I dag finner vi en morsom kronikk i Aftenposten, tross alt sitt alvor. Det «morsomme» med den er at den bekrefter alt som HRS i alle år har prøvd å få frem, men problemet for de tre engasjerte holmlianerne, Dara Goldar, Daniel Brekke og Rune Røed Gauslå, er at det er feile aktører som har fortalt sannheten og lagt fakta på bordet.
«Vi etterlyser en venstreside som går offensivt ut og diskuterer innvandring og integrering istedenfor å la høyresiden med innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) i spissen, diktere.»
Åpenbart tilhører Listhaug høyresiden, men å legge Storhaug/HRS i den potten er ikke så enkelt. For det som disse holmlianerne, som mange andre, ikke klarer å ta inn over seg er at vi siden 2000-tallet har jobbet partipolitisk uavhengig på innvandrings- og integreringsfeltet. Derfor var da både SV og andre på venstresiden veldig glad i HRS de første årene, men så skjedde det noe:
FrP støttet oss offentlig og tok våre forslag som egen politikk. Da vendte venstresiden oss ryggen (i alle fall offentlig, på bakrommet har det skjedd mer interessante ting), for partipolitikken ble viktigere enn fremtiden for Oslo og Norge.
Bekrefter tingenes tilstand
Kronikørene bekrefter gjenproblematikk, såkalt «æreskultur» og sosial kontroll
Kronikkforfatterne tror åpenbart på eventyrfortellingen om at HRS kommer drassende med innvandringsrelaterte problemer fordi vi er «innvandrerfiendtlige». Men hadde de samme orket å sette seg inn i hva vi bedriver, ville de raskt funnet ut at vi har pekt på «elefanten i rommet» nettopp fordi vi vil ha problemene på bordet for å finne sin politiske løsning heller enn problemene i «fred og ro» skulle eskalere.
Slik sett er kronikken fra Goldar, Brekke og Gauslå mer enn velkommen. De bekrefter blant annet følgende:
«Med en innvandrerbefolkning i flertall troner bydel Søndre Nordstrand i toppen når det gjelder arbeidsledighet, barnefattigdom og bruk av kontantstøtte. Det har også vært en trend med økende vold og gjengkriminalitet i bydelen.»
«Vi erfarer at utfordringer med gjengmiljøer, æreskultur og sosial kontroll er omfattende og økende. Det er et enormt fokus på respekt blant ungdommene, så stort at all kritisk sans blir borte i frykt for ikke å passe inn eller å tape ansikt.»
Nettopp. Men det er faktisk slik, selv om kronikørene ikke synes å tro på det, at en verken trenger å være på venstresiden i politikken eller å bo på Oslo øst for å være glad i og ønske det beste for hele byen, ja endog hele landet.
Venstresiden som bremsekloss
De engasjerte holmlianerne viser til at de er glad og stolt av Holmlia, og nettopp derfor ønsker de «å sette søkelyset på de utfordringene» de ser. Flott! Det skulle dere og andre stolte borgere gjort for lenge siden, og dere skulle også ha støttet dem som nettopp har gått i bresjen for å få fakta frem. Men dere har åpenbart tatt poenget – det er venstresiden som først og fremst har stått i veien:
«Hvis ikke venstresiden setter den flerkulturelle elefanten i rommet på dagsordenen, frykter vi at de allerede har tapt innvandrings- og integreringsdebatten.»
«Det er trist å se at så mange på venstresiden ikke tør stille de vanskelige spørsmålene som bidrar til en konstruktiv debatt.»
«Vi er redde for at venstresiden ikke tar debatten om disse utfordringene fordi de ikke vil bekrefte og bygge opp under et narrativ ledet av stemmer som Listhaug og Storhaug.»
«Trolig er venstresiden også redd for å miste status som forkjempere for de svake i samfunnet. Innvandrere og spesielt muslimer er en stigmatisert gruppe, og det virker derfor som det strider mot venstresidens grunnverdier å problematisere innvandrermiljøene.»
«Er man for en innvandringsliberal politikk, har man faktisk et moralsk ansvar for å debattere de medfølgende utfordringene skikkelig. Dette ansvaret har venstresiden forsømt.»
Det er akkurat denne forsømmelsen fra venstresiden i politikken som har ført til at vi som har påpekt det, er blitt definert over til høyresiden. Og jo mer vi har lagt frem av fakta og sammenhenger, jo mer «ekstrem» er vi blitt tolket som. Så for å definere oss – og virkelighetsbeskrivelsen – bort, prøver en seg gjerne på «lettvint omgang med fakta». Så også denne gangen.
Hensyn og fakta
Under mellomtittelen «Hensyn som aldri burde tas» viser kronikørene til dødsfallet av en 16 år gammel gutt etter en voldshendelse ved Holmlia skole. Her heter det «HRS koblet umiddelbart voldshendelsen til en ukultur i innvandrermiljøet på Holmlia. Gutten ble angivelig banket opp fordi han hadde feil kjæreste.» Men vi koblet ikke dette umiddelbart opp til noe som helst. Som det fremkommer av saken var vi blitt tipset før dødsfallet ble kjent, og vi ble også tipset om motiv: at gutten ble slått ihjel fordi han var kjæreste med drapsmannens søster. Sistnevnte skrev vi ikke, vi skrev at «18-åringen som banket opp 16-åringen skal ha en familierelasjon til denne jenta.» Bakgrunnen for det som endte som drap, slik vi fikk beskrevet det, var altså å finne i denne meningsløse «æreskulturen».
