I kjølvannet av Minhaj ul-Qurans invitasjon av sin tvilsomme leder, Mohammed Tahir ul-Qadri, har den eneste politikeren i landet som hadde mot nok til å påpeke hva slags mann og holdninger det dreier seg om, foreslått et forbud mot innreise av notoriske hatpredikanter. Et slikt forbud er det flere land som har, blant dem Danmark, Storbritannia, Tyskland og Australia.
Det mener Aftenposten er feil vei å gå, og i lederen «Aftenposten mener: Nei til svarteliste for hatpredikanter», heter det:
I moderne norsk ytringsfrihetstradisjon er troen sterk på at kontroversielle oppfatninger heller enn å forbys eller knebles, bør møtes med argumenter og konfrontasjon.
Det lyder jammen flott, men hvem mener Aftenposten at skal ta den jobben, mon tro?
Vi vet hvem som hittil har tatt den – og de har ikke ikke akkurat fått noen støtte fra mediene. Istedet blir de selv regelmessig beskrevet som «kontroversielle» eller «omstridte» i de tradisjonelle mediene, for ikke å snakke om alle artiklene og overskriftene skrevet av journalister som helt tydelig misliker politikere som Listhaug, desket av redaksjoner som åpenbart føler samme antipati. Vi trenger bare kaste ett blikk på overskriftene etter at Listhaug konfronterte ul-Qadri og Minhaj.
«Listhaug til angrep mot hovedtaler under arrangement mot ekstremisme», bæljet NRK. «Listhaug foran 500 muslimer: – Vi er fullstendig klar over at det finnes ulver i fåreklær», ropte ABC Nyheter.
Om andre overskrifter ikke er så ille, etterlater innholdet ingen tvil om hvem som har sympatien på sin side – og det er ikke den/de som faktisk argumenterer og konfronterer.
Det muligens ikke intensjonen, men ABC Nyheters artikkel oppsummerer kvaliteten på de etablerte medienes informasjonsvirksomhet i disse spørsmålene:
Det er hans tilknytning til Pakistans omstridte blasfemilovgivning som var bakgrunnen for Listhagus kritikk. Teologen bidro i arbeidet med den omstridte loven som åpner for dødsstraff hvis man uttaler seg fornærmende om islam eller profeten Muhammed.
I Europa er han mest kjent for anti-terrorvirksomhet, med sin fatwa mot selvmordsbombere, og fredsarbeid blant muslimer.
Jaha, og hvorfor er han det…? Hans uspiselige holdninger på en rekke andre områder er ellers velkjent, men altså ikke for europeiske avislesere.
Det skyldes at enhver islamsk organisasjon bare trenger å si at de «er mot ekstremisme og radikalisering», så blir de tatt for pålydende av en samlet presse og presentert deretter for publikum. Aftenposten er selv en del av dette skuespillet, som for eksempel da de ukritisk videreformidlet Norges største somaliske moskè, Tawfiiq Islamic Center, angivelige bekymring for økt radikalisering og rekruttering av unge muslimer til jihad og ekstremisme. Under den imponerende overskriften «Somalisk moské: – Stopp rekruttering av barna våre! Vi aksepterer det ikke!» het det:
Norges største somaliske moské, Tawfiiq Islamic Center, synes utviklingen er skummel og øker nå innsatsen for å motvirke at unge blir rekruttert til hellig krig og ekstremisme.
Så hva står den bekymrede moskè selv for og lærer videre til sine barn og unge? At AIDS er forårsaket av homofile og at det er klokt å drepe homser. I tillegg tar de til orde for kjønnssegregering, påbud om tildekning av kvinner og at utro ektefeller skal tortureres til døde ved steining. Ja, mindre ekstremt kan det vel knapt bli på disse kanter av verden?
Likevel blir det ikke tatt opp til allmenn diskusjon. Istedet heter det jublende i forkant om organisasjoner som f.eks. Minhaj: Muslimsk menighet samler ungdom fra hele Europa mot ekstremisme (NTB-melding i Aftenposten 19. juli). Egenreklamen siteres uten motforestillinger:
Trekkplaster er den internasjonale bevegelsens grunnlegger, den canadisk-pakistanske teologen og politikeren Muhammad Tahir-ul-Qadri. Han ble internasjonalt kjent da han presenterte en «Fatwa mot selvmordsbombing og terrorisme»
– Han jobber konstant med å bygge holdninger blant ungdom. Budskapet handler om fred, kjærlighet, å øke sin kunnskap, ha sterk tilknytning til egen tro og integrere seg i samfunnet man lever i, sier [leder for Minhaj Ungdom Awais Ejaz] Ahmed.
Men det er nettopp her problemet ligger: oppfatningen om at man er moderate og integrerte – i europeisk forstand, vel og merke – eller motstandere av ekstremisme og radikalisering, hvis man bare tar avstand fra vold og terrorisme som middel. Dette er ikke riktig, alt for mange moskèer, organisasjoner og miljøer som riktignok tar avstand fra voldelig innføring av drømmesamfunnet, støtter likevel de ekstreme og radikales visjoner om det. De voldelige ekstreme og radikale har med andre ord en i overkant stor innsjø å svømme i.
