Sylvi Listhaugs mye omtalte harrytur har satt fokus på Sveriges innvandringspolitikk og relaterte problemer, og det liker svenske sosialdemokrater og andre innvandringsliberale så dårlig at flere av dem har benyttet anledningen til å i beste fall skjønnmale realitetene og verste fall lyve for åpen scene. Og det fungerer godt i norsk presse, ettersom få eller ingen gidder å ta seg bryet med å spolere en utmerket Listhaug-dissing med å sjekke kjipe ting som for eksempel fakta.
Holdningen til det svenske etablissementet synes å være at andre land bør ligge unna deres innenriksproblemer, men da Norges grense til problemene er hele 163 mil lang, er det snarere utrolig at ikke flere norske politikere legger seg bort i hva naboen driver med. En annen holdning som har kommet til syne i særlig svenske medier er at det er så lumpent av andre land å bruke Sverige som et slags balltre i en valgkamp at alle bør holde seg for gode til det. Det er kanskje litt drøyt fra den kanten; de fleste som følger innvandrings- og integreringsdebatten vet at de samme flittig har brukt Danmark og Dansk Folkeparti som rambukk i alle år. Man har med største selvfølgelighet advart mot den danske syke og ditto smitte. Siden Norge fikk en blå-blå regjering, har også vi hatt den tvilsomme æren. Det er spesielt Frp – av det skrullete rasismeorakelet Henrik Arnstad, som har Stefan Löfvens øre, konsekvent kalt «Breivik-partiet» – som er anstøtsstenen. De tallrike, komplett hysteriske lederne om gallopperende norsk rasisme og fascisme som jevnlig står på trykk i en rekke svenske medier trenger neppe noen ytterligere kommentarer.
Hykleriet skriker altså til himmels, men vår hjemlige presse synes åpenbart at det er viktigere journalistisk arbeid å sparke fotball med Listhaug enn å ta fatt i det offisielle Sveriges bemerkelsesverdige atferd.
Så åssen står det til der borte, da? Slett ikke verst, mener statsminister Stefan Löfven. Da legger han, som vi skal se, ikke listen høyt.
Først en liten svipptur innom Stockholms sosialdemokratiske byrådsleder Karin Wanngård, som i et innlegg i Aftenposten skjønnmaler Rinkeby, beskylder Listhaug for løgn og krever en unnskyldning. På SVT falt denne interessante bemerkningen om Rinkeby:
– Såhär beter man sig inte som en minister. Man åker inte till en av våra fina stadsdelar i Stockholm, i Rinkeby där det sprudlar av livskraft och energi och säger att: ”Här går det inte bra”.
Vi kan nok trygt gå utfra at denne vurderingen skyldes at hun ikke bor i Rinkeby selv. Tilstandene der er vel kjent gjennom offisielle rapporter og ikke minst: fra de lovlydige borgerne, innvandrere såvel som etniske svensker, som er så uheldige å bo midt i de kriminelle og religiøse fundamentalistenes sprudlende livskraft og energi.
Men tilbake til Löfven, som hadde dette å si til VG:
Löfven mener det er helt feil:
– Vi har et stort fokus på integrering av mennesker som kommer hit. Søker man asyl og får nei, da skal man reise tilbake. Antall returer øker. Får man ja, skal man integreres i det svenske samfunnet så fort som overhode mulig. Barna skal inn i skole, du skal få et sted å bo, de voksne skal få arbeid. Det er vi i full gang med gang med å gjøre. Vi kunne selvsagt gjøre mer, men vi kommer til å investere.
I en rapport fra OECD (Industrilandenes organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling) 2011 kom det frem at Sverige er dårligst blant industrilandene på integrering, særlig når det gjelder å skaffe innvandrerne jobb. Det vakte bekymring i Sverige, og i 2014 advarte eksperter om at man måtte lykkes bedre for å opprettholde vekst og velferd. Da var sysselsetningsprosenten for innenlands- og utenlandsfødte henholdsvis 76,6 og 62,1 prosent. I 2013 hadde andelen sysselsatte utenlandsfødte økt, men så hadde også gapet mellom innenlands- og utenlandsfødte (83,1 mot 66,1 prosent).
