En 46 år gammel far ble slaktet av en eldre slektning fordi han nektet å adlyde ordre – merk deg ordet – om å drepe døtrene sine. Du skjønner: døtrene hans var i praksis horer, for vet du hva de gjorde? De tillot seg å tilpasse seg et liv i Vesten. De ble følgelig beskyldt for å ha håndhilst på gutter! For en hårreisende promiskuitet!
Den dreptes kone forteller i avhør at det hadde vært en langvarig konflikt mellom offeret og den siktede. De to døtrene skal ha blitt beskyldt for å håndhilset på gutter. Det skal ha opprørt den utvidete slekten og 50-åringen skal ha beordret faren om å drepe de to døtrene.
Og så kommer rosinen i pølsa, som forteller at dette ikke er noe enkeltstående problem:
Hun fortalte videre at rykter begynte å gå om at jentene hang med gutter – og konflikten økte.
Vi snakker dagens Sverige, der Diskrimineringsombudet flere ganger har dømt i favør av muslimske menn når de har nektet å håndhilse på kvinnelige arbeidsgivere eller andre kvinner i yrkesmessig sammenheng. De har sågar fått økonomisk erstatning for tort og svie. Det er bare det at disse mennenes, og dessverre: kvinnene som støtter dems, holdninger – deres medbragte kulturelle/religiøse normer – faktisk dreper.
De dreper nemlig ikke for å opprettholde æren overfor deg og meg; de dreper for å opprettholde æren overfor «sine egne». Og disse møkkaholdningene bruker meningsombud skattebetalernes penger for å kompensere når de føler seg krenket. Med det forteller de disse mennene – og kvinnene – at de ikke bare har rett til å videreføre holdningene, men også at det er diskriminerende å mislike dem og ikke ville ha noe med dem å gjøre. Staten gir dem med andre ord rett. Den samme mentaliteten tilsier at jenter og kvinner må dekkes til, og det synes Europas politiske ledelse at er helt greit. Det er jo kultur, må vite! Og det er slemt – ja, høyreekstremt på linje med Anders Behring Breivik – å protestere.
Derfor går våre deilige medier inn for å normalisere hijab, det er jo så bra med mangfold! Men hijab-jentene og de som nekter å håndhilse på motsatt kjønn er medskyldige i det grufulle drapet på faren i Sverige. Hvorfor? Fordi de har de samme holdningene som «slektningen» og følgelig bidrar til å spre drepende rykter.
Disse holdningene er ille nok i de miljøene de forekommer, men de sprer seg til det omgivende samfunn. Hva slags kvinnesyn tror noen at en gutt får som blir oppdratt i et slikt miljø og til å kontrollere søstrene sine, til at «ærbare» kvinner dekker seg til og at seksuelle overgrep er kvinnens egen skyld fordi hun beveget seg fritt? Han vil sannsynligvis se på uttildekkede kvinner i det offentlige rom som et legitimt mål – og er hun så dristig at hun følger sin kultur og håndhilser på en mann; ja, så har hun bekreftet at hun er en hore som kan voldtas til enhver tid.
Og alskens diskrimineringsombud i hele Europa og mediene gir ham rett, for de pusher normalisering av hijab og «andre måter å hilse på» som best de kan.
Tallrike uheldige kvinner høster nå hva det ultramegasupertolerante Europa har sådd.
Denne drepte faren var et unntak, men han er som sagt drept, da. Tilbake sitter miljøet – som vi begår verdens verste synd hvis vi generaliserer – og er akkurat like skyldige som drapsmannen. For det var de som spredte rykter og sladret så godt de kunne. Drapsmannen drepte ikke for å beholde sin misogyne ære i våre øyne, han gjorde det for å bevare den i deres.
Men æreskulturelle normer brer seg i Europa og den påfølgende volden øker jevnt og trutt. Aftonbladet har tatt for seg 200 av bare de siste to årenes tilfeller, og dette er tross alt bare de sakene som har endt opp i rettsystemet. Hvor mange som ikke kommer så langt er ikke godt å si, men sannsynligheten taler for at antallet er betydelig. Det viser de sakene vi kjenner til, for det krever svært mye av ofrene å bryte ut. Ofte ender det med et fullstendig brudd med alt av familie, venner, øvrig sosialt nettverk og bortflytting fra nærmiljøet, og det er ingen bagatell selv om man kommer vekk fra volden. Dessverre er det også slik at mange av disse jentene har tilbrakt livet med å bli sosialisert inn en kultur der vold mot barn og kvinner oppfattes som normalt og mannens rett, og noe det er en «god kvinnes lodd å holde ut».
