Problemene Sverige baler med er på fremmarsj i Danmark, som for tiden sliter med kriminelle innvandrergjenger som skyter etter hverandre, og dessverre sakesløse forbipasserende, på åpen gate i København. Den danske regjeringen utarbeider nå nye lovforslag i forbindelse med de siste månedenes tallrike skyteepisoder og drapsforsøk i den pågående bandekonflikten i København og Århus. I løpet av to måneder har det vært over 20 gjengrelaterte skyteepisoder bare i København, og begynnelsen av av august ble to tilfeldige unge menn truffet av skudd. Politiet måtte gå ut med en advarsel til unge menn i alderen 17-25 år om ikke å ferdes i bestemte deler av landets hovedstad.
Sveriges problemer tør være velkjent. Bare i årets første halvår er 218 drept som følge av vold. Ved utgangen av juli noterte Stockholm seg for 59 skuddløsninger med 9 drepte og 15 skadde, mens Malmö følger tett på med 33 skuddløsninger, 7 drepte og 20 skadet. Flere overlevde skadene fordi de var iført skuddsikker vest.
Når de skadde eller døde blir fraktet til sykehus, møter store ansamlinger av pårørende og venner opp, og gjør tilværelsen direkte utrygg for sykehuspersonell. De truer ansatte og oppfører seg generelt så aggressivt at akuttmottaket må låses og sprerres, og politiet må være tilstede. Politikere tar nå til orde for å gjerde inn hele sykehusområder.
Umotivert voldsutøvelse, begått av gjenger av innvandrergutter, øker. Så også her til lands, med siste tilfelle på Sognsvanns-banen, hvor en 15 år gammel gutt ble banket opp av åtte gutter.
Hva er det som gjør store grupper av innvandrergutter og -menn med bakgrunn fra den islamske verden så aggressive og voldsparate?
Kultur og oppdragelse, mener flere samfunnsdebattører, blant dem Lars Aslan Rasmussen, tidligere folketingsmedlem for de danske sosialdemokratene. Han påpeker at offerrollen har stor betydning for rekrutteringsgrunnlaget for bandene.
Aslan er selv født og oppvokst på det innvandrertette Nørrebro og har god kjennskap til mentaliteten som er fremherskende der.
– Vi kan godt anskaffe 25 kamphelikoptre, 6 000 betjenter eller tidoble straffene, men det løser bare ikke det grunnleggende problemet: Nemlig den utbredte oppfatningen av dem og oss, og det grunnleggende hatet og likegyldigheten overfor det danske samfunn som hersker i visse minoritetsmiljøer, kontaterer han.
Han ser det stadig: helt små barn som er alene på lekeplassen etter mørkets frembrudd, foreldre som aldri deltar på møter på skolen, lillebrødrenes lillebrødre som er totalt utenfor pedagogisk rekkevidde, idrettshaller og bibliotek hvor disse gruppene henger rundt og plager folk.
Politiet er fienden, ambulanser og brannfolk er fienden, samfunnet er fienden.
For en del av disse unge blir bandene et sted de kan føle seg hjemme. Men denne forklaringen holder ikke, mener Aslan og påpeker at det danske samfunnet gir den enkelte flere muligheter enn noe annet sted i verden. – Og nei, vi er heller ikke et rasistisk samfunn, fastslår han.
Og likevel er det nettopp denne fortellingen som stortrives i disse områdene. Den møter nesten ingen motstand fra gateplansarbeidere, pedagoger, lærere, sosialrådgivere og annet godfolk. Fortellingen skaper en offerrolle med dertilhørende mentalitet.
Fordi det omgivende samfunn frykter rasismeanklager, følges observasjoner som dette alltid av standardreplikken: «Det er også problemer i danske hjem». Det er det, medgir Aslan, som ikke desto mindre mener at proposjonene i denne debatten er fullstendige skeive. I Danmark som i Norge og Sverige viser alt statistisk materiale hvor stort problemet faktisk er i etniske minoritetsmiljøer, mener han.
– Det er vi nødt til å erkjenne og snakke åpent om, skriver Aslan, som mener at vi nå ser konsekvensene av at så mange har forsøkt å snakke problemet ned. Skal vi få bukt med problemet, må det en betydelig mentalitetsendring til:
Vi oplever allerede nu de værste skyderier i Danmark siden Anden Verdenskrig, og vi ser hvordan tilfældige bliver skudt ned og at politiet beder helt almindelige unge mænd om at passe på, når de går ud. Den situation er naturligvis helt uholdbar.
De mest hårdkogte kriminelle skal væk fra gaderne og spærres inde, men det er også helt afgørende, at vi får brudt disse banders fødekæde. Og her spiller det så afgjort en rolle, at holdningen til vores fællesskab bliver anderledes.
Ændringen kommer først, når de her miljøer selv begynder at tage vare på sine børn og bliver en del af samfundet og ikke anser det som en fjende. Ja, der skal sociale tiltag til, ja, der skal politi til, men først og fremmest skal der en mentalitetsændring til!
