Mens NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen har fått vondt i hijabdebatten sin, tar politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen for seg «det nattsvarte hatet som finnes der ute» og henger det med største selvfølgelighet rundt halsen til Sylvi Listhaug og Hege. Hvis ufjelge utbrudd i kommentarfelt og sosiale medier er alt toppledere i to av landets største mediehus har fått med seg i den reelle hijabdebatten – hvor også kulturmuslimer, sekulære muslimer og ex-muslimer deltar – og/eller det eneste de akter å forholde seg til, er det grunn til bekymring for hvor vi som samfunn er på vei hen. Den overfladiske holdningen de to utviser er påfallende.
Men det er naturligvis lettvint, for så kan man erklære enhver kritikk for «hat» og lene seg tilbake i godstolen etter å ha fått inn det man tror er et velrettet spark til folk man ikke likte fra før. Ferdig snakka, liksom.
For det samme skjer hver eneste gang: ethvert tilløp til en rasjonell debatt om hijab og hva den er et uttrykk for – for her finnes mange synspunkter – blir forsøkt, ofte effektivt, parkert ved å personifisere den. De som enten bruker eller er tilhengere av hijab gjør det nesten uten unntak, for hun, hvem det nå er, blir naturlig nok personlig såret over det som blir skrevet og akkurat hun har jo tross alt valgt hijaben sin selv…? På den andre siden bidrar altfor mange i diverse kommentarfelt, også vårt, til akkurat det samme, ved å gå direkte på den aktuelle personen.
Det er ingen hemmelighet hvor jeg selv står i dette landskapet: jeg ser på hijab og øvrig islamsk tildekning som en forferdelig uting fordi den er et utslag av et kvinnesyn jeg anser som høyst problematisk og direkte skadelig, og derfor ser med bekymring at blir alt vanligere i Europa. Vi skal komme tilbake til hvorfor. Kvinnene som bruker dem av fri vilje har jeg ikke noe personlig forhold til og har derfor heller ingen interesse av deres personlige egenskaper eller religiøse/kulturelle standpunkter. Jeg er derimot motstander av et kvinnesyn som alt har fått negative konsekvenser for likestillingen og kvinners bevegelsesfrihet i Europa; konsekvenser som uvegerlig vil øke i takt med at det brer seg. Og det er jeg langt fra alene om; dette gjelder langt de fleste «hijabmotstanderne» i Europa, blant dem et ikke ubetydelig antall kvinner og menn med «muslimsk bakgrunn».
Det kjenner Eilertsen tydeligvis ikke noe til, for hun føler åpenbart at det må dreie seg om noe annet:
En annen gruppe drives av en grunnleggende motstand mot religiøse hodeplagg som hijab. Uansett hva hijabbrukerne selv sier, mener de å vite at de dypest sett er undertrykket.
Nei, overhodet ikke. Det kan selvfølgelig stilles spørsmål ved hvor valgfritt hijab i realiteten er når du er oppdratt fra du er liten til at enhver anstendige kvinne skal dekker seg til, men når det gjelder de fleste som står frem i europeisk offentlighet, også norsk, med hijab, så tror jeg dem på deres ord. De har valgt det frivillig. Og nettopp derfor får de også tåle å bli kritisert for valget de har gjort – uten å ta det ned på personnivå, hvilket de nesten uten unntak gjør, med medier som NRK og Aftenposten som villige hjelpere.
Men deres indre personlige overbevisninger er kun gyldige for dem selv, ikke som et argument i samfunnsdebatten som sådan.
For å forstå hvor absurd denne debattformen virkelig er, så kan vi sammenligne det med rights.nos rolle i offentligheten. Vi blir like ofte som andre sterkt kritisert for alt mellom himmel og jord. Men vi har valgt dette selv, og hvor mange mener at våre personlige følelser er et gyldig argument i debatten? Burde aviser som Aftenposten slutte å kritisere Hege, Rita eller meg fordi vi kanskje blir lei oss eller føler oss støtt i våre private overbevisninger, samtidig som kommentarfelt og sosiale medier «på den andre siden» av debatten puster like mye hat i vår retning? Tror noen at tospannet Eriksen og Eilertsen mener dette? I så fall skal de få ha den troen i fred for meg.
