«Bandekonflikten i København handler om makt og en mann som blir betraktet som gud av sine følgere. I månedene frem til den brøt ut for alvor, visste myndighetene at noe var i gjære», skriver Jyllands-Posten.
Avisen refererer til København kommunes redegjørelse fra mars. Denne måneden ble lederskikkelsen i Loyal to Familia (LTF), dansk-pakistanske Shuaib Khan, løslatt fra fengselet, og politiet var svært klar over at det kunne skape problemer. Khan (30) er domfelt en rekke ganger, blant annet for dødelig vold, overfall og gruppeoverfall på tilfeldige personer. Han beskrives som helt sentral for LTFs økte aktivitet og utvidelse til Aarhus, Helsingborg og Malmö i Sverige.
Da han ble løslatt sto det nærmere 100 unge menn utenfor politibygget og tok ham i mot. – De laget stor festivitas og hyllet ham som en annen gud. Det var fullstendig absurd og et forsøk på en maktdemonstrasjon. Vi har aldri sett noe lignende før, heller ikke når ledende MC-skikkelser har blitt løslatt, sier formannen for det danske fengselsforbundet, Kim Østerbye.
Loyal to Familia.
Festen fortsatte utover dagen i Folkets Hus i den innvandrertette bydelen Nørrebro. Som utenfor fengselet sto LTF-medlemmer iført bandeuniformer klare til å ta imot Khan. Allerede dagen etter gjenopptok han karrieren som yrkeskriminell.
I løpet av våren ble flere myndigheter i København advart om at ting var i ferd med å skjære seg fullstendig. Under Khan har LTF endret karakter. LTF oppsto etter bandekonflikten i 2012, men den gangen var banden en løs gruppering av unge menn. Kilder som er i tett kontakt med miljøet forteller at LTF idag er en langt mer hierarkisk, toppstyrt gruppe.
– Det er idag meget mer toppstyrt. Det gjelder alt fra transport av våpen til styringen av de unge mennene i bandene, til den øvrige kriminaliteten de beskjeftiger seg med. Og hvis du spør meg, så er det i den sammenheng kun en ting å gjøre, og det er at politiet går hardere på dem. Du kan snakke nokså mye om gateplansarbeid og alt mulig annen dritt. Men dette handler om «hardcore politibusiness». De skal simpelthen settes ut av spill, sier en kilde til Jyllands-Posten.
Selv avviser Khan at man må være kriminell for å bli medlem av LTF. Opptakskravet er ifølge ham bare at «man skal være en god bror».
Flere av Jyllands-Postens kilder peker på Khan som en drivende kraft bak LTFs profesjonalisering og ekspansjon. Han blir forgudet på en måte som ikke er sett i kriminelle bandemiljøer tidligere.
I juli 2016 ble han flyttet til en sikret fengselsavdeling etter at bandemedlemmer begikk flere «ekstremt voldelige» overfall på fengselsbetjenter. – Gruppen er meget sterkt styrt. Vi ville forsøke å bryte hans makt ved å flytte ham, forteller Østerbye.
Hverving til banden foregår også i fengslene, og medlemmene har åpenbart skaffet seg en posisjon ved hjelp av trusler: – Andre innsatte får vite at du er med oss eller mot oss. Og hvis de er imot, kan de like godt gå i frivillig isolasjon med det samme, konstaterer Østerbye.
Banden forsøgte allerede i foråret at ekspandere sine aktiviteter til bl.a. Gellerupparken i Aarhus, ligesom den også har etableret sig i både Helsingborg og Malmø i Sverige. Den opsigtsvækkende ekspansion er uden fortilfælde bortset fra rockergruppen Hells Angels massive udbredelse helt tilbage i 1990’erne.
En kilde med kendskab til banden forklarer da også, at intet i Loyal To Familia er tilfældigt. F.eks. er banden ekstremt mediebevidst, hvilket bl.a. kom til udtryk, da Berlingske i juli måned i år interviewede Shuaib Khan kun få måneder efter, at han var blevet løsladt.