Situasjonen er særdeles bekymringsfull, men de etablerte mediene hopper elegant bukk over den ved å utnevne moskèer, personer og organisasjoner til moderate som i realiteten ikke er det.
Det kan åpenbart ikke bli sagt ofte nok: terrorisme og ekstremisme er ikke ideologier, det førstnevnte er tvert i mot utslag av det sistnevnte. Terrorisme og ekstremisme er midlene, ikke målet – det er det fremmingen/innføring av ideologien som er.
Retter de etablerte mediene noengang fingeren mot dette på eget initiativ? Nei, istedet får vi koseintervjuer som dette (også Aftenposten):
Han [Hamza Ansari, lege og hovedarrangørene for Minhajs sommerleir] skulle ønske innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug, som sammen med flere andre profilerte politikere var invitert til å holde innlegg under fredagens åpningsseanse, hadde brukt litt mer tid på å fremme det positive arbeidet som blir gjort.
Ja, det ønsket han nok, og sto det til norske medier og den øvrige kaklende klasse, hadde han fått det som han ville.
Artikkelens overskrift er: «– Man skal kunne snakke sammen om ting. Det er jo derfor vi er her», men av innholdet fremgår det meget klart at det er nettopp det man ikke gjør og heller ikke har den minste lyst til [mine uth.]. Alt er istedet alle andres skyld:
Aesha Nisar (27), Amna Aslam (24) og Sameen Shabir (24) synes ikke det var feil av Listhaug å stille spørsmålene og har forståelse for at mange andre kanskje også lurer på det samme.
– Man skal kunne snakke sammen om ting. Det er jo derfor vi er her, sier Nishar.
Selv tror de kritikken er tatt ut av kontekst, men synes det er vanskelig å uttale seg om problemer som ligger så langt utenfor deres egen realitet og hverdag.
Men de er alle enige om at de synes fremstillingene av islam i Norge ofte er altfor negativ.
– Det er så mye fokus på terror og ekstremisme, og det gjør meg veldig trist. Det er jo ikke ting jeg kan relatere meg til, sier Shabir.
Vel, det er nok ting hun nettopp burde relatere til, for dette er dessverre også en fremtredende del av dagens islam.
Iqra Mushtaq Khan (27), som er Minhaj-medlem og har vært med på å planlegge og koordinere helgens arrangement, bidrar også med en oppsiktsvekkende forståelse av konseptet dialog:
– Sylvi fikk si det hun ville her i dag, ingen stoppet henne. Det viser jo at også muslimer er åpne for dialog. Myndighetene kan ikke bare snakke om oss, de må også snakke med oss, sier hun.
Dette utsagnet bør få det til å gå opp for noen og enhver hvordan det egentlig står til med det høyt besungede dialog-arbeidet i forbindelse med islam som pågår i det ganske land. For det som skjedde i helgen var ingen dialog. Listhaug sa det hun mente, påpekte det organisasjonen må ha visst – og svaret hun fikk fra den muslimske konferansen var rungende taushet. Samt vanlig ambulerende klaging i mediene på opptredenen sin. Det var jo helt feil sted å si disse tingene, må vite. Det er jo alltid det.
Denne gangen gikk for en gangs skyld ikke klagene rett hjem, men man kan ikke klandre Minhaj og andre for å prøve, for den fremgangsmåten har hittil vært kronet med betydelig suksess. Muslimske menigheter og organisasjoner har fått omfattende drahjelp av de etablerte mediene til å snu saken fullstendig på hodet. For det er nemlig kritikerne – de som argumenterer og konfronterer – som stort sett får æren av å bli kalt kontroversielle og omstridte. Ayaan Hirsi Ali er blant dem, og i likhet med Sylvi Listhaug blir det ikke sjelden hevdet at retorikken deres er farlig.
Men hvis personer som Ali er så farlige, hvorfor er det da hun og hennes støtter som må ha politibeskyttelse og gå i dekning?
Bildet viser britiske islamister som protesterer utenfor den danske ambassaden i 2006. Budskapet er ikke til å ta feil av, og det er dessverre ikke bare «et lite antall ekstremister» som støtter og viderefører denne tankegangen i Europa.
Det er ikke lenge siden vår egen Krf-leder Knut Arild Hareide kalte den sterkt islamkritiske Geert Wilders en farlig mann. Men det er Wilders som blir dratt for retten for sine ytringer; det er han som lever under 24/7 politibevoktning og det er han som lever som en slags flyktning i eget land – han kan ikke engang oppholde seg på samme sted to netter på rad. Det samme gjelder for øvrig danske Lars Hedegaard, og Ali fristet samme tilværelse i Europa frem til hun bosatte seg i USA.