Selv om det bor tusenvis av hijabkledde kvinner i Norge, er denne motstanden altså grunn god nok til at NRK ikke skal slippe en hijabkledd kvinne frem på TV i en slik rolle.
Logikken synes å være at det er bedre å late som om disse kvinnene ikke finnes enn å høre hva de sier og gå i debatt med dem.
Jaha, og hvem skal gå i debatt med «dem» om hijaben deres? Ikke NRK eller Aftenposten, i alle fall. Med mindre de har tenkt til å begynne med noe nytt, da. For alt de i årenes løp har gjort, er å gå i rette bare med dem som har gått – og er – i debatt om hijab, som ingen av de nevnte later til å ha fått med seg hva dreier seg om. Vi husker nok også alle NRKs og Aftenpostens reaksjoner da Sylvi Listhaug kritiserte de svært gufne holdningene til Muhammed Tahir ul-Qadri da han nylig var på besøk hos den norske fansen i organisasjonen han har grunnlagt, Minhaj ul-Quran.
De mer eller mindre vellykkede forsøkene på å gjøre dette til en prinsippsak til tross: Mye av dette er ikke noe annet enn hat. En ung, muslimsk kvinne med hijab blir for mye for alle dem som mener – og til dels også skriver – at vi står midt i en sivilisasjonskrig. De finner en meningsfelle i Hege Storhaug i Rights, som mener at NRK med dette islamiserer Norge, intet mindre.
Ja, de som argumenterer skikkelig finner en meningsfelle i Hege og alle oss andre som er motstandere av kvinnesynet som ligger bak islamsk tildekning, og vi har gjentatte ganger forklart hvem, hva og hvorfor. Medier som NRK og Aftenposten problematiserer det derimot i så liten grad at de knapt nok er synlige i debatten.
Det er til gjengjeld en rekke sterke, dyktige debattanter, kvinner som menn, med «muslimsk bakgrunn». Og siden de fleste av dem er oppdratt i denne kulturkretsen, vet de hva de snakker om.
Tildekning av kvinner, også hijab, er både religiøst og kulturelt betinget, men kvinnesynet som ligger bak er det samme. Da det ikke akkurat er noe kompliment til menn og deres evne til å styre seg heller, er det i realiteten et utpreget seksualisert, degraderende menneskesyn det er snakk om.
Men hijaben i sin nåværende form er mer religiøs, for kulturelt sett har det stort sett vært brukt sjal som minner mer om skautene og «koneluene» våre formødre brukte for å dekke til håret en gang i tiden. Den hijaben vi de siste årene har sett spre seg i Europa, kom på moten etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Vi skal huske på at noe av det første Khomeni-regimet gjorde, var å påby landets kvinner å dekke seg til og gjøre det straffbart å la være. Tusenvis av modige kvinner gikk i demonstrasjonstog mot forslaget, dessverre til ingen nytte. Så at hijabbruken sprer seg, er faktisk et tegn på islamisering.
Hengameh Golestans fotografi av iranske kvinners opprør mot hijabloven i 1979.
Og dette synet dør kvinner, og noen menn, daglig av verden over, mens våre store medier altså sitter på sin lille tue og synes det hele er et søtt uttrykk for mangfold og flerkultur.
Den vanligste islamske tolkningen er nemlig at tildekning skal vise at jenta/kvinnen er anstendig og seksuelt utilgjengelig, da hun dekker seg for å skjerme seg fra menns blikk. Dette skal igjen forhindre seksuell trakassering og -overgrep. Noen kan mene noe annet, og mye tyder på at noen europeiske hijabbrukere/-støtter også gjør det, men det er likevel et faktum at den første tolkningen er utbredt og langt mer vanlig enn de frivillige brukerne føler for å innrømme.
Derfor har vi fått et problem, for det er ikke til å komme fra: hijab og øvrig tilsløring er et symbol og som symboler flest har det to funksjoner: Det viser hva brukerne er og dermed hva alle ikke-brukere er. Tatt i betraktning det bakenforliggende kvinnesynet, får symbolikken og tankegangen konsekvenser for alle kvinner. Å forsvare det symbolske uttrykket for en foreldet, misogyn tankegang er ganske enkelt å bidra til at patrialkalske samfunns seksualiserte, kvinnefiendtlige tankegang får befeste seg ytterligere i Europa.
