Listhaug til angrep mot hovedtaler under arrangement mot ekstremisme, vræler NRK-journalistene Per Øyvind Fange, Lotte Olsen, Mathias Lunde Kristoffersen og Iram Ansari. Vår velfinansierte statskanal hadde altså hele fire journalister på saken, men ingen av dem klarte å sette seg inn i hva og hvem Muhammad Tahrir ul-Qadri er og hva organisasjonen hans dermed står for. Istedet heter det seg at han «skal ha sagt», som er noe journalister bare skriver når fakta enda ikke er fastslått, hvilket det i dette tilfellet helt klart er. Ul-Qadri «skal ikke ha sagt»; han har sagt. Og det dør det stadig folk av i hans hjemland Pakistan.
Styremedlem i Minhaj Ungdom, Hamza Ansari, kjenner merkelig nok ikke til hva hans egen ledestjerne står for og er naturligvis misfornøyd med at Sylvi Listhaug i full offentlighet opplyste ham og resten av landet om det:
– Sylvi Listhaug begynte godt, men hun avsluttet med en politisk mynt. Det er uheldig, slike konferanser er ikke dagligdags i en norsk kontekst. Dette burde applauderes og roses og ikke snakkes ned.
Han får støtte av MDG-politiker og rådgiver ved Antirasistisk Senter Shoaib Sultan, som er langt mer fortørnet over Listhaug enn vår venn ul-«henrett blasfemikere som hunder»-Qadri:
– Det var feil sted å ta opp dette. Frekkhet er ikke en norsk verdi. Det var ikke noen grunn til å si det på den måten til en gjest. Jeg synes det er helt greit at hun stiller spørsmål, men det burde vært i en annen kontekst og kanskje av en journalist, sier Sultan til NRK.
Han mener Listhaug ikke stilte spørsmål, men anklaget ham for å «tale med to tunger».
– Jeg synes det er greit å konfrontere ham med hans verdier, men ikke i hovedtalen. For meg virker dette mest som en del av valgkampen. Her var det et spill for galleriet, sier han.
Ja, det sier han nok.
For er det noe jeg har lært i løpet av snart elleve år i denne bransjen, så er det at kritikk av islamske ledere/organisasjoners uspiselige holdninger alltid skjer på feil måte, på feil tidspunkt eller gjøres av feil person.
Enhver som avleverer dette budskapet er bestandig raske til å understreke at de personlig mener at de/den/det selvfølgelig – selvfølgelig! – bør kritiseres, bare at det ikke burde gjøres på akkurat den måten eller på akkurat det tidspunktet det faktisk skjedde, eller at det ikke burde gjøres av akkurat den personen som gjorde det.
Vi kan således konstatere at den riktige måten å kritisere islam og dens tilhengere på, alltid er på en annen måte.
Før, under og etter behandler man imidlertid de samme organisasjonene som inviterer de forskjellige uspiselige ledere (ofte gjentatte ganger) som om de er/var helt vanlige, uproblematiske organisasjoner. Pressen går sjelden kritisk løs på dem på eget initiativ, snarere tvert i mot. Vi husker vel alle at Aftenposten utnevnte Tawfiiq-moskeen til moderate og på lederplass anbefalte Islam Net som samarbeidspartnere for regjeringens arbeid mot ekstremisme og radikalisering.
Så ser vi da også at lederne for disse organisasjonene fremdeles regner med at de kan lyve alle rett opp i fjeset – åh, nei, dette visste vi da overhodet ikke noe om, du! – og komme unna med det.
Hvis disse menneskene ikke vet hva grunnleggeren av organisasjonen deres står for eller er dypt uenige med ham, hvorfor oppretter de da avdelinger av den i andre land og fortsetter å være medlemmer?
Mihnaj er attpåtil verre enn de som inviterer ekstreme foredragsholdere, for her er det jo ikke snakk om en tilfeldig, omreisende hatpredikant, men grunnlegger av- og ledestjernen for selve organisasjonen. At vi i det hele tatt har en organisasjon som dette i landet, er et stort problem. Ekstremisme og radikalisering er bare graden av noe, målenheter rett og slett, ikke selvstendige ideologier.
Terrorisme er heller ikke en religiøs eller politisk ideologi, det første er derimot utslag av det siste. Trusler, vold og drap som er motivert av at noen føler seg krenket av «blasfemi» derfor føler seg i sin gode rett til å drepe de formastelige – som f.eks. massakren på Charlie Hebdo og alle drapene på enkeltindivider i Pakistan og Bangladesh – skyldes nettopp menn som Tahrir ul-Qadri og hans støtter.
Men organisasjonen hans omtales, og roses, altså i norsk presse som noen slags anti-ekstremister. Hvis Minhaj jobber mot ekstremisme, så opererer de i så fall med en helt ulik oppfatning av ekstremisme enn resten av samfunnet.
Ekstremismen kommer nemlig et sted fra og ul-Qadri og organisasjonen hans er en del av problemet. Her foreligger ingen dialog, bare misjonering. Disse menneskene støtter og deler ul-Qadris holdninger, og vi – hvilket inkluderer politikere og pressefolk – bør snart slutte å late som noe annet.
En dialog som ikke er basert på ærlighet om problemstillingen og de forskjelliges ståsted er ingen dialog, det er bortkastet tid. Og i mellomtiden vokser problemet seg bare større.