Prognosesjef på Arbeidsformidlingen Tord Strannefors opplyste at det er en stor utfordring å øke andelen sysselsatte blant innvandrere. Man mente at det kunne avhjelpes med utdanning.
– Jag anser att vi saknar verktygen för att ta hand om dem. Hos oss finns omkring 50.000 utan grundskolekompetens. Av dem är runt 40.000 födda utanför Sverige, merparten utanför Europa. Här skulle jag vilja se en gedigen satsning på utbildning. Det här är något vi har påtalat i över tio år, säger han.
Strannefors anno 2014 var imidlertid optimistisk med tanke på fremtiden:
– Vi bedömer att det blir 60.000 fler jobb i år och merparten kommer utrikes födda att svara för.
Med Löfvens luftige løfte om ytterligere integreringsinvesteringer i mente, spoler vi raskt frem til mai 2016. – Sveriges økonomi er i dårlig forfatning og vil bli verre, skrev en rekke økonomer, og pekte på den store asylinnvandringen, dårlig integrering av de ankomne og trygdeavhengighet som hovedårsak.
Tidligere samme år ble det kjent at svenske myndigheter bare de siste syv årene har satset over 50 svimlende milliarder kroner (SEK) for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket har steget fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er derimot magert, konstaterte Dagens Nyheter. Og der som her går det faktisk feil vei: flere av de statlige støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent.
Året før rettet Riksrevisjonen i Sverige kraftig kritikk mot det svenske integrasjonsarbeidet og skrev i en rapport at staten ikke tar tilstrekkelig ansvar for mottagelsen av nyankomne. I den samme rapporten heter det at de direkte, årlige utgiftene for innvandring og integrering vil øke fra 15,1 milliarder kroner i 2012 til hele 40,6 milliarder i 2016. Riksrevisjonens rapport konkluderer med at statens innsats ikke er tilstrekkelig effektiv og at det fortsatt er store forskjeller i arbeidsledigheten mellom innenlands og utenlandsfødte. Dette gjelder særlig for kvinner. En granskning avisen Dagens Nyheter (DN) gjorde våren 2015 viste at asylsøkere har store problemer med å komme inn på det svenske arbeidsmarkedet. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.
Innvandrere utgjør i dag 16 prosent av befolkningen i Sverige, men 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag.
I oktober anslo den svenske regjeringen at de direkte kostnadene for asylinnvandring vil komme opp i 73 milliarder kroner. Det er 6,4 prosent av statsbudsjettet eller nesten like mye som hele driften av det svenske helsevesenet. Kostnadene vil legge beslag på all skatteinngang – avgifter ikke medregnet – fra rundt 750.000 gjennomsnittlige svenske skattebetalere i full jobb.
Men det ordner seg sikkert med utdanning, gjør det ikke? Vel, den er våre svenske venner heller ikke utpreget gode på. De satser hardt på noe som kalles SFI (Kommunal voksenutdanning i svensk for innvandrere). En stadig større del av de som starter der mangler lese- og skrivekunnskaper og ytterst få av dem klarer seg gjennom utdanningen. De siste årene har faktisk antallet «studieuvante» elever og analfabeter på SFI fordoblet seg:
Statistik från SCB som Skolverket beställt visar att väldigt få av de elever helt utan utbildning klarar SFI. I det statistiska underlaget har man följt omkring 50.000 elever i hela Sverige som var nybörjare på SFI 2014, fram till och med 2016 och analyserat deras studieresultat.
…
Av de 1715 personer som uppgett att de hade noll års utbildning från sitt hemland var det bara 9 procent av eleverna som hade klarat sig igenom hela SFI under perioden.
En femtedel hopper av utdanningen eller tar et «studieopphold». Det fremgår ikke av artikkelen hva som i så fall studeres under oppholdet. Ytterligere en femtedel får ikke godkjent på et eneste SFI-kurs. Bare 57 prosent får godkjent noen av kursene, men majoriteten, en tredjedel, klarer bare det enkleste nivået. Hvor i jobbsøkerkøen disse havner sier seg selv.
