Norske medier har aldri skjønt hvilken internasjonal bevegelse Minhaj ul-Quran er. De har aldri løftet en finger for å finne mer ut om dem. Tvert om opptrer de som mikrofonstativ for en ekstremistisk bevegelse som har lært seg alle honnørordene i en vestlig kontekst: helhetlig, fredelig og forståelig bilde av islam. Integrert muslimsk trossamfunn. Brobygger. Kjærlighet, sameksistens, toleranse, fred og kunnskap. Fremme fred og harmoni. De har etablert kvinneforum, konfliktråd, ungdomsforening og skole.
Alt for den «rette islam», som – dessverre – i norsk kontekst er alt annet enn «rett».
Kritikk av Muhammed eller islam kvalifiserer ifølge Minhaj ul-Qurans ledestjerne Tahir ul-Qadri til å bli «henrettet som en hund». Ikke underlig, da dette er samme mann som er hovedarkitekten bak Pakistans blasfemilovverk. Straffen for blasfemi, eller beskyldninger om sådan, er dødsstraff. Ul-Qadri støtter steining av folk og mener at kvinners rettmessige plass i samfunnet er å utvis underdanighet. Vi finner det hele i sharia. Kalifatet er målet. Men ul-Qadri, som også har vært flere ganger i Norge tidligere, kjenner «våre» svakheter: Vi lar oss raskt forføre av honnørord produsert av oss selv og vi stoler på hva folk formidler offentlig. Da ul-Qadri i 2012 turnerte i Danmark – for å fortelle hvordan radikalisering skulle håndteres – ble hans doble tunge avslørt. Daværende integreringsminister Karen Hækkerup vendte ham ryggen:
– Jeg ved, at vi har én ting til fælles, og det er, at man skal være imod terror og ikke anvende selvmordsbomber. Når det så er sagt, så er de værdier, han står for, så fremmede for det, jeg tror på. Jeg er demokrat, han går ind for sharialov, og derfor synes jeg ikke rigtigt, vi har nogen fællessag.
Men lærte vi noe av en slik avvisning? Åpenbart ikke. Er vi så desperate i kampen mot islamisme at vi velger å tro et ekstremister kan bekjempe ekstremisme? Eller er vi så late at vi ikke gidder å sette oss inn i hva som foregår? Eller er vi så dumme at vi ikke forstår? Eller er vi så redde for å bli kalt islamofober at vi sitter i kroken og laller med lukkede øyne og fingrene i ørene?
Hækkerups avvisning førte altså ikke til en kritisk gjennomgang av verdisettet til denne aktive internasjonale organisasjonen eller til noen kritisk oppfølging av ul-Qadri. Minhaj ul-Quran og Tahir ul-Qadri kan fortsette sin virksomhet som om ingenting har hendt.
Er det nå slik at vår integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) velger en annen strategi? Hun har i alle fall valgt å stå på samme scene som ul-Qadri. Skal hun sette det verdimessige skapet på plass?
HRS er i Sarpsborg, men vaktene nekter oss enhver filming og er på oss som en klegg for at vi ikke skal få tatt noen bilder. Unnskyldningen deres er at vi kom uanmeldt, hvilket neppe kan ha så stor betydning – da nettopp vår omtale av Sarpsborg-campen tydeligvis har fått hele medie-Norge på beina.
Derfor: Følg direktesendingen av Listhaugs tale fra kl. 14:30 på NRK.
HRS forsøker å følge opp med et intervju med Listhaug.