HRSs tilværelse er langt fra like barsk, men noen likhetstrekk er det. Og situasjonen i andre land kom ikke over natten, den bygget seg opp over år den også. Som redaksjon blir vi som nærmest konsekvent beskrevet som «kontroversiell» og «omstridt». Ikke at det er så ille i seg selv, men i sammenheng med islamkritikk er det faktisk forbundet med en viss risiko. Vi trenger ikke se lenger enn til en annen omstridt og kontroversiell redaksjon som i praksis ble utradert i Paris i januar 2015. Vi er hverken verdenskjente eller så prominente som mange av våre meningsfeller, men vår Hege blir også utnevnt av pressefolk og andre tolerante til kontroversiell, omstridt og hatefull. Og hvem er det som må leve på hemmelig adresse og ha politibevoktning samt omfattende sikkerhetstiltak på offentlige opptredener? Ikke de tolerante anklagerne hvis retorikk de tydeligvis selv oppfatter som preget av sommerfugler og glitter, i alle fall.
Bare det tilsynelatende uvesentlige faktum at organisasjoner og moskèer/miljøer som Minhaj og Tawfiiq, som altså støtter hhv. dødsstraff for blasfemi og steining, beskrives som bare det – organisasjoner og moskèer/miljøer – mens kritikere av de førstnevntes ståsted konsekvent omtales som «kontroversielle» og «omstridte», forteller en hel del om medienes enorme berøringsangst når det kommer til islam og muslimer.
Bråket rundt den nå avdøde forfatteren Stig Sæterbakken belyser kontrasten. I 2008 inviterte Sæterbakken i egenskap av festivalsjef den verdenskjente holocaustbenekteren og revisjonisten David Irving til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Norsk presse, kulturelite, Fritt Ords styremedlem Sigrun Slapgard og Holocaust-senterets direktør Odd-Bjørn Fure reiste seg omtrent som èn mann – med rette – i vill protest mot at Irving skulle komme. Fritt Ord truet med å stanse støtten til hele arrangementet, hotellene på Lillehammer gikk til felles boikott av Irving og en rekke forfattere truet med å trekke seg fra programmet. Islamske organisasjoner, hvorav noen mer ondartede enn andre, kan regelmessig invitere vandrende reklameplakater for hat til alt og alle som er annerledes – og så det er sagt: holocaustbenektelse og grov antisemittisme er ikke direkte uvanlig blant de samme predikantene og miljøene de preker til – og det er stort sett taust som i graven både før, under og etter.
De etablerte mediene kunne istedet ha avhjulpet situasjonen for utsatte islamkritikere ved å gjøre som de etter egenreklamen skal: gå foran og granske makten. Det har de ikke gjort, ettersom noen har lykkes i å innbille seg selv og alle andre at muslimer er en sårbar minoritet i Europa. Det er det reneste vås, for den tiden er for lengst forbi. De er mange millioner (ca. 44 millioner i 2010) og på grunn av innvandring er islam nå den raskest voksende religionen på vårt kontinent. På verdensbasis utgjør de mellom 1,3 og 1,5 milliarder mennesker. Til sammenligning er Europas befolkning (muslimer inkl.) på små 743,1 millioner.
Og selv om det er på grensen til umulig å begripe for sekulære, kosmopolitiske pressefolk, så er religion fremdeles en av de – hvis ikke den – betydeligste maktfaktorene på kloden.
Det er da heller ikke til å komme fra at det ikke er arrangementene til Minhaj eller ekstremist-organisasjoner som Hizb Ut-Tahrir eller Islam Net som må avholdes under strenge sikkerhetstiltak og politibevoktning av frykt for angrep. Istedet er det islamkritiske arrangementer som må det, som f.eks. Krudttønnen, som likevel ble angrepet med død og skuddskader til følge. I det siste årene har vi da også sett at selv julemarkeder og nasjonal- eller høytidsfeiringer krever store sikkerhetsforanstaltninger for å i det hele tatt kunne gå av stabelen, mens Frankrike stadig er i offisiell unntakstilstand.
Vår venn Onkel Reisende Mac i morderiske blasfemilover, Muhammed Tahir ul-Qadri, er med andre ord særdeles dårlig nytt i seg selv. En enda dårligere nyhet er at bevegelsen hans, og lignende organisasjoner, har etablert seg i Europa. Og hvis medlemmene, også de norske, ikke støtter ham og hans holdninger, så må det stilles spørsmål ved hvorfor de a) inviterer ham og b) ikke selv konfronterer ham, men overlater det til Listhaug, for etterpå å klage på det inntrufne høyt og lavt og overalt. I Pakistan dør folk av ul-Qadris og Minhajs syn på blasfemi og legitimering av ditto dødsstraff. Likhaugen vokser også i Europa.
Men det er visst håp i et hengende snøre, nå som Aftenposten annonserer på lederplass at de både skal argumentere mot og konfrontere den fremvoksende islamske fundamentalismen, radikale predikanter samt organisasjonene som både inviterer og støtter dem.
Vi ser med glede frem til en litt mindre kontroversiell og omstridt tilværelse.