En jihadist angrep folk med kniv i Åbo, Finland. Det skjedde fredag 18 august og ifølge vitner ropte han «Allahu Akbar» når han gikk til angrep. Jihadisten var en innvandrer fra Marokko. Det har nå kommet frem at han valgte kvinner som offer. To kvinner ble drept i angrepet. Selv de fleste av de skadede er kvinner.
Hvorfor angrep han kvinner? Jeg tror det skyldes at den utildekkede og selvstendige kvinnen er, for muslimske fundamentalister, et symbol for den «sataniske» vestlige kulturen. Når muslimske fundamentalister snakker om de man hater ved Vesten, så kommer alltid dette frem: kvinnene dekker seg ikke til, kvinnene er «horer».
Egypteren Sayyid Qutb (1906-1966) er en av den moderne islamismens viktigste ideologer. På 1940-tallet reiste han til Amerika. Det han fremfor alt reagerte på – med avsky – var den kjønnsblandede sosiale omgangen og de lettkledde kvinnene.
Qutb kom ikke hjem til Egypt for å fortelle om Amerikas demokrati eller dets blomstrende vitenskap, litteratur og musikk. Han kom hjem for å fortelle for et motbydelig samfunn det var ettersom kvinnene var lettkledde!
Dette synspunktet er svært vanlig i den islamske verden, man ser sin kultur som mer moralsk ettersom kvinnene er tildekket, deres liv regulert og kjønnene lever segregert. Jeg husker en preken i Uppsalamoskèen hvor imamen sa: «Vil dere at døtrene deres skal bli som svenske kvinner? Uten respekt, som gjør hva de vil? Som ligger med hvem de vil? De kommer til å kaste dere i helvete. For Allah kommer til å spørre hva dere har gjort. Dere er ansvarlige.»
Det imamen ville ha frem med sin preken, som var rettet til fedrene i forsamlingen, var at om ikke de ikke ser til at døtrene deres oppfører seg islamsk, så kommer også de til å bli straffet av Gud. Døtrenes synder vil bli lagt på fedrene. Her ligger en av forklaringene på æresundertrykkelsen.
To konvertitter til islam, Pernilla Ouis og Anne Sofie Roald, publiserte i 2003 boken Muslim i Sverige. Begge har siden forlatt islam. Med de var akademisk utdannede muslimer når de jobbet med boken, hvilket ga dem et unikt innblikk i muslimske miljøer kombinert med et kritisk, resonnerende forskerperspektiv. På flere steder i boken tar de opp muslimenes syn på svensker.
Mange muslimer, forklarer begge forfatterne, «definerer seg utfra den ikke-muslimske vesterlendingen». De nevner en hendelse som et eksempel på hvordan det de kaller «vestofobi» kan se ut:
«På en muslimsk fest i innvandrerforstaden Rosengård (Malmö) i februar 2003, snakket en mann om hva den muslimske høytiden Eid al-Adha står for. Han forklarte at på i den muslimske høytiden samles muslimer for å dyrke Gud, mens «svenskene» i sine høytider «drikker», og er «utro» og lever et generelt utsvevende liv.»
Et viktig aspekt av de vestofobiske holdningene blant muslimer, mener de to forskerne, er seksualiteten:
«Svensker ansees som seksuelt dekadente, de kan ha sex med hvem som helst inklusive sine familiemedlemmer og folk går halvnakne på gaten. Dette er vaneforestillinger som ikke bygger på egne erfaringer, men på fordommer som springer ut fra tolkninger av det som vises i media. Få muslimer virker å kjenne til de svenske kodene og at de fleste svensker har en moral i sin seksuelle atferd.»
Forakten for den svenske kvinnen, og den vestlige kvinnen generelt, er i stor grad utbredt både blant muslimske fundamentalister og i den større gruppen kulturmuslimer.
Angrepet på Ariana Grande-konserten i Manchester 22. mai i år var også rettet mot kvinner. Barn og ungdommer, flest jenter, hadde samlet seg for å høre på musikk og ha det gøy. Sånn som vi gjør i Vesten. Men sånt gjør man ikke i strengt islamske land. Der kan ikke unge jenter gå ut hvor som helst.
Profeten Muhammed krevde at kvinner skulle holdes skjult, ikke heve stemmen og ikke le. Han forbød musikk. En konsert der unge jenter samles – frie, glade, leende, syngende – er altså et symbol for alt jihadistene hater med vestlig kultur.
Jeg tror det finnes en kobling mellom disse spektakulære jihadist-angrepene og hatet mot den vestlige kulturen som gir seg uttrykk på mindre spektakulært vis i hverdagen. For 17 år siden delte fire Rinkeby-gutter sitt syn på svenske jenter. Reportasjen, ”Det kan skje den snilleste gutten”, ble publisert i Dagens Nyheter 11. februar 2000.
«Men det er ikke like galt å voldta en svensk jente som å voldta en arabisk jente», sier Hamid. «Den svenske jenta får jo masse hjelp etterpå, og hun har nok allerede knullet. Men araberjenta får problemer med familien sin. For henne er det en stor skam å bli voldtatt. Det er viktig at hun fortsatt er uskyld når hun gifter seg.»
«En jente som går ut om kvelden uten noen gutt som kan beskytte henne får skylde seg selv», fortsetter Hamid, «særlig om hun er full.»
Hvordan har det gått i Rinkeby siden da? Det har bare blitt verre. Kvelden 24. august 2015 sendte Aktuellt en reportasje fra Rinkeby. Reporteren befant seg på torget med den somaliske ex-muslimen Mona Walter. En gjeng aggressive ungdommer skrek: «Dette her er ikke Sverige!» og «Hore!»
Dette her er ikke Sverige, sa de. De har rett. For i Sverige får man forlate islam. I Sverige behøver ikke en kvinne gå i heldekkende klær.
Anstendige kvinner skal dekke seg til. Dette synspunktet risikerer å gli over i et syn på utildekkede kvinner som uanstendige eller til og med «horer». Det innebærer en forakt for ikke-muslimske kvinner og for muslimske kvinner som ikke følger islamske idealer eller, som Mona Walter, forlater islam.
Det er egentlig ikke så stor forskjell på hva Rinkeby-guttene sier til Dagens Nyheter og hva som sies av visse imamer i Sverige. I en forelesning med tittelen ”Kvinnen i islam” sier imamen Muadh Zamzam at jenter må dekke seg til for ikke å vekke mannens lyst. Og mennene må bevokte sine kvinner.
«Ikke hvem som helst skal se på våre kvinner. Jeg blir sint om jeg ser at noen kikker på min hustru. Jeg vil ikke at noen skal kikke på min hustru, på min mor, min søster. Det er slik muslimer skal være.»
Så sammenligner imamen kvinner med sjokolader. De som er innpakket skal man ta, de som ligger uten innpakning tar fluene.
Disse imamene, selv om de ikke oppfordrer til seksuell trakassering og voldtekter, understøtter forakten for vestlige kvinner og muslimske kvinner som har valgt en vestlig livsstil.
Kvinnene som ble hugget ned i Åbo og jentene på konserten i Manchester var ikke så mye verdt ifølge dette synet. De manglet innpakning. De var fluemat.
Artikkelen ble først publisert på nettsiden Det goda samhället 19. august 2017, og er oversatt og gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.