Hans betingelse var, at han ikke ville fotograferes. Samtidig lagde han vægt på, at banden ikke lavede kriminalitet:
»Det er ikke et kriminelt netværk, men et broderskab,« sagde han til Berlingske.
Ifølge kilden med kendskab til Khan er det helt bevidst.
»Han ønsker, ligesom Hells Angels tidligere har gjort, at skabe et billede af, at banderne i lokalområderne kommer for at beskytte folk. Det er også det image, der bliver tegnet udadtil,« forklarer kilden, som bakkes op af flere andre kilder med kendskab til Loyal To Familia.
Bare noen måneder før bandekonflikten eksploderte i Københavns gater, slo offentlige myndigheter fast at det skjedde en opptrapping i bandemiljøet i 2016. Bandene hadde blitt mer synlige og det forekom flere skyteepisoder. LTF ligger hovedsakelig i konflikt med Brabrandgruppen i Århus og Black Army og Brothas på Nørrebro, som alle føler seg presset av LTFs aggressive utvidelse.
Samtidig viser flere notater fra bl.a. Københavns Kommune, at det ikke har skortet på advarsler til forskellige myndigheder om, at bandekonflikten var ved at eksplodere. Og at et af de steder var i Folkets Hus på Nørrebro.
Det gamle beboerhus ligger i hjertet af indre Nørrebro i København. Omgivet af grønne områder, hvor unge akademikere, autonome og helt almindelige familier færdes. Det er også her, vi møder 64-årige Claus Bo Johansen torsdag eftermiddag i solen i færd med at drikke kaffe med en ven. Han har været fast gæst i Folkets Hus café gennem minimum 30 år og bor selv i en lejlighed med udsyn til Folkets Park ved Folkets Hus.
Han er ærgerlig over, at huset i dag er lukket efter al balladen med Loyal to Familia »men jeg så da godt, at der røg nogle møbler ud af vinduet fra 2. sal i foråret, og der var nogle, som ikke kunne styre deres temperament, sådan skal borgerpenge jo ikke bruges,« siger han på drevent københavnsk.
Flere politikere mener at situasjonen skyldes at bandene ikke ble stoppet i tide, og at de forskjellige myndigheter må bli flinkere til å samarbeide i kampen mot bandene.
På vårparten ble flere advarsler til Københavns politidirektør Anne Tønnes avvist. Det åpenlyse narkotikasalget utenfor en skole skapte utrygghet i området, og ordinære borgere varslet politiet. Det ble også varslet om at unge bandemedlemmer kjørte rundt på mopeder mens de holdt pistoler i hånden.
Østerbye forteller at bander som LTF er en av de største oppgavene dansk kriminalomsorg noensinne har hatt. – Det er vår opplevelse at mange av dem har nådd et «point of no return». Deres eneste tilhørsforhold er banden, hvor derimot MC-kriminelle ofte har andre tilhørsforhold som barn eller arbeid.
Jyllands-Postens artikkel bærer den betegnende overskriften «En studie i vold», og beskrivelsen av LTF har store likheter med statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrands beskrivelse av det han mener er særlige trekk ved den nåværende gjengkriminaliteten i Sverige: De nye gjengene gir fullstendig blaffen i våre normer og har ingen lojalitet til samfunnet. Derimot er lojaliteten til familie, venner og nabolag ekstremt stor – og kriminaliteten og volden til tross; den er gjensidig.
– To særlige trekk gjør den moderne gjengkriminaliteten annerledes enn den vi kjenner til fra før. Gjengene driter i oss og våre verdier på ordentlig. Og brutaliteten. Vi står maktesløse og kan bare håpe at det går over med tiden, skrev Ahlstrand i Göteborgs-Posten i november 2016. Han konstaterte at det er mange våpen og penger i omløp i disse miljøene og mener at brutaliteten bare kommer til å øke.
De siste månedenes utvikling i Sverige har gitt ham rett.
De kriminelle innvandrergjengene har ingen respekt for landets politi og rettsvesen, påpekte Ahlstrand, og mentaliteten de utviser er så fremmed at vi er ute av stand til å forstå den:
– De skyter dem de oppfatter som konkurrenter, eller dem de mener har krenket dem, de sprenger dem i luften og de bryr seg dessuten ikke om de i så fall skulle drepe andre istedet. Og vi forstår dem ikke og vi kan ikke håndtere dem, skriver han.