Det kunne vært håndterlig hvis det ikke var for at de muslimske minoritetene er i ferd med å bli svært store og at en alt for stor del av dem abonnerer på denne tankegangen. Gang på gang blir da også imamer i forskjellige menigheter tatt i å spre det. Som den «svenske» imamen som sammenligner kvinner med sjokolader: de som er innpakket kan man ta; de som er uinnpakket tar fluene. Eller den «australske» imamen, som sammenlignet kvinner med kjøtt og menn med katter: det udelikate, utildekkede kjøttet er avskyelig og ender som kattemat, det delikate, tildekkede kjøttet tar man vare på. To måter å uttrykke seg på: kvinnesynet er det samme. Og dessverre; de preker til menigheter, bestående av menn og kvinner, som er av samme overbevisning. Og de oppdrar sine barn til å mene det samme.
Så har vi da også sett at menn som abonnerer på denne tankegangen fungerer som moralpoliti i muslimskdominerte forsteder i hele Europa, og jager kvinner ut av det offentlige rom. Det gjelder selvsagt ikke alle, men for mange muslimske menns – og kvinners – forakt for vestlige, uttildekkede kvinner bobler såpass ofte opp til overflaten at det ikke lenger kan avfeies som enkeltepisoder. Voldtektsstatistikkene taler også sitt tydelige språk.
Synspunktet som tilsier at anstendige jenter/kvinner dekker seg til, har med andre ord allerede fått konsekvenser for synet på jenter/kvinner som ikke gjør det.
Siden våre myndigheter er klar over kvinnesynet i den delen av verden de fleste ikke-vestlige innvandrere kommer fra, har vi faktisk kurs for nyankomne asylsøkere i et forsøk på å forebygge vold og voldtekt. Når myndighetene er klar over det, burde vel både Aftenposten og NRK være det, eller…? Kravet om tildekningen av kvinner er del av disse holdningene.
Den enkelte hijabbruker skal selvfølgelig ikke beskyldes for å medvirke til seksuelle overgrep og voldekter, men de har frivillig dratt på seg noe som i store deler av verden symboliserer det samme kvinnesynet og kan følgelig ikke forvente å være unndratt kritikk. Istedet burde det være motsatt: når man gjør noe frivillig, står man også ansvarlig for det.
Så kan de hevde at de personlig legger noe helt annet i hijaben og det er helt greit, men svært mange av oss ser den andre siden av symbolikken. Ingen sammenligning for øvrig, men vi kan uten videre konstatere at mange indere ser på hakekorset som en religiøs lykkebringer, mens resten av verden ser noe helt annet. Det er det samme symbolet, og ingen av tolkningene kan avvises, for begge er riktige sett fra de forskjelliges ståsted. Hijaben og øvrig tildekning, hva den enn måtte bety personlig for selverklærte europeisk-muslimske feminister, er også et av den fremvoksende totalitære og voldelige ideologien islamismens fremste kjennetegn. Hvor den enn brer seg, følger forfølgelse, blod, vold, død og ødeleggelse. Og spesielt ekstrem undertrykkelse av og vold mot kvinner.
Siden vi blir påprakket disse kvinnenes personlige syn, for ikke å snakke om imamers og andre muslimske organisasjoners, i nær sagt alle kanaler – islam er dessverre en meget utadrettet religion – har de i samspill med mediene gjort sine private overbevisninger til et offentlig anliggende, og da kan man ikke i ettertid klage over at alle og enhver har en mening om saken.
Det er faktisk ikke sånn at du kan dra på deg et omstridt symbol og forvente at verden skal se det utelukkende fra ditt private perspektiv. Du kan jo prøve å barbere skallen, iføre deg kampboots og jakke med sørstatsflagg på, og hevde overfor NRK eller Aftenposten at du bare går sånn som en dyptfølt hyllest til tippoldemoren din som du føler at du står i åndelig kontakt med – og forresten var hun helt imot slaveri, ass – fordi hun likte skallede menn og elsket å feriere i Mississippi. Tror du at de, eller noen andre, på noen måte vil forsøke å se symbolikken fra ditt perspektiv?
