Det er som det bruker å være. Når det er stortingsvalg hentes gamle koster frem igjen. Til årets sommerleir i AUF finner vi eks-statsministerne Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Spesielt Brundtland er ikke beskjeden på vegne av Arbeiderpartiets politiske historie. Hvor presis den er, er visstnok ikke så nøye, bare den forteller hvordan de nye kostene skal feie.
Gro Harlem Brundtland prøver å overbevise AUF-ere om at Norge det er Ap (Foto: Wikipedia)
VG forteller at Brundtland mener det kommende valget handler om hva slags nasjon Norge ønsker å være. Med andre ord det ethvert stortingsvalg handler om. Men denne gangen skal Ap forsøke å kuppe valget ved finurlig omskriving av historien:
– Den norske modellen bygger på en del felles verdier, som fellesskap og at alle skal med. Det er i alle fall det jeg tenker på når jeg tenker på norske verdier. ( … )
Hun sier også at hun og Arbeiderpartiet, med partiene som har støttet opp om deres hovedlinje, har kjempet for å gjøre Norge til et foregangsland i likestilling.
– I den norske modellen er samhold bærebjelken og de med sterkest rygg må ta de tyngste løftene, sa hun til forsamlingen.
De siste dagene har debatten rast om norske verdier er i fare. Nå kaster også Gro Harlem Brundtland seg inn i debatten.
– Det gis for ofte innrykk av at dagens Norge er et resultat av en bred tverrpolitisk innsats, der alle partiene kan rose seg selv like mye for resultatene vi som land har oppnådd, sier hun og legger til:
– Nei, det er historieforfalskning!
Det moderne Norges fødsel
Ingen skal beskylde Brundtland for å lide av noen beskjedenhet. Det som Brundtland viser til som et «resultat av en bred tverrpolitisk innsats» er det som i vårt demokrati kalles Stortinget. Så la oss bare minne om «hvor all makt ligger».
Ja visst har Ap i store deler av etterkrigstiden sittet med makten, og den har åpenbart gått noen til hodet. Men hvis Brundtland, eller noen andre, tror at velferdsstaten ble født og vokste frem etter 2. verdenskrig, da har man noen betydelige kunnskapshull.
Vi skal tilbake til 1800-tallet for å finne fremveksten av de virkelig sterke folkelige bevegelsene, med idealer som nøkternhet, hardt arbeid og politisk folkelig engasjement – og derav politisk deltakelse. Disse folkelige bevegelsene kan kanskje sees på som et resultat av at Norge i nærmere 300 år (frem til 1814) var fullstendig underlagt dansk styre – men uten å bli ansett som dansker, aller minst av danskene selv. Med andre ord var staten Norge å anse som dansk, men nasjonen Norge var like norsk. Det kan igjen handle om at Norge aldri har hatt den embetsstanden som Danmark har hatt. Under dansk styre var det stort sett utlendinger (først og fremst danske og tyske adelsmenn) som utgjorde styringsverket i Norge, men det var like fullt den norske eliten (adel hadde vi knapt) som var samlet på Eidsvoll i 1814. Med egen grunnlov var Norge også en egen stat i noen måneder, til vi ble presset i union med Sverige med felles konge – men like fullt hadde vi egen grunnlov. Dertil en etter datidens system det vi idag ville kalt en svært demokratisk grunnlov (på Eidsvoll var det mest oppmerksomhet til folkesuverenitet), ikke minst fordi den tok høyde for å innskrenke statens samlede makt ved å dele den inn i en lovgivende, utøvende og dømmende myndighet (maktfordelingsprinsippet). I rask rekkefølge fikk så Norge egne nasjonale institusjoner, Stortinget, egen regjering, departementer, direktorater, nasjonalbank, domstoler og universiteter. Den moderne norske staten og nasjonen Norge var født.
Derfor er da også 1814 et langt viktigere år enn 1905, da den halvkverna unionen med Sverige ble oppløst.
Da parlamentarismen ble innført i 1884 grupperte folk seg i politiske partier, slik som Venstre (Norges eldste parti) og Høyre, og senere Arbeiderpartiet. Ap ble opprettet i 1887, først som en slags paraplyorganisasjon for ulike fagforeninger eller folkelige bevegelser. Disse ble skilt ut i 1899, og LO ble således født. Dette forklarer også de sterke båndene mellom Ap og LO, for når Ap snakker «fellesskap og alle skal med» er det å betrakte som en direkte arv fra fagforeningene.
Aps selverklærte eierskap til «den norske modellen», som direkte henspeiler seg på den norske velferdsstaten med tilhørende verdier som likestilling, ytringsfrihet, frihet, fellesskap, og som slik sett utgjør en nordisk virkelighet og derav «den nordiske modellen» – er direkte å bedrive historieforfalskning. I både norsk og nordisk kontekst.
