I hele Europa vokser det frem stadig flere parallellsamfunn, hvor særlig innvandrere fra islamske land reproduserer den livsformen og kulturen de har brakt med fra hjemlandet.
Slike samfunn i samfunnet utgjør en sikkerhetstrussel fordi de nærer holdninger og forestillinger som gjør det enklere å radikalisere unge mennesker, de underminerer rettstaten fordi myndighetene har vanskeligheter med å opprettholde lov og orden i de aktuelle områdene og fordi autoritetene i parallellsamfunnene er familieoverhoder og imamer som bekjenner seg til verdier som er i strid med fundamentale demokratiske rettigheter som frihet og likhet.
Et av dem er den beryktede belgiske bydelen Molenbeek. Det siste året sjekket belgisk politi en fjerdedel av samtlige beboere i bydelen for å øke sikkerheten i Brussel, og avslørte i den forbindelse 51 organisasjoner med antatte forbindelser til terrorisme, meldte nettsiden Politico.eu. Mange av de involverte i terrorangrepene på Paris og Brussel i 2015 enten bodde eller opererte herfra. Hovedmannen, den da internasjonalt etterlyste Salah Abdeslam, skjulte seg i bydelen i fire måneder før han ble pågrepet rett før terrorangrepene i Brussel. Ettersom Abdeslam er født og oppvokst i området, hersker det liten tvil om at flere i bydelen må ha visst både hvem og hvor han var, uten å melde fra til myndighetene. Opprørspoliti måtte da også utkommanderes i forbindelse med pågripelsen, da en stor gruppe unge menn gikk til angrep på politiet med fyrverkeri og flasker mens de erklærte sin støtte til «helten».
Integreringen går trått og den største trusselen i forbindelse med den pågående folkevandringen til Europa vil først vise seg om fem-ti år, skrev Jyllands-Posten på lederplass og viste til at folkevandringen fører til tilsig i de parallellsamfunnene som allerede er etablert. Hovedparten av dem som kommer – i overveiende grad unge menn – har fullstendig urealistiske forestillinger om sin fremtid i Europa. Svært mange av dem vil ikke få sine drømmer innfridd; de vil ikke få arbeid, de vil ende på offentlig forsørgelse og føle seg avvist av det omgivende samfunn. Det leder til frustrasjoner som igjen gir islamister og radikale imamer som i stor grad opererer åpenlyst i parallellsamfunnene et stort rekrutteringsgrunnlag.
Sverige har tilsammen 55 områder av denne typen konsentrert rundt storbyene Stockholm, Malmö og Göteborg, og hvor politiet har liten eller ingen kontroll. Også Sveriges svar på Kripos, Nationella Operative Avdelningens (NOA) peker på risikoen for at migrantstrømmen har stor påvirkning på de aktuelle områdene.
Problemet nedarves nemlig fra generasjon til generasjon. Den kriminelle strukturen i disse områdene er bygget opp gjennom generasjoner og har fått utvikle seg i fred over flere tiår, frem til det nå eksisterer en helt alternativ sosial orden. Voldparatheten er høy. Mange av barna i disse områdene blir regelrett oppdratt til å ikke samarbeide med politiet og danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da særlig overfor kvinnelige betjenter. Atferden forverres i takt med at de blir eldre. Når politiet forsøker å pågripe noen i disse områdene, samler store folkemengder seg raskt og forsøker å befri vedkommende. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer. Redningspersonell som brannslukningstjenesten opplever det samme og må ofte ha politieskorte når de beveger seg inn i områdene. Ambulanser blir kastet stein på, utrustning stjålet og bilene ødelagt. Allerede i 2014 var arbeidsforholdene for ambulansepersonell blitt så ille at daværende ordfører i ambulanseforbundet Henrik Johansson krevde militærutrustning for de ansatte.
Statsadvokaten i Göteborg, Thomas Ahlstrand, har gjort seg noen refleksjoner over det vi ser spre seg fra parallellsamfunnene: – To særlige trekk gjør den moderne gjengkriminaliteten annerledes enn den vi kjenner til fra før. Gjengene driter i oss og våre verdier på ordentlig. Og brutaliteten. Vi står maktesløse og kan bare håpe at det går over med tiden, skrev han i Göteborgs-Posten. Han konstaterte at det er mange våpen og penger i omløp i disse miljøene og at brutaliteten bare kommer til å øke.
– De skyter dem de oppfatter som konkurrenter, eller dem de mener har krenket dem, de sprenger dem i luften og de bryr seg dessuten ikke om de i så fall skulle drepe andre istedet. Og vi forstår dem ikke og vi kan ikke håndtere dem, påpekte han. Ahlstrand la til at han hverken er forsker eller kriminolog, men at observasjonene var gjort i forbindelse med jobben. To forhold peker seg ut i forhold til tidligere erfaringer med gjengkriminalitet: Det ene er brutaliteten. Som andre kriminelle har de vanskelig for å forstå konsekvensene av sine handlinger. De er derimot opplært til og internalisert at de har krav på umiddelbar tilfredsstillelse av sine behov og de er lettkrenkede.