Og så er det jo slikt, da, at det finnes en rekke muslimer uten hijab. Sterke debattanter og personligheter er mange av dem også. Så hvorfor er det så viktig for NRK og Aftenposten å hanke inn de mest konservative? Å offentlig fremstille den «typiske muslim» som en person med utvendige symboler på sin tro? Vi kan bare undres.
Men vi må nok konstatere at både Eriksen og Eilertsen har svært liten kjennskap til hvorfor islam og dens uttrykk i det hele tatt blir debattert, eller hvorfor den vekker så negative reaksjoner. Så har vi da også sett en rekke merkverdige kommentarer på lederplass i Aftenposten siden Eilertsen overtok som politisk redaktør i januar 2014, etter ett år som politisk kommentator i NRK. I juni 2014 kunne man med forbløffelse lese at den salafistiske og etter alle solemerker ekstreme organisasjonen Islam Net etter Aftenpostens mening ville være en god samarbeidspartner for regjeringen mot radikalisering og voldelig ekstremisme, i dette tilfelle islamistisk sådan. Når vi vet at salafisme er ansett som et stort og økende problem av de aller fleste europeiske islamvitere og sikkerhetstjenester – ettersom islamsk radikalisering, ekstremisme og til slutt terrorisme svært ofte har sitt utspring i nettopp dens arnesteder – tyder alt på at man ikke er utpreget velorientert om sakens kjerne i Aftenspostens lederseksjon. Islam kan være mange ting, men et par av de tingene er dessverre salafisme og islamisme.
I mai 2015 mente man på lederplass igjen, da man var fortørnet over Jeanettes åpne brev til Hadia Tajik om personlig religiøst ståsted i forbindelse med ekteskap, og fikk det til å høres ut som om det faktum at iht islam kan muslimske kvinner ikke gifte seg med ikke-muslimske menn var HRS` ondskapsfulle påfunn:
«HRS UTGANGSPUNKT synes å være at det bare finnes én form for islam, og at alle muslimer er pålagt å leve nøyaktig etter Koranens bokstav og i detalj etterleve profeten Muhammeds eksempel.»
Hvis Aftenposten hadde tatt seg bryet med å sjekke ville de raskt blitt klar over at dette ikke er et utslag av fundamentalistisk islam, det er hovedstrømsislam. I henhold til de alle de anerkjente lovskolene i islam er det forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn. Punktum. Hva den enkelte muslimer ellers velger å gjøre, nuller faktisk ikke ut hva islam som sådan faktisk sier.
På et felt skal jeg imidlertid si meg enig med Eilertsen; som i alle polariserte debatter der folk mener både sterkt og mye, er det svært mye utrivelig, også hatefullt, å finne i landets kommentarfelter og på sosiale medier. Det er blitt så ille at det til tider er visse saker selv folk som oss kvier oss for å ta opp, for vi vet hva som kommer. Men for å si det høflig: at våre medier og politikere tilsynelatende er ute av stand til å ta inn over seg at store deler av motstanden mot islam og islamske uttrykk i det offentlige er rasjonell, godt begrunnet, utbredt og ektefølt, men istedet velger å avfeie alt som hat og kjøre videre med å pådytte de samme mer islam, gjør ikke saken bedre. Snarere tvert imot.
Skulle Listhaug gå ut mot haterne og forsvare NRK og Faten Mahdi al-Hussaini i denne saken, vil hun ha markert en kjærkommen grense i integreringsdebatten, avslutter Eilertsen.
Ja, og skulle NRK og Aftenposten gjøre et mer hederlig forsøk på å sette seg inn i problematikken og behandle den deretter, vil det være et kjærkomment bidrag i samme debatt.
Men hvis NRK og Aftenposten hensikt ikke er å fremme en rasjonell samfunnsdebatt, men derimot bare å score kortsiktige – og billige, selv om de fort kan vise seg dyrkjøpt i form av lesertall og opplag – poeng på politiske motstandere som superfæla Listhaug, så har nok både NRK og Aftenposten valgt riktig vei. Lykke til på den så langt den går.