Tydeligvis hadde våre kilder rett, for kronikørene påpeker (vår utheving):
«Til HRS kommenterte justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) at det generelle kriminalitetsbildet er i endring og at «det synes å ha en direkte sammenheng med en raskt økende innvandrerbefolkning».
Ut over dette har hendelsen vært en ikke-sak. Mens ryktene florerte blant ungdommene i bydelen, fikk foreldre på Holmlia skole svært begrenset med informasjon fra politi og skole. De store mediehusene rapporterte om hendelsen, men lot være å kommentere bakenforliggende forhold.
Oss bekjent har ingen politikere på venstresiden, selv ikke lokalpolitikere, kommentert saken. Det er forståelig at skole, politi og politikere tar hensyn til etterforskningen og de involverte familiene.
Vi frykter imidlertid at det er blitt tatt hensyn som aldri burde tas.
At politisk korrekthet gjør at man er redd for å fremstille Holmlia i et dårlig lys og at æreskultur og sosial kontroll i innvandrermiljøer er tabubelagte temaer.
Etter hendelsen ved Holmlia skole burde nærmiljø, politi og lokalpolitikere hatt en debatt om sosial kontroll og æreskultur, men istedenfor lot man HRS, med sin lettvinte omgang med fakta og sine innvandrerfiendtlige konklusjoner, ta debatten.
Slik overlates debatten til Frp og de mer ytterliggående, mens venstresiden hverken har tillit eller autoritet i spørsmål om innvandring og integrering til å ta opp folks bekymringer.»
Med andre ord etterlyser kronikørene debatten æreskultur og sosial kontroll – som de store mediehusene utelot å ta i også denne saken – og de etterlyser mer informasjon (og åpenhet?) fra spesielt politiet. Akkurat som HRS. At justisminister Amundsen overfor oss påpekte kriminalitetsbildet og raskt økende innvandring burde således være et bidrag til informasjon og åpenhet, men det blir vel feil siden han representerer FrP?
Moralsk ansvar
Kronikørene etterlyser en mer edruelig debatt, og peker i denne sammenheng på det moralske ansvaret for å ta en slik debatt. «Vi ser en usunn tendens hvor venstresiden romantiserer det flerkulturelle og skyver suksesshistoriene foran seg.»
De viser til historier om at Holmlia fostrer fotballtalenter, som er fint nok, men at de som bor der «vet at utfordringene er for sammensatte til at de kan løses på fotballbanen.» For da er det det viktige som gjelder:
«Vi må få formidlet viktigheten av å stille seg kritisk til meningsytringer, holdninger, religion og kultur.
Dessverre ønsker ikke de på venstresiden som deler vår erfaring med disse utfordringene, å snakke høyt om dette fordi det vil bekrefte HRS og Sylvi Listhaugs narrativ og føre til økt stigmatisering av innvandrere.
Ved å dysse ned utfordringene knyttet til innvandring i frykt for å stigmatisere, svikter vi ironisk nok dem som er ofre for sosial kontroll og æreskultur.»
Jeg skal ikke snakke på vegne av Listhaug, men at venstresiden frykter for økt stigmatisering av innvandrere kan vanskelig HRS belastes for, om vi skal ta kronikørene alvorlig da de bekrefter vårt narrativ i alt de formidler. Og vi kan forsikre om at vi vil etterleve kronikørenes etterlysning:
«Skal vi forhindre at minoritetsungdom rekrutteres til gjengmiljøene og at unge frarøves friheten, eller i verste fall bøter med livet fordi de ikke vil leve under et strengt regime, må vi tørre å ta debatten.»
Tiltak
Goldar, Brekke og Gauslå avslutter med politiske forslag, men deres introduksjon viser dessverre hvor navlebeskuende det hele blir.
«Listhaug og Storhaug har oss bekjent aldri vært på Søndre Nordstrand, og Høyre og Frp har gang på gang vist at de ikke er villige til å bruke pengene som trengs for å løfte bydelen.
Vi er overbevist om at Audun Lysbakken og Zaineb Al-Samarai har et bedre utgangspunkt for å løse utfordringene i bydel Søndre Nordstrand siden de er bosatt her. Men da er det viktig at de tør ta opp tabubelagte temaer uten frykt for å fremstå politisk ukorrekte.»
Vi kan forsikre om at Storhaug har vært på Søndre Nordstrand mange ganger. Skjønner ikke kronikørene hvilket nivå de trekker debatten ned på med slike påstander? Grunnen til at «beboere» som Lysbakken og Al-Samarai ikke tar debatten i sin fulle og hele bredde har de jo for øvrig belyst gjennom hele sin kronikk: partipolitikk teller mer enn skjebner.
Så hva skal politikerne gjøre? Jo, utover det vanlige som er penger, skal de sørge for at» politi, skoler og myndigheter sammen jobber for å fjerne og forebygge usunn æreskultur, sosial kontroll og religiøs fanatisme» og «for bedre etnisk miks på skolene. Språk og norsk kultur er viktig for integrering. Om nødvendig må man vurdere bussing av elever.» Men mangler det ikke noe her?
For hvem skal sørge for at de involverte tar eget ansvar?
Så må Støre (Ap) og Lysbakken (SV) i valgkampen «gå offensivt ut og diskutere utfordringene vi holmlianere ser og lever med hver dag», hoier kronikørene, før de avrunder med en heidundrende seier til oss spillere som har vært på banen en stund:
«Kom dere på banen før det er for sent, dere er i ferd med å bli rundspilt av motstanderen!»
De er rundspilt, men seieren har en bismak. For ting må tydeligvis bli enda verre, før de kan bli bedre.