Men da kan vel politikerne bare skape noen arbeidsplasser, vel? Jada, og det lovet da også regjeringen Løfven i 2016. Og hvordan gikk nå det, mon tro? Regjeringen satser på «moderne beredskapsjobber» het det da Löfven samme år sjøsatte nettopp et slikt prosjekt for å få opp sysselsettingen, minnet Svenska Dagbladets Per Gudmundson om og tok en nærmere kikk:
Statlige institusjoner skulle gå foran og tilby minst 5000 to-årige, enkle stillinger frem til 2020. Økt sysselsetting er vanligvis ønskelig fordi det øker statens skatteinntekter og minsker statens trygdeutgifter, men kostnadene for de nyopprettede stillingene dekkes altså hundre prosent av den samme staten. Men nok om det; hvor mange av de 5000 arbeidsplassene er «skapt» hittil? Ifølge Arbeidsformidlingens statistikk fra mars 2017: 345.
Sosialdemokratene gikk også til valg i 2014 med løfte om å opprette 32.000 traineejobber og i 2016 ble ordningen utvidet til å omfatte nyankomne asylsøkere og langtidsledige. Arbeidsplassene skulle opprettes innen offentlig forvaltning og i særlig utvalgte yrker med få søkere. Staten dekker 85 prosent av lønnskostnadene. Så langt finnes det, stadig ifølge Arbeidsformidlingen, 410 traineejobber i velferdssystemet og i de særlig utvalgte yrkene finnes det hele 26. Man lovet også å opprette 31.000 såkalte ekstratjenester i offentlig sektor og også her dekker staten 100 prosent av lønnskostnadene. I mars 2016 var det opprettet 2765 slike stillinger.
Av de overnevnte 345 «moderne beredskapsjobbene» har nærmere halvparten blitt opprettet i Karlstad, så kanskje har de knekt koden eller er flinkere enn de fleste? Gudmundson ringte den lokale Arbeidsformidlingen og spurte hvordan de hadde gått frem. Svaret han fikk var ikke direkte overraskende:
”Jo, de är anställda här hos Arbetsförmedlingen”, säger hon.
– Man er nesten uintelligent hvis man ikke er bekymret nå, uttalte ekspert på internasjonal migrasjon og forsker på økonomiske konsekvenser av- og holdninger til innvandring ved Handelshögskolan ved Gøteborgs universitet, Joakim Ruist, i november 2015. Han la til at utgiftene aldri kommer til å bli tilbakebetalt – selv om asylinnvandrerne skulle finne seg et arbeid – og at de som tror det bedriver ønsketenking:
– Pengene blir ikke tilbakebetalt. Det er ikke skjedd historisk og det kommer slett ikke til å skje fremover, sa han til Jyllands-Posten og påpekte mangelen på arbeidsplasser for ufaglærte/uutdannede. Mottaket av asylsøkere vil føre til at det blir mindre penger til skole, sykehus og pleie av eldre, sa han.
Hvordan går det an å ta så uansvarlige beslutninger som suksessive svenske regjeringer har gjort, lurer du kanskje på? Det går fint an når man utformer politikk fullstendig uten eller med svært mangelfulle konsekvensutredninger. Den svenske Riksrevisjonen har gransket konsekvensanalysene svenske myndigheter gjorde i forkant av sine innvandringspolitiske beslutninger, og har – ikke overraskende – funnet at analysene enten mangler eller grovt undervurderer konsekvenser og de reelle kostnadene. Riksrevisjonens rapport kommer i november og blir neppe lystelig lesning for de (u)ansvarlige.
Og dette er altså politikere som norske kollegaer og pressefolk utrolig nok tar for pålydende.
Det bør følgelig bekymre resten oss at det tilsynelatende bare er Sylvi Listhaug som bekymrer seg, og at vi faktisk har et samlet media-Norge som utelukkende vier seg til å peke nese av nettopp Listhaug fremfor å belyse det gjennomført uansvarlige Sveriges svært alvorlige og økende problemer. For de kan nemlig fort migrere hit når Löfvens allerede slunkne pengebinge går tom.