Det andre er de kriminelles innstilling. Den tradisjonelle svenske – nordeuropeiske generelt, kan vi nok legge til – håndteringen av kriminalitet går ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss»: en som har våre normer internalisert, men som av sosiale årsaker – som f.eks. arbeidsledighet, dårlige fremtidsutsikter, påvirkning fra andre eller rusmisbruk – har endt opp i kriminalitet. Vi møter dem med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer familien deres. – Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, skrev Ahlstrand.
Han pekte også på et faktum som begynner å blir rimelig synlig for de fleste: Det er ikke snakk om unge menn som har vært sjanseløse her i livet. De har ikke havnet på skråplanet; de er ikke rusmisbrukere: – De deler ganske enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet til samfunnet, konstaterer han.
Fengselsstraff oppfattes ikke som noen skam. Det oppfattes riktignok som noe besværlig som må unngås fordi det er upraktisk og kjedelig å sitte inne, men ikke noe mer enn det. Lojaliteten er derimot ekstremt sterk når det gjelder gjengen, vennene, familien, klanen og nabolaget. Og den er gjensidig: – Vi kan ikke alltid involvere familiene deres når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er god, han bringer hjem penger. Den ofte uforbeholdne kjærligheten til moren og respekten for faren besvares ikke sjelden av en fullstendig, og i beste fall, blind lojalitet tilbake, forsatte Ahlstrand.
Statsadvokaten setter fingeren på en viktig og stadig mer åpenbar problemstilling som våre myndigheter er nødt til å begynne å forholde seg til – og sannsynligvis oppgradere lovverket for å komme til livs. Og det bør skje raskt. Den politiske ledelsen bør ikke slippe unna med å sette ned de sedvanlige utvalgene og utredningskommisjonene denne gangen, for fenomenet er langt fra nytt og ukjent; både mentaliteten og dens konsekvenser er godt dokumentert og kan observeres daglig verden over. Det handler nemlig om en dypt rotfestet, kulturell klanmentalitets inntog i åpne tillitssamfunn, som på sin side har valgt å overse det og derfor ikke er rustet til å håndtere konsekvensene. Og den er allerede i ferd med å underminere tillitsbaserte samfunnsinstitusjoner og dermed samfunnsfreden.
En ting er nyankomne, men problemet går i arv og mentaliteten som innpodes i barn og unge med «muslimsk bakgrunn», født og oppvokst i parallellsamfunnene, er i aller høyeste grad bekymringsfull. Den tillegges som oftest «samfunnet» – som tydeligvis alltid er skyld i alt som vederfares muslimer – og det hevdes at foreldrene er for ressurssvake til å oppdra barna sine skikkelig. Dette kan ikke stemme, for de samme foreldrene klarer åpenbart fint å kontrollere døtrene sine. Alt tyder derimot på at sønnene er oppdratt, men til å fungere i en helt annen samfunnsordning og i direkte opposisjon til verdiene og normene som hersker i vertslandet.
Den danske terrorforskeren Milan Obaidis avhandling fra 2016 viser således at muslimer født og oppvokst i Danmark utviser større kollektiv vrede og har høyere intensjoner om vold enn muslimske flyktninger fra krigen i Afghanistan og Irak, skrev avisen Information. Obaidi har en postdoktor-stilling ved universitetet i Uppsala. Forskningen tyder dermed på at Danmarks involvering i krig og voldelige konflikter ikke har så stor betydning for utviklingen av voldelige intensjoner blant danske muslimer som følelsen av diskriminering og av å ikke være velkommen i det danske samfunn. – Muslimer som er født og oppvokst i Danmark scorer høyere på alle variabler. De identifiserer seg mer med islam og muslimer, de opplever Vestens intervensjoner som mer urettferdige, de er sintere og de scorer høyere på voldelige intensjoner. Det er paradoksalt og overraskende, sa Obaidi til Information. Han mener undersøkelsen tyder på at muslimer føler at de opplever ting i Danmark som påvirker deres syn på verden. Det dreier seg om følelsen av å være fastlåst i en underprivilegert sosial situasjon eller opplevelsen av å bli diskriminert.
