Jeg var i 20-årene på 80-tallet, og er det noe jeg husker meget godt er det hvordan vi norske jenter nærmest dånte av synet på unge, kjekke ikke-vestlige menn. Mildt sagt hadde ikke sistnevnte dårlige tider på kjærestemarkedet, tvert om. «Mulatt» var per definisjon noe spesielt pent. Sånn var det.
Så vil det i alle samfunn finnes ugress. I Norge var det ytterst lite av den slags, men det er langt mer i dag. Hvorfor mer i dag? Ikke minst fordi den ikke-vestlige befolkningen har økt, og dermed har den tilvandrede ukulturen med å se ned på dem som ikke er ens «egne», og ditto rakke ned på dem som skulle være mørkere i huden enn en selv, bredt om seg.
La oss slå fast følgende med en gang: I Norge er vi strengt oppdratt i likeverd – uansett et menneskes bakgrunn, og takk og pris for det. I udemokratiske, stamme- og klanbaserte samfunn, der typisk også æreskultur kan stå sentralt, er bildet motsatt. Dette vet Abid Raja meget godt. Hvorfor fremstiller han da Norge som et plagsomt rasistisk land for innvandrere for ca en generasjon siden (VG 11. august)?
«Prisen barna mine må betale for at jeg gir dem en trygg oppvekst, kan bli at de ikke kjenner til de kampene innvandrere i Norge måttet kjempe i mange år, for å bli sett, for å bli tatt på alvor, for å bli inkludert i fellesskapet.»
(…)
«Det er ikke mer et par tiår siden slike uttrykk var en del av dagligtalen til mange majoritetsnordmenn. «Svarting», «pakkis», mørkemann er andre ord som sårer dem de treffer, men i dag høres mest latterlig ut for alle andre. Når brune nordmenn kunne møte den slags holdninger hver eneste dag, på gata, på skolen, i butikken, er det kanskje ikke så rart at integreringen ikke lyktes like godt for alle.»
Populisten rir igjen. La oss håpe Raja, som er utdannet advokat, ikke i en eventuell Høyre-sentrum-regjering får posten til Per-Willy Amundsen eller Sylvi Listhaug.
Virkelig, Raja? Jeg har spurt og spurt, typisk unge muslimer, i ca 25 år nå etter at jeg startet opp som journalist innen innvandringsfeltet: Har du opplevd rasisme eller diskriminering? Svarene har vært avvisende, med denne perlen som det svaret jeg husker best: -Du, det æ’kke nordmenn som banker oss opp asså, det er det våre egne som gjør (ung kvinne fra Balkan).
Nettopp, det er ikke nordmenn som har stengt innvandrere ute. Mønsteret er at patriarkatet selv har stengt sine egne (særlig jenter og kvinner) inne, og de har selv typisk ment seg bedre moralsk og kulturelt enn majoritetssamfunnet.
For ikke å snakke om overmenneske-mentaliteten, som man kan gjenfinne i «Menneskerettighetserklæringen» til den islamdominerte verden (Kairoerklæringen, 1990).
«Gud har gjort det islamske troende fellesskapet til den beste nasjonen…»
Denne tankegangen fikk vi jo også et grelt innblikk i da norskpakistanske Jeanette oppsøkte pakistanske imamer i Oslo: Nordmenn ble fremstilt som dyr, som sauer. Muslimer er helt overlegne på alle måter, ble det fremholdt.
Disse forholdene kjenner Raja meget godt til. Han var jo selv talsmann for moskeen World Islamic Mission i ung alder, den ene av moskeene som ble avslørt med ovennevnte skjulte opptak nettopp da Raja var talsmann.
Raja har flere bekjennelser:
«Jeg har selv vært en sint muslim. Det var i tenårene, da jeg følte verden var imot meg, at samfunnet var mot meg, og jeg måtte slåss for å overleve.»
Vel, dette er en annen beskrivelse enn den vi får i boken til Raja, Talsmann (s. 69 og utover), der Raja forteller hvorfor han endte på barnevernsinstitusjon: vold i hjemmet, som han selv rapporterte på skolen, som tok «svartingen» omsorgsfullt på alvor. Så det var kanskje ikke det norske samfunnet som skapte sinnet og frustrasjonen hans? Denne gutten som også ble sendt på gjenoppdragelsesreise til Pakistan og storfamilien der, også dette i henhold til boka hans.
Mens vi er i Pakistan er det umulig ikke å nevne denne rosinen i rasismepølsa, portrettintervju i Aftenposten noen år tilbake. Raja forteller – uten blygsel – at han ville ekte Nadia (norskpakistansk), med ble nektet det av familien: Nadia tilhørte lavere kaste. Da truet han hele storfamilien med at hvis han ikke fikk Nadia skulle han virkelig hevne seg på dem: Da skulle han gifte seg med ei norsk jente!
Se for deg at en norsk politiker hadde en slik historie å servere mediene – uten at det ble et vanvittig sirkus, for det burde det blitt, i likeverdets navn.
Til denne historien hører også dette med: Raja har selv fortalt at alle hans tre søsken er lykkelig gift med søskenbarn fra landsbyen i Pakistan, og at en kusine også var tiltenkt han. Men det er norsk angivelig rasisme som er den store ulven? Som er det som ødelegger unge menneskers liv?
Jeg har opplevd det Raja ikke snakker om, nemlig den svært utbredte rasismen blant ikke-vestlige (særlig med muslimsk bakgrunn) i Norge, ikke minst gjennom hva ungdom selv har fortalt meg i private møter om familie og miljøs holdninger. Holdningene finner man typisk blant de som verdimessig ikke vil integrere seg i Norge, og de er det dessverre mange av. Jeg har også sett hvordan afrikanere behandles i Pakistan. Det er så man får assosiasjoner til en helt annen tidsalder, så ille er det. Jeg har også sett hvordan pakistanere som er mørkere i huden enn snittet behandles av sine egne. Det er stygt, det er kynisk og rått.
Samme holdninger har jeg møtt her: -Jeg var et godt gifte fordi jeg er lys i huden. Dette sa den første norskpakistanske jenta jeg kom i kontakt med som journalist (1992), og som var tvangsgiftet med en tremenning i Pakistan kun 18 år gammel. Norsk rasisme var hennes problem?
Som Hanni Afsar skrev i går: Raja bruker rasisme som et skjold. Den manglende viljen til integrering blant betydelig grupper ikke-vestlige, typisk muslimer, ødelegger sammenhengskraften i samfunnet og kan ta knekken på velferdsstaten. Og så prøver Raja seg med påstått norsk rasisme. Det er frekkere enn frekkest.
Godt valg, avrunder Raja. Ja, det freser godt i flesket, dere.