Flere videregående skoler i Oslo har store problemer med vold og kriminalitet. På skolen. Vi tar det en gang til: vold og kriminalitet på skolen – i skoletiden. Det er særlig Ulsrud, Hellerud, Bjørnholt, Bjerke, Kuben og Stovner som har det politikere og det øvrige etablissementet eufemistisk foretrekker å kalle «særlige utfordringer», men som alle vi andre, særlig foreldre, vil kalle regelrette problemer. Store problemer, faktisk.
De voldelige og kriminelle elevene gjør hverdagen utrygg og farlig for de andre, og det er ganske enkelt helt uakseptabelt og må opphøre øyeblikkelig. Det er ikke engang diskutabelt. De førstnevnte hersker gjennom rå fryktkultur – den samme fryktkulturen vi ser gjennomsyrer de såkalte «utsatte områdene» i Sverige.
Men det handlingslammede liberale etablissementet kvier seg som vanlig. Man kan få en viss mistanke om at det utelukkende skyldes at de ikke ønsker å få problemene på bordet fordi det butter mot verdensanskuelsen de abonnerer på. Problemer underminerer påstanden om hvor innmari fint og kult og gøy og morsomt det er med innvandring og påfølgende mangfold. Så man vil helst ikke ta tak i problemer, og langt mindre foreta seg noe som monner med dem.
Derfor har man kommet opp med det ultimate svar på livet, universet og alt mulig: foretar man seg noe – uansett hva – så blir det bare verre. Best å sitte rolig i båten, for så går det seg nok til. Hvis ikke har vi alltids Den hellige Dialogen å ty til.
Det er en viss fare for at denne strategien ikke vil fungere så bra denne gangen; foreldre har jo en tendens til å bli ganske hårsåre når det gjelder avkommet, og kan derfor tenkes å reagere en smule negativt.
Den tanken har nok slått Høyres bystyregruppe, så de foreslår akutttiltak som videoovervåking, uniformert politi og narkohunder for å få bukt med problemene på enkelte skoler.
Å guddameja, snakk om å overreagere!
Jeg tenker vi alle kan resitere ordfører og Sosialistisk Venstreparti-representant Marianne Borgens i kor:
– Umiddelbart tenker jeg at dette ikke er svaret på problemene vi har. Tvert imot frykter jeg at det kan forsterke dem. Det vi ser i Oslo-skolen i dag, er et symptom på noe som er gått galt, sier Borgen.
«Noe som har gått galt», ja. Sannelig er man innsiktsfulle på Borgens kanter av Oslo.
Så hva foreslår hun? Dialogue, selvsagt:
– Utgangspunktet må være å snakke med ungdommen. Hva er det de vil, hva opplever de som vanskelig, hva mer vil de ha i skolen? sier hun.
Om vi dessverre ikke vet hva mer de voldelige kriminelle vil – bortsett fra å være voldelige kriminelle og tjene penger på narkosalg i skoletiden; det er jo kjedelig å gå glipp av inntekter bare fordi man må lære å lese og regne og sånt sludder – ha i skolen utover større kundekrets, så vet vi til gjengjeld, kjemisk fritt for dialog, hva resten av elevene vil ha i skolen: en trygg hverdag.
Men mens vi først er inne på det: Har man ikke hatt noen som helst kontakt med Osloskolenes elever de siste 20 år? Har de hatt noe som helst annet med Osloskolenes elever de siste 20 år? Nei, så hva kan ha skjedd mellom situasjonen der vi ikke trengte videoovervåking, uniformert politi og narkohunder til situasjonen der vi trenger videoovervåking, uniformert politi og narkohunder? Kan det hende at ørkesløse dialoger, evig forståsegpåing, te og varme ulltepper bare har oppmuntret små bøllefrø til å oppføre seg enda verre? At mangel på reelle tiltak og følbare konsekvenser – for elevene såvel som deres foreldre – har ført til den utglidningen vi ser i dag?
Ha ha, selvsagt ikke – er du helt teit, eller? Hadde voksensamfunnet satt seg i respekt med reelle tiltak, hadde situasjonen i dag vært hundre ganger verre. For absolutt alt som kan gjøres, gjør nemlig det. Det er derfor vi ikke har noen lover og regler her til lands, for hvis vi hadde det, ville det ha ført til en så stor økning i fanteri som skattesnyt, kriminalitet, urinering på åpen gate, narkosalg på skolene – på skolene der, altså – vold, trikkesniking og røyking på utesteder at samfunnet hadde gått i oppløsning for lengst.