Obaidis forskning er således inne på samme spor som den såkalte Århus-modellen mot radikalisering, og som i 2014 ble hyllet av apparatet rundt statsminister Erna Solberg og leder for Stortingets justiskomitè, Hadia Tajik (Ap). Samtlige mente at Århus-modellen burde importeres og brukes i norske kommuner. Modellens grunnleggende perspektiv er at unge, radikaliserte muslimer reiser til Syria og slutter seg til Den islamske staten (IS) fordi de er ofre for diskriminering:
Hellige krigere – unge, der er blevet radikaliseret og rejser til Syrien eller Irak for at kæmpe for islamister – er ofre for diskrimination, og det er det, der gør dem yderligtgående.
…
Århus kommune og Østjyllands politi hevder at diskriminering er den største medvirkende enkeltfaktor som skaper vekstgrunnlag for radikalisering. Århus-modellen arbeider derfor ut fra begrepet “institusjonell diskriminering”:
Det drejer sig om organisationer og myndigheders svigtende evne til at yde en service på grund af hudfarve, kultur eller etnisk tilhørsforhold – herunder medarbejdernes »ubevidste fordomme, uvidenhed med mere,«
Begge modellene har imidlertid et stort forklaringsproblem. Politiets etterretningstjeneste (PET) anslo i 2014 at rundt hundre radikaliserte unge hadde reist fra Danmark til Syria. De som reiste er overveiende sunni-islamske unge menn av det som beskrives som “mange forskellige etniske oprindelser”. Antallet inkluderete da også etnisk danske konvertitter til islam. Skal tro hvilken diskriminering på grunn av «hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold, samt offentlige ansattes fordommer og uvitenhet med mer ift samme», de etniske danskene har opplevd – i Danmark?
Og hvis diskriminering på grunn av ovenevnte er den største medvirkende enkeltfaktor for radikalisering og påfølgende tilslutning til IS eller andre islamistiske terrorgrupper, hva kommer det så av at vi ikke ser noe lignende fenomen blant alle de andre minoritetene som også har hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold? Du vet; alle de fra Thailand, Vietnam, Spania, Hellas, Argentina, Kina og India? Eller en jevn strøm av europeisk-bosatte kristne kongolesere eller ugandere som reiser for å slutte seg til den avskyelige opprørsgruppen Lords Resistance Army, hvis mål skal være å opprette et kristeninspirert teokrati i Uganda?
Det handler mest sannsynlig om den påfallende, islamske offerrollen. Etter de grusomme terrorangrepene i Paris i 2015 forsøkte man å sette seg inn i noen av faktorene som leder til radikalisering av unge, europeiske muslimer.
Prosjektet «Ungdom og radikalisme: religiøse og politiske faktorer» ble iverksatt av Olivier Galland og Anne Muxel. De undersøkte 7000 studenter og foretok ytterligere en undersøkelse blant 1 800 ungdommer i alderen 14-16 år. De foreløpige resultatene viser at både islam og offerrollen er viktige faktorer i radikaliseringsprosessen. Den vanlige sosioøkonomiske forklaringsmodellen holder ikke vann: unge muslimer er hverken mer eller mindre trygge på sine fremtidsperspektiver enn andre franske unge; de tror på sin egen evne til å fullføre studier og å finne en tilfredsstillende jobb.
De erkjenner at de ikke er ofre for rasisme og diskriminering, men likevel sier mange av dem at de «føler seg diskriminert» uansett. I rapporten heter det: «Følelsen av å bli diskriminert er dobbelt så sterk blant unge muslimer eller av utenlandsk opphav. For å forklare tilbøyeligheten [blant unge muslimer] til radikalisering, må vi ta i betraktning at religiøse faktorer kombineres med identitetsspørsmål, og blander seg med følelsen av å være ofre og diskriminert».
Om politisk/salafistisk islam muligens er den største pådriveren for radikalisering, så stiller offermentaliteten som en god nummer to: «Unge muslimer som føler seg diskriminert, tiltrekkes oftere av radikale idèer enn de som ikke føler seg diskriminert».
«This strength of the effect of Islam is perhaps the most surprising teaching of this study,» points out Olivier Galland. «This is confirmed in school by school statistics. Whatever their sociology, Muslim youths have an identical propensity to become a radical.»
This study is not the first to bring to light the process of the radicalization of young Muslims in France. It is, however, the first to connect radicalization and the ideology of victimization. Victimization is an excuse offered by the state, by most politicians (right and left) and by the mainstream media. Moreover, not only does the policy of blaming victimization fail to be of any help, but the excuse of victimization is actually fueling terrorism.
Og på pletten står en rekke politikere, organisasjoner og medier for å bekrefte at de er det. Kritikk av islam utlegges regelmessig som hat mot muslimer og debatten blir svært ofte personifisert i stedet for å handle om det større bildet.
At de samme nå tillater seg å snakke om «mørke krefter» er smått utrolig. Men de kjenner vel igjen mørket når de ser det, for det de har bidratt til å heie frem er så mørkt som det kan få blitt.
Den livsfarlige islamske offerrollen – del 1: Bander og voldelige gjenger