En mulig terrortrussel gjorde at Rotterdam i går avlyste en konsert med det amerikanske bandet Allah-Las. Spansk politi tipset Nederland om en mulig terrortrussel, og man stoppet senere en spanskregistrert varebil i nærheten av konsertlokalet Rotown. Bilen inneholdt flere gassflasker, og sjåføren er tatt inn til avhør.
Ekstremt farlig band.
Bandet Allah-Las har tidligere måttet avlyse en konsert i Tyrkia, som ifølge avisen The Independent skal ha vært en følge av reaksjoner mot at bandet har tatt navn etter profeten Allah, skriver Aftenposten.
Det er ikke godt å si om det er The Independent eller Aftenposten som har gjort seg skyldige i bommerten: Allah er islams Gud – Allahu Akbar og alt det der, vet du! – ikke profet. Men det er å håpe at avisredaksjonene slipper å se seg nervøst over skulderen de neste ukene som følge av den nokså grove blasfemien.
Men gratulerer til oss alle; vi har åpenbart fått tyrkiske tilstander, og det er nok noe som har stått høyt på enhver europeers ønskeliste.
Ifølge nyhetsbyrået Reuters opplyser en kilde at «hendelsen» i Rotterdam ikke har sammenheng med terroren i Barcelona forrige uke.
Ekstremt farlig bommert.
Nei, men det er nok en viss mulighet for at det har sammenheng med islam og dens i overkant mange krenkelses- og voldsparate tilhengere. Eksemplene på fjerning av kunst og stenging av utstillinger etter antydninger eller direkte trusler om vold fra krenkede muslimer er etterhvert blitt tallrike. Her er et lite utvalg:
I januar 2015 – kort etter at islamister hadde slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo i Paris og kompisen deres hadde slaktet det som senere ble utlagt som helt tilfeldige jødiske borgere på et helt tilfeldig jødisk supermarked; merkelig hvordan slike tilfeldigheter kan oppstå sånn helt tilfeldig – plukket man vekk et kunstverk som viser høyhælte kvinnesko på muslimske bønnematter fra en utstilling i det samme Paris. Det skjedde etter at en islamsk gruppe antydet, og den slags er som vi nå vet ekstremt farlig, at det kunne fremprovosere det man eufemistisk omtalte som «ukontrollerte, uansvarlige hendelser»:
Zoulikha Bouabdellahs «Silence» – ekstremt farlig kunstverk.
Det er nemlig ansett som respektløst å trå på bønnematter med sko, og den fransk-algiriske kunstneren Zoulikha Bouabdellah trakk det angivelig blasfemiske verket fra utstillingen i Paris-forstad med stor muslimsk befolkning.
I 2004 ble den nederlandske filmskaperen Theo Van Gogh myrdet på åpen gate av en islamist som følte seg krenket av filmen «Submission» som kritiserte islams syn på kvinner. Samarbeidspartneren Ayaan Hirsi Ali måtte gå under jorden og leve med sikkerhetsvakter 24/7.
I 2005 fjernet Verdens kulturmuseum i Gøteborg Louzla Douradis bilde fra en utstilling om hiv/aids etter trusler. Muslimer fant bildet krenkende da det kombinerte et erotisk motiv med vers fra Koranen.
I 2006 så direktøren ved den tyske operaen i Berlin seg nødt til å stanse Mozart-operaen «Idomeneo» etter advarsler fra tyske sikkerhetsmyndigheter om at oppsetningen kunne vekke føre til de samme voldelige reaksjonene som Jyllands-Postens karikaturer gjorde.
I 2007 ble et eksemplar av koranen fjernet fra en kunstutstilling i Drammen etter reaksjoner fra rasende muslimer.
I 2008 ble en dansk kunstutstilling i Berlin stengt etter trusler fra muslimer som følte seg krenket av en plakat som avbildet den sentrale muslimske helligdommen kabaen i Mekka. Opprørte muslimer hadde dagen før forstyrret publikum og truet med vold dersom plakaten, som bar tittelen «dumme sten», ikke ble fjernet.
I 2010 plukket The Metropolitan Museum of Art i New York i all stillhet vekk bilder av den muslimske profeten Muhammed fra sin islamske utstilling. I år gjorde The Victoria and Albert museum i Storbritannia det samme.