De individuelle følgene er ille nok i seg selv, men problemet er langt mer vidtrekkende enn de enkelte familier og det har store konsekvenser for det omgivende samfunn – konsekvenser som vil øke i takt med den massive innvandringen fra landene der æreskultur og dertilhørende tilbøyelighet til å utøve vold er fremherskende. De enkelte familier er en ting, men det fremgår klart at hele gruppen, eller i alle fall store deler av den, er en del av problemet, ettersom den bidrar til å opprettholde normene og dermed volden da den jo utelukkende skjer for å bevare familiens ære i samme miljøet.
Enkeltsakene er deprimerende like, den ene verre enn den andre. Jenter blir, helt fra barnsben av, psykisk og fysisk mishandlet av både foreldre, brødre og utvidet slekt som onkler, tanter og fettere og svogere, overvåket og sterkt kontrollert, nektet å delta i samfunnet med normale fritidsaktiviteter og venner, truet med å bli etterlatt i foreldrene hjemland, tatt av dage og/eller de facto tvangsgiftet, ikke sjelden med påfølgende voldtekter og fortsatt mishandling begått av ektemannen, mens familien gjerne deltar for å holde offeret på plass for å opprettholde sin egen ære. De fleste sakene Aftonbladet refererer, har endt med tvangsfjerning fra hjemmet, ofte på beskyttet adresse da familien øver påtrykk på offeret for å komme tilbake/trekke anklagene tilbake, dødstrusler, trusler om bortføring og mishandling/drap i de tilfellene familien eller ektemannen har funnet dem.
Det er påfallende mange som forteller at de blir tvunget – med trusler om vold/vold – til å iføre seg hijab eller enda mer omfattende tildekking, og ytterligere vold hvis/når de forsøker å nekte. Det kan jo være greit å huske på neste gang man hører muslimske hijab- og/eller niqab-brukere og deres støtter hevde at tildekning dreier seg om frihet og bør anses som en form for frigjørende feminisme og kvinnelig «empowerment».
Gutter faller også som ofre for æreskulturen, for de oppdras helt fra barnsben av til å overvåke, kontrollere og true søstrene, i noen tilfeller mødrene, for holde dem i systemet. I noen tilfeller blir de også oppdratt og oppmuntret til å delta i mishandlingen av søstre. Noen blir også selv mishandlet og tvangsgiftet. Sirkelen blir dermed selvforsterkende, da nær sagt all forskning viser at barn som blir mishandlet eller misbrukt, har høy risiko for selv å ende som mishandler/misbruker. Likeledes videreføres det arkaiske kvinnesynet som ligger til grunn for det hele. Hva slags ektemenn og fedre – enn si samfunnsborgere – mange av disse guttene blir som voksne, sier seg vel nærmest selv.
I tillegg øker problemet i omfang og antar nye former i Europa. En kommunal rapport fra de innvandrertette forstedene Tensta og Rinkeby i Sverige viser at æreskulturen både har spredt seg og gitt seg nye utslag: der det før bare var familien og slekten som utøvde den sosiale kontroll over jenter, er det nå hele områder. Det vil si at mønsteret vi kjenner fra Midtøsten og andre islamske klanssamfunn reproduseres og befester seg i Europa.
Leder for Sveriges soscialdemokratiske kvinneforbund, Nalin Pekgul, har da også beskrevet kvinnene i Tenstas situasjon som «verre enn Kurdistan for 50 år siden.»
Og tragisk nok: jenter og kvinner bidrar selv til den sosiale kontrollen – ikke minst ved ondsinnet og omfattende sladder.
