Lærere og taushetsplikt

Taushetsplikt – og opplysningsplikt – til profesjonelle aktører, slik som ansatte i skolen, er et tilbakevendende tema – uten at det foretas en nødvendig politisk opprydning.

Innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) oppfordret lærere til å melde fra om de får kunnskap om personer med flyktningstatus som drar tilbake til landet de angivelig har flyktet fra, noe som raskt ble koblet til angiveri. At vi har andre politiske anmodninger som ligner langt mer på angiveri, slik som gjenreisning av «nabokjerringa» som skal bry seg med hva naboen gjør – som naboens eventuelle trygdejuks – eller hva som foregår på internett, begge lansert av Ap, er det ingen medier som forholder seg til.

Feil om taushetsplikt i klasserommet

Det som er sentralt forskjellig i Listhaugs oppfordring er at hun peker på profesjonelle aktører, men det synes ikke statsminister Erna Solberg (H) å ta helt inn over seg. Til NTB sier Solberg «at det undergraver asylinstituttet hvis du har fått innvilget beskyttelse i Norge, og likevel kan reise tilbake på ferie.» Hun sammenligner således Listhaugs oppfordring med å rapportere om tjuvfiske og svart arbeid til myndighetene. Men:

– Så er det jo noe annet om lærere skal gjøre det, fordi de har taushetsplikt i klasserommet, sier Solberg.

Det kan synes som om Solberg mener at den kunnskap om elever som læreren får i klasserommet, ikke skal videreformidles – til noen. Det er i så fall feil.

Skolens taushetsplikt er regulert i forvaltningsloven (§ 13, a til f), som omfatter alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Her fremkommer en rekke forhold som ikke er til hinder for å videreformidle opplysninger. I denne aktuelle saken snakker vi om personer med flyktningstatus som drar tilbake til hjemlandet, som generelt ikke er lov, men som likevel er underlagt en rekke vurderinger. Disse vurderingene er det ikke skolens personale som skal gjøre, men de kan altså være lovpålagt å formidle sin kunnskap om dette. Listhaug mente således at Utlendingsdirektoratet (UDI) var riktig instans.

La oss se på noen av punktene i f.eks. § 13 b opp mot skolens kunnskaper om retur til hjemlandet og hva som omfattes av taushetsplikten eller ikke. Her heter det:

Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:

• at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter,
• at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll,
• at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag,
• at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jfr. også 5 – strekpunktet over, min anm.) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver,

Så kan en spørre seg, er UDI part i en sak om ulovlig retur til hjemlandet (første strekpunkt)? Tilsier strekpunkt to at UDI kan innhente opplysninger fra skolen i deres saksarbeid, f.eks. i deres kontrollarbeid? Har et forvaltningsorgan som skolen noe ansvar for å fremme opplysninger til andre forvaltningsorgan (her UDI) om at de vedtak som er truffet ikke nødvendigvis overholdes (strekpunkt 3)? Og er det slik at skolen skal gi opplysninger (jamfør også strekpunktet foran) om lovbrudd av allmenne hensyn? Kanskje vil flere mene, slik som Solberg også viser til, at det undergraver asylinstituttet hvis personer som har fått innvilget beskyttelse i Norge, likevel reiser tilbake til landet de har fått beskyttelse fra. Er det i så fall et allment hensyn?

Det kan med andre ord stilles en rekke spørsmål til det lovene prøver å dekke både når det gjelder taushetsplikt og opplysningsplikt.

Hvem skal avgjøre om barn settes i fare?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mener at det «bare er når det foreligger mistanke om kriminelle handlinger som kan sette barn i fare, at han ønsker at lærere skal rapportere til myndighetene om det som blir sagt i klasserommet.»

– I alle andre sammenhenger har lærere taushetsplikt. Alle barn skal kunne være trygge på at det de sier til læreren sin ikke blir sagt videre, sier han.

Kanskje tolker Røe Isaksen det slik, men det holder nødvendigvis heller ikke vann – selv ikke etter opplæringsloven. Det er vel heller slik at alle barn skal være trygge på at det de sier til sin lærer blir forvaltet på best mulig måte. Det kan innebære å viderebringe opplysninger til riktig instans.

Skolens personell har en relativt omfattende opplysningsplikt, ikke minst når det gjelder overfor barneverns- og sosialtjenesten (jf. §§ 15-3 og 15-4 i opplæringslova). Her heter det at skolepersonalet skal være på vakt overfor forhold som kan føre til tiltak fra barneverns- eller sosialtjenesten. Uten hinder av taushetsplikten, og på eget initiativ, skal skolen gi opplysninger til barnevernstjenesten når det for eksempel er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Til sosialtjenesten skal det i klientsaker gis råd og rettledning.

Er «andre former for alvorlig omsorgssvikt» direkte koblet til «kriminelle handlinger som kan sette barn i fare»? Og er det slik at retur til et land en har flyktet fra (som kan være en kriminell handling) kan sette barn i fare? Er det lærere som skal avgjøre det?

Opplysningsplikt til NAV

Som nevnt tidligere – skoler har allerede i dag opplysningsplikt når det gjelder elevers fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Etter folketrygdloven § 21-4, som omfatter innhenting av opplysninger og uttalelser, kan skoler pålegges å gi rutinemessige meldinger til det lokale NAV-kontoret når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Skoleeiere (for friskoler gjelder det skolens styre) har det overordnede ansvaret for at meldeplikten overholdes. Meldingene skal sendes fortløpende.

En slik melding fra skolens side handler først og fremst om bortfall av barnetrygd, da som ledd i NAVs kontrollarbeid, men det kan også bidra til å avdekke at barn over tid uteblir fra Norge, som kan gi/ha helt andre konsekvenser.

Elevregister

Vi har ved en rekke anledninger, siden 2004, foreslått at det opprettes et nasjonalt elevregister. Et slikt register ville i det minste kunne avsløre om barn i grunnskolealder var å finne på norske skoler eller ikke. Men av en eller annen grunn er visstnok et slik register svært vanskelig å etablere.

Sist HRS – i 2009 – foretok en gjennomgang av barn i grunnskolealder som vi ikke fant igjen i skolen, var mangelen på 4.000 barn. Vi konstatere dette: Norske myndigheter har ikke kontroll på andelen norske barn som er «forsvunnet», hvem barna er, hvor de er, eller hvilken nasjonal bakgrunn de har. Vår antagelse var at den store majoriteten av barna har innvandrerbakgrunn og er sendt til familiens opprinnelsesland, med eller uten  øvrig familie. Hva er så andelen av dette som har opphold i Norge på flyktningstatus?

Regjeringen, uavhengig av hvem som besitter taburettene, har fortsatt en betydelig ryddejobb å gjøre. Den bør kanskje hele forvaltningen, inkludert skolen, bidra til?