Han la til at gjengkriminalitet ikke er noe nytt og at de verste gjengene historisk sett har vokst frem blant annengenerasjons innvandrere, som vi f.eks. så med den italienske mafiaen i Chicago. Denne generasjonen har funnet seg til rette i sine nye omgivelser, det finnes muligheter til å skaffe seg raske penger, foreldrenes og gamlelandets autoriteter gjelder ikke lenger og det nye landets regler har man ikke tatt til seg enda.
Ahlstrand var klar på at han hverken er forsker eller kriminolog, men at det han la frem var observasjoner han har gjort seg i jobben. Etter hans mening er det spesielt to forhold peker seg ut i forhold til tidligere erfaringer med gjengkriminalitet. Det ene er brutaliteten. Som andre kriminelle har de vanskelig for å forstå konsekvensene av sine handlinger. De er derimot opplært til og internalisert at de har krav på umiddelbar tilfredsstillelse av sine behov og de er utpreget lettkrenkede.
Det andre er de kriminelles innstilling. Den tradisjonelle svenske – nordeuropeiske generelt, kan vi nok legge til – håndteringen av kriminalitet går ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss»: en som har våre normer internalisert, men som av sosiale årsaker – som f.eks. arbeidsledighet, dårlige fremtidsutsikter, påvirkning fra andre eller rusmisbruk – har endt opp i kriminalitet. Vi møter dem med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer familien deres. – Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, skrev Ahlstrand.
Han pekte da også på et faktum som begynner å blir rimelig synlig for de fleste: Det er ikke snakk om unge menn som har vært sjanseløse her i livet. De har ikke havnet på skråplanet; de er ikke rusmisbrukere:
– De deler ganske enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet til samfunnet.
Fengselsstraff oppfattes ikke som noen skam. Det oppfattes riktignok som noe besværlig som må unngås fordi det er upraktisk og kjedelig å sitte inne, men ikke noe mer enn det. Lojaliteten er derimot ekstremt sterk når det gjelder gjengen, vennene, familien, klanen og nabolaget. Og den er gjensidig: – Vi kan ikke alltid involvere familiene deres når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er god, han bringer hjem penger. Den ofte uforbeholdne kjærligheten til moren og respekten for faren besvares ikke sjelden av en fullstendig, og i beste fall, blind lojalitet tilbake, avsluttet Ahlstrand.
Også i Norge rapporteres det om respektløshet, råere vold og større brutalitet. I et notat utarbeidet av operativt politi og som spesielt tar for seg utfordringer på områdene rundt Grønland og Tøyen i Osloet, heter det at uniformert politi i «langt større grad enn tidligere» møter avvisende og til dels fiendtlige holdninger hos deler av befolkningen. Dette handler ikke nødvendigvis om «personer som på et eller annet vis kommer i konflikt med politiet i kraft av et gjennomført lovbrudd som blir påtalt,» men også utenforstående. Som eksempel på slik atferd vises det til uprovosert spytting, om ikke på, så mot politiet, «gjerne etterfulgt av utrop på et språk som oppfattes å være arabisk.» Videre heter det at «svært ofte» roper unge menn, gjerne i grupper, og i mange tilfeller også gutter ned i 7-8 år alderen, Allahu akbar etter politiet med knyttede never.
Det påpekes i denne sammenheng at politiet finner det påfallende at voksenpersoner i nærheten av slike hendelser ikke irettesetter slik atferd hos barn og unge. «Typisk kan disse voksenpersonene være eldre menn iført tradisjonell muslimsk klesdrakt.» Tvert om finner politiet at det i en del tilfeller fremstår som om de unge «oppfører seg slik fordi de tror det forventes eller vil bli bifalt av de eldre.»
Vi er med andre ikke forskånet for den utviklingen som finner sted i våre naboland, så kanskje vi skulle ruste opp verktøykassa mens det enda er tid?