Bærebjelken
Brundtland viser også til at bærebjelken er «samhold» og at de «med sterkest rygg må ta de tyngste løftene». Som politiske slagord passer dette nok, men historisk snakker vi langt på vei om det motsatte. Velferdsstaten skulle gi borgerne personlig frihet, da ved trygghet, for eksempel ved sykdom, som igjen krevde personlig ansvar. Fundamentet til en velferdsstat er tillit, ellers vil velferdsytelser spises opp av kontrolltiltak.
Samholdet i en slik kontekst hviler på et fellesskap, at vi alle forstår hva som kreves for å bevare en velferdsstat. Hvis det blir for mange med svake rygger vil ikke de med sterkest rygg klare å ta alle de tyngste løftene. Derfor har da hele Norges historie, tilbake til før 1000-tallet, stort sett handlet om innkreving av skatt og hvordan skatter skulle fordeles og til hva. Til tider har Norges befolkning vært så utarmet av skattetrykket at de har reist seg mot de styrende. En befolkning skal ikke bare ha mat på bordet, men den skal oppleve at fellesskapets penger forvaltes mest mulig riktig. Selv om ikke altfor mange betaler sin skatt med glede, gjør de det ut fra forståelse.
Dersom denne forståelsen brister fordi man opplever at myndighetene ikke forvalter pengene til fellesskapets beste, nytter det lite å snakke om samhold og sterke rygger. Brundtland spør:
– Hvordan skal landet bygges? Med tro på frihet og fellesskap, en fremtid som omfatter alle? Eller med mer skattekutt til de som har mest fra før?, spør hun retorisk og legger til:
– Derfor er dette valget et verdivalg, sier hun.
Bristen her er at Brundtland, i godt selskap med sine etterfølgende statsministere fra Ap, ikke lever som hun snakker. Både hun, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg var «sterke rygger» som fortalte det norske folk hvordan vi skulle leve og forvaltet våre penger. Så endte de i Nice, Strasbourg og Brussel i luksus som nullskatteytere til Norge. Likevel har de ingen skrupler med å kritisere skattekutt og selge seg inn på 15 milliarder i økt skatt om Ap vinner årets valg.
(PS: Oppdatert 10:32: Jeg er blitt gjort oppmerksom på at Brundtland skal være flyttet tilbake til Norge, i 2013. Så da er hun vel også blitt skattyter til Norge igjen, rett skal være rett. Uten at det endrer så mye på meningsinnholdet i denne saken, da nettopp hennes opphold i Nice har sin egen historie – der en «ikke var klar over» hvilke fordeler det var for henne å bosette seg i Frankrike. Ingressen er også derfor endret til «som selv til daglig oppholder seg i Nice som nullskatteyter» til «som oppholdt seg».)
I venstresiden i norsk politikk er det gjort til en stueren øvelse ikke å tillate noen å være rik. Den verste rikdom norske borgere kan ha er arv. Om de samme forvalter formuen godt, som typisk kan gi en rekke arbeidsplasser, har ingen betydning. Rikfolk er sterke rygger som skal finansiere, eller rettere sagt utjamne, økonomiske forskjeller borgerne mellom. Og skulle nå noen, uansett hvor mye staten har prøvd å kvele deres suksess, klare å bygge opp suksessfulle bedrifter, så skal de etter beste evne flås. De eneste rikingene som tolereres, er de som har vunnet pengene i et statlig spill.
Ja, hvordan skal landet bygges? Kan det være at skattekutt kan føre til økt gründervirksomhet og flere arbeidsplasser? At det kan bidra til «fellesskap» fordi flere har en jobb å gå til heller enn å gjøre NAV til en møteplass? Og hva var det igjen med «frihet» – frihet til å gjøre det myndighetene befaler? Har «staten» glemt at det er oss? Skal vi følge venstresidens politiske løsning med at stadig færre skal finansiere stadig flere? Et statsbudsjett som bare vokser og vokser, der ingenting skal kuttes, bare legge flere oppgaver til? Hvor stor har «staten» tenkt å bli? «Alle skal med», men hvor skal vi?
Er det noe dette valget burde handle om, så er det bevisstgjøring.
Noen av oss har glemt vår historie, andre har aldri kjent til den. Vår oljesmurte økonomi har gjort oss til usolidariske, late, krevende, sjalu borgere. Nøkternhet, hardt arbeid og politisk folkelig engasjement er byttet ut med uforstand om nasjonen og velferdsstaten Norge. Vi stiller ingen krav til oss selv eller andre. De politiske partiene tar heller ikke ansvar, valgkamper er fordummende og først og fremst basert på politisk spill.
Hvem sa verdivalg?