På søndag 13. august hadde Ytring (NRK P2) et innslag som handlet om valgkampen som ble sparket i gang i dag. Spørsmålet lød: «Hva har vi i vente?» der journalistene Hege Ulstein (Dagsavisen) og Berit Aalborg (Vårt Land) var invitert for å kommentere. Diskusjonen handlet om at det er kaos på både borgerlig og rødgrønn side, om norske verdier, den nasjonalistiske vinklingen som de fleste partiene nå har tatt tak i, om hvilke saker som vil prege valgkampen og om disse kommer til å være regissert eller mer preget av tilfeldige nyheter, samt at vi kan stå over en mer «grisete» valgkamp.
Så kommer programlederen med følgende opplysning mot slutten sendingen (53:40 ut i sendingen), innbakt i et spørsmål:
Programleder: I tillegg så får jo jo en valgkamp som kan bli uforutsigbar fordi det er, altså, sosiale medier på en annen måte, det er altså ansatt folk som har jobbet i NRK i årevis og i VG TV og TV 2 hos partiene som skal sitte og lage innslag akkurat slik partiene ønsker. Og man kan jo da lure på om at det er en fragmentert virkelighet som også er noe nytt og som vil prege denne valgkampen på en annen måte enn vi har sett på noen måte tidligere?
Berit Aalborg: Ja, det tror jeg vi ser veldig tydelig og vi ser at de har ganske mange lyttere og seere disse innslagene på sosiale medier, men jeg har lyst til å ta videre opp det med om det er regisserte saker eller ikke. (…)
At journalister, dertil med lang journalistisk erfaring, fra NRK, VG og TV 2, har blitt ansatt hos partiene er en oppsiktsvekkende nyhet.
For når vi vet fra Aarebrot sine medieundersøkelser at journalister stemmer blodrødt, så er det kanskje ikke helt på jordet å tro at disse nettopp sympatiserer med venstresiden i norsk politikk? Medieundersøkelsen 2017 avdekket at hvis journalistene fikk bestemme, ville Ap vært den soleklare vinneren, mens Rødt, MdG og SV til sammen ville vært dobbelt så store som Høyre på Stortinget. Mens FrP ikke ville fått inn noen representanter.
Kanskje journalisters inntog i partiene er noe av forklaringen til at for eksempel SV har hatt en oppsiktsvekkende oppgang på meningsmålingene den siste tiden?
Det begynner å ligne et salig samrøre hvordan medier og norske journalister opptrer. På den ene siden skal vi tro at de leverer oss nøytral og objektiv informasjon, samtidig som de går sammen (VG, Dagbladet, NRK og TV 2) i Faktisk.no for å faktasjekke «samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet». Vel, der synes de så langt å være politisk venstreorientert i sitt utvalg og dessuten svært opphengt i oss – sikkert også fordi vi med vår lille redaksjon på tre personer stort sett daglig topper listen over mest delte saker på sosiale medier. Men faktasjekk av hva deres egne, de store mediene, serverer, er det sparsomt med.
Nå lanserer for øvrig også NRK Detektor.no, som skal faktasjekke hva politikerne sier. Det kan jo bli et interessant skue, når de kan ende opp med at det er deres tidligere kolleger som har regissert budskapet for politikerne.
Om disse journalistene er fast ansatt, eller om det er engasjement, i disse partiene, og hvilke partier det er, sier historien ingenting om. Den historien bør kanskje også legges på bordet?
Så kan det jo være interessant å lytte til hva Aalborg hadde å si om «regisserte saker»:
For jeg tror det er veldig regissert fra partiene. Det ser vi hvordan de regisserer både det ene og andre utspillet, men det betyr ikke at det er en regissert valgkamp fordi de har ulike saker og også internt i partiet er det ulike politikere som regisserer. Og vi ser for eksempel nå denne Sylvi Listhaug sine utspill, de er åpenbart regisserte og planlagte, men samtidig så sitter man jo for eksempel da i Høyre og klår seg i hue over hvordan man skal få Sylvi Listhaug til å snakke om andre ting enn bare det som hun kjører på i forhold til norske verdier og innvandring og disse tingene. Så det er på en måte en kamp, som Hege Ulsteinvik var inne på tidligere, om hvilken fortelling vi skal lytte til og hvem det er som når fram med sin historie både om Norge og hva slags samfunn vi skal være.
For «griseriet» vil utspille seg på sosiale medier, må vite, der Ulstein tidligere hevdet at der må det ropes høyt. Angsten for sosiale medier har åpenbart bitt seg fast i de etablerte mediene. Nå kan de ikke lengre regissere valgkampen slik de har vært vant til, og i tillegg har altså «deres egne» gått til politiske partier.
Ja, dette kan bli en valgkamp «om hvilken fortelling vi skal lytte til» – og virkeligheten kan bli mer «fragmentert». For nå kan vi jo velge selv, og selv sette sammen virkeligheten. For et griseri!