Flere samfunnsdebattører med bakgrunn fra islamsk kulturkrets har vært inne på det samme. Nylig skrev programvert på Radio24syv, Nima Zamani, en kronikk om flere innvandrergutters aggressive og respektløse oppførsel i det offentlige rom. Integreringsminister Inger Støjberg hadde rett før påpekt det samme og ble naturligvis utsatt for en veritabel shitstorm. Zamani ga imidlertid Støjberg rett.
Politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan er av den oppfatning at det må taes et oppgjør med den tradisjonelle muslimske oppdragelsen av spesielt sønner.
I 2015 advarte den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha om hatet mot Danmark som blomstrer og fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder. Han pekte særlig på muslimske miljøers oppdragelse av gutter:
»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.
Som Mustapha forklarer det: – Hver tredje ikke-vestlige innvandrergutt som går på ungdomsklubben han driver, har ikke store sjanser for å oppnå noe i livet. De kan knapt lese og skrive og flere er ikke i nærheten av å kunne gjennomføre noen form for utdannelse. Følgelig lager de sine egne fellesskap, et slags brorskap, hvor det handler om å være sterk og stå i motsetning til et Danmark de ikke føler seg som en del av, sier han og legger til at han hører dem si at de hater Danmark og danskene. – Og her snakker vi altså om unge som er født og oppvokst i Danmark.
På spørsmål om hvordan de kan hate folk de aldri har møtt, svarer de unge at danskene er rasister som hater muslimer.
Det samme rapporteres fra vårt nærmeste naboland. I mai 2016 satt avisen Expressen søkelyset på hatet som ingen vil snakke om: hatet mot etniske svensker i Sverige. Journalist Federico Moreno rapporterte fra Seved i Malmö, hvor leilighetsansvarlig Fredrik Malmberg hadde dette å si: – De [innvandrerne] vil ikke ha svensker i området, de vil ha en ghetto hvor de er konger. Lar man dem holde på med sitt gjør de sjelden noe mot personer, hvis ikke blir de voldelige, uansett hvilken bakgrunn du har, fortsatte han. – Men de reagerer mye hardere mot etniske svensker, fortalte Malmberg, som tror at myndighetene rett og slett ikke våger å snakke om saken. En serbisk innvandrer Moreno snakket med, påpekte at gjengene sjelden angriper «sine egne»; andre innvandrere fra Midtøsten:
En sak har de flesta utsatta grannar gemensamt: de har svensk bakgrund.
– Det jag märkte först var att de inte attackerade människor från Mellanöstern. Men värst gick de åt de med svensk bakgrund. En dag såg jag hur de kastade en sten som slog ner precis när en svensk kvinna med barnvagn hade passerat. Då tänkte jag att det hade gått alldeles för långt, säger en man med serbisk bakgrund som sedan dess flyttat från Malmö.
I en faktaboks til artikkelen forklares ordet «svenne», som på 1950-tallet ble etablert som en kortform for gjenomsnittssvensken «Medelsvensson» – Sveriges svar på begrepet «Ola Nordmann». På 90-tallet begynte ordet derimot å bli brukt på mer foraktfullt vis, som et nedgjørende ord for etniske svensker kontra innvandrer. Expressens journalist Federico Moreno treffer to menn i 20-årene på gaten. De to vet at journalisten har snakket med naboene deres. – De jævla svenskene, sier en. Når Moreno spør hva de har i mot svensker, får han svar på tiltale: – De er fitter som ødelegger områdets rykte, sier den ene så høyt at Moreno får inntrykk av at hensikten er at naboene skal høre det. Den andre spytter på bakken mens han sier: – Vi vil ikke ha svenskene her.
Disse holdningene kommer et sted fra, og det er liten tvil om at organiserte antirasister og innvandringspådrivere over hele Europa i flere tiår har gjort sitt beste for å bekrefte dem som akseptable. Dette er gjerne de samme som like lenge har hevdet at islam og muslimers omfattende image-problemer utelukkende skyldes «islamofobers» generalisering og kritikk. Hva tror de i så fall at deres egen virksomhet har avstedkommet? Expressens lederskribent Ann-Charlotte Marteus har vært inne på samme spor og stiller det opplagte spørsmålet: Hvordan påvirkes disse unge guttene og mennene av den offentlige samtalen hvor organisasjoner og enkeltdebattører stadig utpeker de europeiske landenes befolkninger som rasister og fascister?
En doktorgradsavhandling fra 2016 og en fransk forskningsrapport fra 2015 gir noe av svaret. Og det er ikke bare bander og umotivert vold som følger. Begge rapportene tyder på at den offerrollen som både det muslimske miljøet selv dyrker og en rekke «antirasistiske» organisasjoner bidrar til å sementere og forsterke, i aller høyeste grad er medvirkende til radikalisering og terrorisme. Kombinert med verdiene og kulturen som er fremherskende i de stadig flere parallellsamfunnene som etableres i Europa, er denne mentaliteten livsfarlig. Vi ser nærmere på dette i del 2.
Den livsfarlige islamske offerrollen – del 2: Radikalisering og terrorisme