Forfatter og spaltist i Klassekampen Linn Stalsberg har i sommer reist rundt i Asia, og visstnok kjent på hvordan det er å være hvit og privilegert.
«Hvite mennesker tilhører en liten ekslusiv klubb. Den hvite rasen tar for seg av andres nabolag. Selv om den hvite rasen breier seg på reise blir ikke folk sinte. Som hvit reisende i verden blir man behandlet bedre enn de fleste andre. Hvitheten lar deg komme inn på de fineste hotellene, private basseng områder og alle restauranter», skriver Stalsberg.
Hvorfor er Stalsberg så opphengt i raser og folks hudfarge? I Vesten er det aldeles ikke bare «den hvite rasen» som tilhører en ekslusiv klubb. Alle som bosetter seg i Norge tilhører den samme eksklusive klubben, med de samme rettighetene og privilegiene. Det er vel helst Stalsbergs norske pass og velfylte lommebok som åpner dørene til de fine hotellene med svømmebasseng og aircondition og ikke hudfargen?
Forfatter Kaj Skagen skriver følgende: «Jeg reagerer med instinktiv uvilje mot all inkludering av meg i et «vi». Der det blir snakk om hva «menn» er, tenker og gjør, ber jeg vennligst om å bli holdt utenfor. Det samme gjelder i enda høyere grad når noen begynner å snakke om «vi hvite», som her hos Linn Stalsberg.»
Stalsberg skriver videre i Klassekampen at det å definere folk i raser grunnleggende sett er bare tullball, men «så lenge rasisme og undertrykking faktisk pågår, er vi forpliktet til å forholde oss til hverandres hudfarger.»
Jeg er enig i at raseteorier er tullball og helt feil fokus, men hvorfor mener Stalsberg da at vi er forpliktet til å forholde oss til hverandres hudfarge? Er det ikke bedre å problematisere den store kløften mellom rike og fattige i verden, uavhengig av hudfarge?
I Norge er det en rettferdig fordeling av inntekt og gode levekår for alle. Enkeltes velferd, blant annet helse, bolig, utdanning og inntekt er tilgodesett. En relativt jevn fordeling styrker det sosiale samholdet og reduserer sosiale spenninger. Vi har et offentlig utdanningssystem med en felles grunnskole for alle, og omfattende studiefinansieringsordninger legger til rette for lik rett til utdanning uavhengig av sosial bakgrunn, inntekt eller andre individuelle forhold.
Der synes undertegnede at fokuset bør ligge – ikke i tvilsomme rase- og hudfargeteorier.
Ifølge en studie som har forsøkt måle rasisme rundt om i verden, er Sverige og Norge blant de minst rasistiske landene. De mest rasistiske landene på planeten er Hong Kong, Bangladesh, Jordan, India, Egypt, Saudi Arabia, Iran og Indonesia.
Rasisme er slett ikke et vestlig fenomen. Når Linn Stalsberg avslutter artikkelen med å si at «enn så lenge lever vi fremdeles i en verden som der den hvite rases overlegenhet lever i beste velgående» stemmer det rett og slett ikke med realitetene. Det handler ikke om «hvit hud». Rasisme, undertrykking og diskriminering er et verdensomspennende problem, ikke noe som er eksklusivt for «hvite», vestlige mennesker.
Kaj Skagen igjen: «Mens slik motstand mot kollektividentiteten tidligere alltid ble oppfattet som et uttrykk for ønsket om å sette individet foran kollektivet, blir det nå mer og mer oppfattet som «de hvites» uvilje til å innse sine «privilegier» som «hvite». Denne typen progressivitet står i fare for å gjeninnføre rasismen via en bakdør dannet av kritikken av «de hvite». Det skjer ved at kollektividentiteten gis forhøyet status ved å oppfordre «oss hvite» til å fokusere på vårt fellesskap i motsetning til «de ikke-hvite».»
Nettopp!
Vestens kjerneverdier som demokrati, individualisme, ytringsfrihet, sosial utjevning og likestilling mellom kjønnene gjør at Stalsberg tillhører en ekslusiv klubb, selvsagt, men hva i all verden har det med hennes identitetspolitiske raseteorier å gjøre?