I 2011 mottok Universitetet i Bergen klager fra gjesteforskere fra det som ble kalt «enkelte kulturer» over et fotografi av en kvinne liggende på magen med en oppslått bok på sin trusebekledde rumpe. Bildet ble fjernet. Reaksjoner fra gjesteforskere på kvinnens nakne hud skal også flere ganger ha ført til at forskere ansatt ved ressurssenteret måtte dekke til bildet.
I 2012 ble en lukket visning av historikeren Tom Hollands film Islam: The Untold Story avlyst etter trusler.
I 2013 fjernet den svenske Riksdagen G E Schröders kjente maleri Juno (med bare bryster) fra 1700-tallet av hensyn til muslimske gjester og svenske feminister: – Man måste ju tänka på de utländska gästerna, speciellt de från muslimska länder, forklarte man.
Ekstremt farlig forside.
I mars i år arrangerte flyktningetjenesten i Drøbak en kunstutstilling for nyankomne asylsøkere. Drøbak har status som friby for forfulgte avistegnere og har siden 2010 huset Arifur Rahman, som har vært fengslet, forfulgt og torturert for sine tegninger i opprinnelseslandet Bangladesh. Under utstillingen rev en av asylsøkerne fire av Rahmans tegninger ned fra veggen og tok dem med seg fordi de etter hans mening var blasfemiske. Ingen av arrangørene forsøkte å stoppe mannen. Som følge av hendelsen føler Rahman seg ikke lenger trygg i Drøbak. Kommunens ansatte forsøkte på sin side å dysse ned saken og frarådet anmeldelse av hensyn til gjerningsmannens fremtid i Norge. Lokalavisen Amta ble også bedt om å tie stille, og tar nå selvkritikk for at de innledningsvis unnlot å formidle kjensgjerningene. Vi snakker altså Drøbak her.
Takket være ytringsfrihet, men-folket og unnfallende myndigheter er det nå de krenkelsesparate og deres reaksjoner som avgjør hva som er krenkende og hva som kan stilles ut og ikke. Dette synspunktet møter full forståelse hos blant andre Aftenposten – som rett etter massakren på Charlie Hebdo faktisk gikk hen og premierte Kamilla Sadols blatante voldsapologi – i form av avisens faste kommentator Kathrine Aspaas, som har gjort seg denne ikke-personlige erfaringen:
Jeg opplever at ytringsfrihet uten ansvar ofte ender i brutalitet.
Ja, det var det Sadol også mente: ord dreper, nemlig. Akkurat på samme måte som våpen dreper. Når islamister meier ned og dreper sivile europeeiske borgere med biler, automatvåpen og kniver, så forsvarer de seg bare – de blir nemlig forsøkt myrdet med ord hele tiden. Mange av dem var antagelig døde, massakrert av krenkende ord, når de drepte; de hadde bare glemt å legge seg ned.
Myrdet av ekstremt farlige ord.
Massemyrdende ord kan vi siviliserte mennesker ikke være bekjente av. Tenk bare hvordan f.eks. kristendommen ville følt det hvis vi hadde krenket og slaktet den med ord, liksom, så Aspaas lanserte hun noe hun kalte ytringsmot og ytringsvett. Den selvutnevnt modige kollegaen Kjetil Røed var kjempeenig:
Å unnlate å krenke betyr ikke at man «gir etter for terroristene», men å etterstrebe klokskap og ansvarlighet i en komplisert verden. Jeg syns det er mer modig enn å krenke og gjøre narr.
I disse valgkamptider kan det være greit å huske på at statsministerkandidat Jonas Gahr Støre er skjønt enig i med de tre siste og likestiller trusler, vold og drap med ord og tegninger: det er jo ekstremisme på begge sider, må vite!
Samtidig plukkes altså fredelige kunstverk vekk fra europeiske utstillinger i frykt for vold fra de samme terroristene og den øvrige krenkede masse, mens skribenter i Norges største avis og en rekke andre personer gjør sitt beste for å overbevise seg selv og andre om at det modigste er å støtte de voldstilbøyelige.
Og siden de sistnevnte har fått lillefingeren og alle de andre fingrene med, er de nå i ferd med å jafse i seg hele armen. Takknemligheten burde stå i taket.
Men nå må du for guds skyld ikke komme her å antyde at islam er en voldelig religion – alternativt at den mangler mye på å være Fredens Religion™ – islam er nemlig begge deler, tenk!, så å si det motsatte er å sende et ekstremt farlig budskap.