Den sosialdemokratiske velferdsstaten er bygget på borgernes tillit til den, og snyt og bedrag av fellesskapet er alminnelig ansett som en uting. Ikke bare fordi det tapper felleskassen, men også fordi det på sikt underminerer folks oppslutning om statens omfordeling av fellesskapets midler. Myndighetene forsøker følgelig å bekjempe slik svindel, både ved lovverk og kontrollrutiner.
Selv er jeg så gammel at jeg kan huske at bare tanken på å måtte «gå på sosialen» brakte skamrødmen frem hos ærlige arbeidsfolk, og de en-to man visste om som hadde skaffet seg ytelser de ikke hadde krav på, ble snakket om på mindre høflig vis. Sosiale normer gouterte ikke denslags. Idag er det flere som velger det som en slags livsstil og stadig færre reagerer med sosiale sanksjoner.
Svindelen med sosiale ordninger har da også bare økt, og i 2012 markerte vi en tvilsom rekord: Aldri før har så mye trygdesvindel blitt anmeldt, skrev VG. Arbeiderpartiets arbeidsminister Anniken Huitfeldt likte utviklingen dårlig og i 2013 gikk hun til felts mot svindlerne:
– Hvis du vet noe, så si fra om det. Jeg merker at dette er noe folk er opptatt av. Mange forteller meg historier om folk de kjenner som lurer systemet. Da svarer jeg alltid: Si fra! sier Huitfeldt.
Ikke sladre
– Sladre på naboen, rett og slett?
– Nei, det er nettopp den ordbruken jeg vil bort fra. Ordet «sladre» stempler den som sier fra. I annen økonomisk kriminalitet snakker man om å varsle. Og trygdesnylting er ingen privatsak, det er økonomisk kriminalitet. Å si fra er ikke å sladre, men å varsle, sier Huitfeldt engasjert.
Så spoler vi raskt frem til valgkampen 2017.
Asylinstituttet er i likhet med velferdsstaten bygget på tillit og folks oppslutning om det. I Europa er det imidlertid et velkjent problem at store grupper asylsøkere – i etablerte medier konsekvent kalt «flyktninger» – reiser på ferie til hjemlandet de angivelig har flyktet fra etter at asylsøknaden er innvilget. I mange tilfeller er det ensbetydende med at de nettopp ikke er «flyktninger» og at de har fått innvilget beskyttelse på falsk grunnlag.
Som med trygdeytelser er det regler for asyl. I Norge er de som følger:
• Personer som har fått innvilget asyl fordi de har beskyttelsesbehov fra hjemlandet, skal ha spesiell tillatelse for å reise tilbake på ferier.
• Dersom asylanter reiser på ferie til hjemlandet uten tillatelse, kan Utlendingsdirektoratet (UDI) gjøre en ny vurdering av hvorvidt beskyttelsesbehovet fremdeles eksisterer, og oppholdstillatelsen eller asylstatusen kan trekkes tilbake.
Allerede i 2011 var man såpass oppmerksomme på misbruket av asylinstituttet at Arbeiderpartiets eget integreringsutvalg foreslo å kaste ut «flyktninger» som reiser tilbake i løpet av de første fem årene etter å ha fått innvilget opphold i Norge:
– Hvis du har vært så forfulgt at du får innvilget asylsøknad, er det veldig underlig at du skal kunne reise tilbake på ferie kort tid etter, sier utenriksminister og utvalgsleder Jonas Gahr Støre til Dagsavisen.
Han mener asylinstituttet uthules om flyktninger ferierer i hjemlandet. Målet med innstrammingen er å unngå ubegrunnede asylsøknader.
– Jeg tror historien til mulla Krekar, som har fått opphold i Norge, men har vært tilbake i Irak og drevet geriljakrig, strider mot folk rettsoppfatning, sier utenriksministeren.
Og det har han nok rett i; det åpenlyse, massive misbruket av asylinstituttet har helt klart fått følger for den europeiske befolkningens oppslutning om det. Det ser vi ikke minst i disse dager, hvor en majoritet vil ha full stans eller en kraftig begrensning av asylinnvandringen. Hva verre er: de grunnløse asylsøkerne, som åpenbart ikke var personlig forfulgt i hjemlandet, har antagelig fortrengt de som faktisk er det og hadde trengt asyl.
Høyre og Fremskrittspartiet akter nå å gjøre noe med den på alle måter skadelige svindelen.
– Når man kommer til Norge og får beskyttelse og flyktningstatus, så gjør du det fordi du har rømt fra ditt opprinnelige hjemland på grunn av krig eller konflikt, eller andre typer overgrep. Da er det klart at det er det siste stedet man skulle tro du ville reise tilbake til, sier Listhaug til VG.
– Med på å undergrave systemet
Hun mener det er viktig å avdekke det når folk forsøker å jukse, enten det handler om asylsystemet eller andre ordninger.
– Når folk forsøker å jukse, er det med på å undergrave systemet vårt og rettferdigheten som ligger til grunn, enten det er skattesnyteri, trygdejuks eller i dette tilfellet personer som kan ha fremstilt seg som flyktning og i realiteten ikke er det, sier hun.
Hun sier med andre ord ikke noe annet enn Jonas Gahr Støre sa i 2011 og som Anniken Huitfeldt ber hun publikum om hjelp.
Smak litt på den; gir den ikke en deilig assosiasjon til naziokkupasjonens angiveri?
Pål Nesse i Flyktninghjelpen er som vanlig fortørnet:
– Det at du skal vokte på dine flyktningnaboer eller -kolleger eller andre som måtte være flyktninger, det er ikke greit. Vi har myndigheter som følger opp dette, men vi kan ikke ha naboer eller andre som vokter og mistenkeliggjør og angir, sier han.
Nei, vi har naboer og andre som oppfordres til å hjelpe til – eller angi, som det plutselig heter – med å rapportere kriminalitet av alle slag (inklusive miljø- og naturkriminalitet), økonomisk svindel, som svart arbeid og skattesnyt, og svindel med trygdeordninger. Men å rapportere det velkjente problemet med at folk svindler asylinstituttet, det er altså ugreit. Forstå det den som kan.
Men nok om det. VG er ikke alene, de andre mediene har heller ikke noe å være stolte av i denne forbindelsen. Her er i tur og orden NRK – som bare manglet ordet «gode» for å gjøre nazireferansen komplett – Dagbladet og Stavanger Aftenblad. Overskriften later til å være fra NTB, men nær sagt alle aviser av noen størrelse har hoppet ukritisk på, uten å la seg merke med at «flyktninger» som reiser på ferie til landet de angivelig flyktet fra neppe er flyktninger i ordets rette forstand. Ikke en gang Arbeiderpartiet mener det.
Og blir de etablerte medienes dekning mer balansert nå, ja, så skal de ikke være overrasket hvis de en dag faller av vagla.