Det vet vel alle?
En annen ting alle vet – eller i alle fall burde vite – er at Borgens ryggmarksrefleks er nær sagt enerådene blant innvandringsliberale når det gjelder ethvert innvandringsrelatert samfunnsproblem. De har null peiling på hva slags effekt et eventuelt lovforslag eller tiltak vil få, bortsett fra èn ting: det vil ikke virke.
Forby innreise av hatpredikanter? Nei, det vil ikke virke. De må slippes inn og konfronteres med argumenter! Man glemmer å nevne hvem som skal gjøre det, for de som er mot forbud akter som vanlig ikke på noen måte å gjøre det selv. Forby niqab i det offentlige utdanningssystemet? Nei, det vil ikke virke. Forby hijab på skoleelever i grunnskolen? Nei, det vil ikke virke.
La oss heller prøve med dialog. Det fungerer nemlig. Gjør det? Vi har forsøkt dialog de siste 40 år og spørsmålet må nesten stilles – og aller helst besvares av de som fremdeles tror på dialog som det eneste salige – er det blitt flere eller færre hijaber på barn i grunnskolen? Har det blitt flere eller færre niqaber i skolesystemet og ellers rundt i samfunnet?
Stenge grensene eller gjeninnføre grensekontroll? Nei, det vil ikke virke. Innstramninger, selv symbolske, i asylpolitikken? Nei, det vil ikke virke. Avisannonser i de asylavgivende landene som informerer om innstramninger og fraråder folk å dra? Nei, det vil i hvert fall ikke virke!
Men det gjør det. Seniorforsker Jan-Paul Brekke ved det norske Institutt for samfunnsforskning har forsket på effekten av de danske – vi kan jo alle se de norske per nå – innstramningene i asyl- og integreringspolitikken i 2002. Prosjektet tok for seg asylpolitikken i ni europeiske land for å svare på det sentrale spørsmålet om hva et lands samlede asylpolitikk – som størrelsen på sosiale ytelser – hadde å si for asylsøkeres valg av land. I rapporten beskriver Brekke effektene av endringer i innvandringspolitikken i Danmark, Sverige og Norge i perioden 1999-2004. – Det var en direkte sammenheng mellom innstramningene og det fallende asyltallet i Danmark, fordi det ble endret på en lang rekke regler og innstramningene ble kommunisert tydelig. Derfor vil det samme med stor sannsynlighet skje hvis man nå velger å skru ned alle bryterne igjen, sa Brekke til Jyllands-Postens Orla Borg.
Her som på de fleste andre samfunnsområder virker altså konkrete tiltak. Så hvorfor ikke i skolen? Nei, si det – vi får aldri noen dokumentasjon på at Borgen et als foretrukne fremgangsmåte virker; vi får bare den enkeltes liberale magefølelse og det holder visst i bøtter og spann for norske medier, for de graver aldri videre. I mellomtiden vokser alle problemer seg større, men ingen blir stilt til ansvar for det i ettertid. Ingen må gå fra sin stilling som følge av manglende evne eller vilje til å gjøre noe med noe. Ingen sier det åpenbare: Når problemene bare vokser seg større, så må dere vel skjønne at deres tilnærmingsmåte er totalt feilslått. Hvem har ansvaret for dette og hva akter dere å gjøre med det fremover?
For hva som hittil er velprøvd og helt tydelig ikke virker, er «dialog» som unnskyldning for å slippe å foreta seg noe som helst.
Og hva skal man egentlig ha dialog med voldelige kriminelle som rår gjennom fryktkultur om, forresten? Hva har myndighetene å gi dette forholdet? Inngå avtale om at de ikke skal slå ned mer enn èn elev per dag? Ikke selge mer enn 4 gram hasj før storefri? Trusler må skje skriftlig i tre eksemplarer, med rektor og rådgiver på blindkopi? Sparking av folk som ligger nede må gjøres etter skoletid og mottak av seksuelle tjenester som avbetaling på narkogjeld bør helst foregå utenfor klasserommet?
Ja ja, med politikere og resten av øvrigheta som er fullt ut villig til å ofre tallrike barn og unge for å bevare sitt eget ideologiske verdensbilde, får en vel bare være glad for at en er middelaldrende og således slipper å delta som obligatorisk bonde på sjakkbrettet deres. Osloskolenes elever er åpenbart ikke like heldige, og så kan vi jo bare lure på hvor lenge foreldrene har tenkt til å finne seg i tingenes tilstand før de går i en høylytt enveisdialog med ordfører Borgen.