og og Danmark.
Det samme er da også registrert i Norge:
– De aller fleste asylsøkere har et klart ønske om å søke asyl lenger nord i Europa, og gjør derfor alt de kan for ikke å bli registrert med fingeravtrykk i f.eks. Italia. Det skyldes ikke frykt for avslag, for har man beskyttelsesbehov, er sjansene like store der som lenger nord i Europa, skrev direktør i Utlendingsdirektoratet Frode Forfang i september 2014 og la til:
Det er altså andre forhold som gjør at noen land er mer attraktive, uten at jeg skal gjøre nærmere rede for det her.
Så kan man jo bare lure på hva disse «andre forhold» er. Det står uansett i en viss motstrid til den offisielle fortellingen om folk som flykter hals over hode fra krig og død.
I 2013 opplyste Europol at menneskesmuglingen til Europa har vokst seg på størrelse med narko-økonomien. Menneskesmuglerne tar mellom 50.000 og 100.000 kroner for å smugle en person til grensen mellom Tyrkia og Hellas. Bare hittil i år har det ankommet 130.000 personer til Italias kyst. I hele verden er over 50 millioner på flukt, de fleste fra konfliktherjede, fattige land i Afrika og Midtøsten.
Under Røde Kors` internasjonale konferanse om flyktningesituasjonen i verden generelt og Europa spesielt i mars 2015, bekreftet hovedtaleren, Røde Kors` asylsjef i Bulgaria Mariana Stoyanova, at det forholder seg slik Borg hadde dokumentert året før. Stoyanova hadde da fulgt tilstrømningen til Europa i 11 år og de siste årene sett en dramatisk vekst. Hun hadde også registrert at asylsøkere vet «forbløffende mye» om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kan oppnå familiegjenforening.
Stoyanova forklarte hvordan flykninger velger og vraker blant land i Europa. I årevis hadde Tyskland og Sverige vært øverst på listen av land asylsøkere har som mål. De siste to årene hadde imidlertid Danmark rykket oppover listen over attraktive land. Det skyldtes blant annet de høye sosiale ytelsene, sa hun til Jyllands-Posten. Hun konstaterte at spredningen av viten om de forskjellige lands mottagelse og sosiale ytelser for asylsøkere – som blant annet søker etter slik kunnskap på nett – er stor:
»Det er forbløffende, hvor meget asylansøgere ved om sociale ydelser, om modtagelsesforhold, sagsbehandlingstid, chancerne for at få opholdstilladelse og mulighederne for at få familiesammenføring hurtigt. Spredningen af informationer er meget effektiv via blandt andet Facebook-grupper og hjemmesider,« siger hun.
At Danmark på samme tid hadde innført ettårig midlertidig oppholdstillatelse, uten rett til familiegjenforening, for visse asylsøkere fra krigsområder var sannsynligvis allerede kjent, mente hun. Effekten ville bli at flere asylsøkere ville velge andre land med eksempelvis lengre og/eller permanente oppholdstillatelser og raskere familiegjenforening. Kort etter rapporterte dansk Røde Kors, som står for innkvartering av nyankomne asylsøkere, – og Rikspolitiet bekreftet – at antallet asylsøkere hadde gått ned for første gang på flere måneder. Røde Kors visste ikke hva som var årsaken, men ifølge Berlingske skyldtes det at europeiske lands innvandringspolitiske debatter og varslede innstramninger raskt når frem til både asylsøkere og menneskesmuglere.
Danmark beholdt inntramningene sine og innførte enda flere, og så så vi da også umiddelbart at migranter begynte å «flykte» fra Danmark til Sverige og Norge i 2015 – alt mens ukritiske medier stadig kalte dem flyktninger. Asylshoppere er nok en mer presis beskrivelse, for vi ble servert mange historier som dette:
»Nej, nej, nej, ikke Danmark. Jeg skal til Oslo. Det er et godt sted. Hvis Gud vil, er det der, jeg skal bo og have et ordentligt liv,« siger han.
Namir forteller at han ikke vil bli i Danmark på grunn av de nylige innstramningene. Han satser derfor på Norge:
»Min familie er i Afghanistan, og jeg skal have min familie herop. Men de må ikke komme til Danmark, har jeg hørt. Oslo er et godt sted. Hvis Gud vil, så tager de imod mig og min familie,« siger han.
Flere av «flyktningene» hadde venner og nettverk i Sverige, hvor de regnet med å få permanent opphold slik at de kunne reise tilbake for å besøke familien i hjemlandet de angivelige trenger beskyttelse fra:
Vigtigst af alt er det dog ikke at havne i Danmark.
»Hvis politiet fanger os og vil tage vores fingeraftryk vil vi nægte eller stikke af. Vi vil ikke blive her,« siger Ibrahim.
Jeg må ikke misforstå dem, forklarer Hussein. De er sikre på, at Danmark er et dejligt land – for danskere. Menneskene er »hundrede gange smukkere end i Tyskland« og alt ser fredeligt ud.
»Men i Sverige kan vi få permanent ophold, så vi kan rejse tilbage og besøge familien, og der kan vi arbejde, så vi kan genopbygge vores liv. Vi vil bare gerne have stabilitet,« siger han.
Det var ikke bare enslige menn som reiste gjennom Danmark. Det ankom jevnlig barnefamilier, men ryktene om de forskjellige lands regelverk flyr altså raskt mellom migrantene. Mange av dem har venner eller slekt i Europa som oppdaterer dem og forteller hvor det er best å dra. Jyllands-Postens spørsmål om hvorfor de ikke ville bli i Danmark, ble bare møtt av vantro glis:
»Blive i Danmark,« spørger han efterfulgt af et vantro grin.
»Nej, det skal jeg ikke. Vi har jo alle venner, der allerede er her i Europa. De fortæller os, hvad der sker, og hvor det er bedst at tage hen. Og de siger: Lad være med at tage til Danmark,« forklarer han.
Også han vil have sin familie med og har hørt, at det er svært i Danmark. Men det i sig selv er ikke den væsentligste grund til hans venten foran spor seks.
Det er en anden, altoverskyggende frygt.
»Jeg er allermest bange for at blive sendt hjem. Hvis jeg bliver i Danmark, kan de måske finde på at sende mig tilbage. Men jeg vil have et ordentligt liv i Europa. Et trygt liv. Hvis Gud vil,« siger han.
Europa er med andre ord blitt redusert til et slags chartersenter: Du ringer – vi bringer. Og Europa vasser i ikke-statlige organisasjoner, som ikke desto mindre finansieres av staten, som står klare til å hjelpe menneskesmuglernes betalende kunder.
Men hvis man trenger flere bekreftelser for å forholde seg rasjonelt og realistisk til det faktum at ethvert politisk signal om liberalisering på asyl- og innvandringsområdet får umiddelbare konsekvenser i form av økt tilstrømning, har man faktisk ikke noe i styre og stell å gjøre.
Og så det er sagt: Det stunder mot valg. Og ikke bare har vi en rekke lekepartier som fortsatt nekter å forholde seg til realitetene, men vi har også såkalt «ansvarlige partier» som opptrer mer politisk taktisk for egen vinning enn å sette nasjonens interesser først.
I september bør vi la dem merke hva vi mener om det.