For rapporter om temaet forteller om en utbredt «sladderkultur» og ryktespredning i miljøene. Den/de som blir observert mens de bryter miljøenes medbragte og omplantede normer, blir raskt snakket negativt om i miljøet, og bruddet blir som regel rapportert direkte til foreldre eller brødre.Tidligere svenske rapporter viser omfanget: i en statlig utredning i 2014 fremkom det at nærmere 100 000 unge mellom 15 og 20 år lever under æresnormer som begrenser deres hverdag. Det samme viste en rapport fra organisasjonen Hverken hore eller underdanig som ble publisert tidligere i år, hvor 1 100 ungdommer i aldergruppen 12 til 18 i Stockholms forsteder er intervjuet. Her fremkom det at 81,9% av jentene opplever ganske mye til svært sterk sosial kontroll, mens 81,2% av guttene mener at de og foreldrene er ansvarlige for sine søstre. 55,9 prosent får sjelden eller aldri delta i fritidsaktiviteter hvor det er gutter tilstede. Det er naturligvis uhyre vanskelig for disse jentene/unge kvinnene å integrere seg som frie, likestilte medborgere i storsamfunnet, og majoriteten klarer det sannsynligvis heller ikke, ettersom konsekvensene kan bli svært store for deres familiære og sosiale liv.
Den danske rapporten »Familien betyr alt – Vold mot kvinner i etniske minoritetsfamilier« (2011) peker direkte på miljøets sentrale rolle i den sosiale kontrollen og påfølgende vold. Rapporten var den største og mest omfattende i sitt slag. Lektor på Roskilde Universitet (RUC) Yvonne Mørck, antropolog Bo Wagner Sørensen (RUC) og forsker Sofie Danneskiold-Samsøe intervjuet 42 minoritetskvinner som var utsatt for vold og sosial kontroll, samt en lang rekke profesjonelle på 25 krisesentre som arbeidet med kvinner i samme situasjon. Rapporten avdekket helt særlige vilkår for de etniske minoritetskvinnene som oppsøkte krisesentre, hvor de stadig utgjør 48 prosent av beboerne.
Hovedkonklusjonen er at disse kvinnene – i motsetning til etnisk danske kvinner – typisk blir utsatt for vold og kontroll av flere familiemedlemmer og at familien bakker opp volden. – Det er kvinnen det er noe galt med, ikke voldsutøveren, og derfor blir de utstøtt av hele familien og det etniske miljøet når de søker hjelp på krisesentre, forteller medforfatter Sofie Danneskiold-Samsøe. Noen fellestrekk går igjen:
- Kvinnens bakland (familie, venner og andre sosiale miljøer) spiller en sentral rolle for den volden kvinner utsettes for
- Det er typisk flere voldsutøvere: ektemannen, svigerfamilien og i noen tilfeller også kvinnens egne foreldre, brødre og onkler
- Det er snakk om en transnasjonal sosial kontroll, idet familiemedlemmer overalt i verden har innflytelse på volden, og om det skal gjøres noe for å forhindre den
- Forlater kvinnen mannen, forsvinner hennes nettverk i form av egen familie og det etniske minoritetsmiljøet
Det skyldes en kompliserende faktor, som også gjør problemet svært vanskelig å komme til livs: klanmentaliteten, som er æreskulturens opphav. Innvandrere fra klanssamfunns lojalitet – de av dem som bekjenner seg til det, vel og merke – går først og fremst til egen familie og inngruppe, ikke til det omgivende samfunn. Men klanens medlemmer jobber og virker i det samme samfunnet, så det er etterhvert blitt øyne og ører overalt. Ofrene som kommer fra disse miljøene vet hvordan det fungerer og har derfor god grunn til å mistro hjelpeapparatet og omgivelsenes evne til å beskytte dem. Dette hindrer antagelig også mange i å søke nødvendig hjelp.
Men likefullt pusher våre politikere og medier hijab som en gøyal, mangfoldig ting, erklærer «Hijab-feminister» som det helt store og rasisterklærer alle som protesterer. Og de siste protesterer fordi de vet – bare ta en titt på innvandrertette områder i Europa – at der det blir mer islam, der blir det mindre av alt annet. Der hijaben går frem, vinner også kvinnesynet som ligger bak terreng.
Og da kan jo vi andre bare lure på hvorfor politikere og medier som ellers er for likestilling og kvinners bevegelsesfrihet synes at æreskulturens fremmarsj er noe vi alle burde feire.