Slik vinklet Aftenposten kronikken til Muniba Ahmad, under den talende tittelen «Hvorfor jeg er mer norsk enn Hege Storhaug», datert 10. mars 2015 (betalingsmur):
I sin sykelige opptatthet av muslimer og ekstremisme glemmer Hege Storhaug hva som er typisk norsk, skriver Muniba Ahmad. Her er hennes liste.
Videre er resonnementet til Minhaj-medlemmet Muniba Ahmad at Mullah Krekar og jeg «har mer til felles enn de er klar over». Vi begge radikaliserer unge ved å skyve dem ut av fellesskapet. Mer moro blir det ikke?
Her er det private fotoet av Ahmad som ledsaget kronikken:
Utgangspunktet for kronikken var min ramsalte kritikk av at Erna Solberg legitimerer ekstreme krefter gjennom dialogmøter der Minhaj er representert, det samme er Brorskapet, og tilhengere av en av de fremste islamistene i forrige århundre, pakistaneren Maududi. De representerer vår tids nazisme.
Jeg mener derfor og har ment det i et par tiår, at disse kreftene ikke er «norske i vår verdimessige ånd». Kan noen som står på det åpne demokratiets side mene noe annet? Kanskje ikke etter Listhaugs tale i Sarpsborg, en tale som viser en voldsom kontrast til dialogmøtene til Solberg. (Hva er det å dialogisere om? Kan vi heller få ideologiske faktamøter, der ærlig konfrontasjon av ideologisk gufs er den bærende bjelken?)
Dette var mangfoldet sitt, gitt! Og her er det hallelujastemningen for likestilling og likeverd – for eksempel. Solberg besøker her Islamic Cultural Center. Vi ser Islamsk Råd anført av Mehtab Afsar, den knestående Brorskapmannen Hossam Belkilani, Taliban-sympatisøren og imamen ur-Rehman, med mange flere sentrale skikkelser.
Hva er å være norsk?
For å forklare oss hva som er å være norsk, fortalte Ahmad i 2015 hva som ikke er å være norsk. Slik lød det:
«Det er denne innebygde evnen til å takle alt fredelig og med et nærmest unormalt kaldt hode som er typisk norsk. Og i sin sykelige opptatthet av muslimer og ekstremisme glemmer Hege Storhaug alt dette. Hun mangler troen på samhold i mangfold. Hun mangler troen på frihet til å være den man ønsker. Hun mangler rett og slett alle kjerneverdiene som gjør en nordmann til en nordmann i ånd og sjel.
Jeg er vanligvis ingen tilhenger av å ilegge personer med så lavt og trangsynt kunnskapsnivå som Hege Storhaug oppmerksomhet ved å omtale deres uttalelser. (…) Storhaug lyver, tar ting ut av kontekst og stigmatiserer gjennom sine utsagn. Dette skader på så mange måter.»
Ingen er så lite norsk som…
Dette er altså signert henne som løftet frem sin åndelige leder Qadri sist helg. Ahmad er en av de mest sentrale i Minhaj Ungdom, som står for et shariastyrt samfunn: Menn står over kvinner, muslimer står over ikke-muslimer, religiøs frihet og ytringsfrihet hives på skraphaugen. Barbariske straffemetoder innføres.
Er Aftenposten stolt av nivået sitt? Kan vi forvente et svar? Neppe. Det ligger ikke i medienes natur å gjøre akkurat det når man har feilet.
Fra Ahmads tastatur fortsatte det slik:
«Det er nemlig ingen som er så lite norske i ånden som Hege Storhaug.»
Vi ler godt nå, akkurat som da, ikke sant, Aftenposten, for hva ellers var poenget?
Ahmad hadde mer på lager, for hun avrundet slik:
Avslutningsvis vil jeg påpeke at jeg ikke er her for å diskutere «det ideologiske bolverket ICC» eller Rabita-moskeens «innpass til ekstremister». Fordi jeg vet at uansett hva vi sier, vil Storhaug benekte, vri på sannheten og på forunderlig vis klare å trekke frem noe fatalt om muslimen som snakker med henne. Jeg er her derimot for å si klart og tydelig ifra om hvorfor Hege Storhaug er mindre norsk enn grandiosa på 17. mai.
Muniba Ahmad i Sarpsborg som konferansier, og Qadri til venstre, ikke lenge før Sylvi Listhaug gikk på talestolen og ga dem en verdidose om steining og dødsstraffer. Skjermdump NRK.
Jeg forstår godt at Ahamd ikke ville diskutere ideologien til Brorskapet og Maududi, når Minhaj er en nærmest blåkopi av dette islamistiske tankegodset. Men forstod Aftenpostens ledelse at det nettopp var derfor hun ikke ville si noe mer inngående om akkurat det?
Skal policyen legges om?
Aftenposten vil ha argumenter og konfrontasjon – ikke forbud mot hatpredikanter – som tiltak mot ekstremistisk tankesett, heter det nå.
Mildt sagt har ikke akkurat avisen gjennom årene lokket folk med argument og konfrontasjon ut på banen. Når man ser hvordan avisen har behandlet oss som våget oss ut på denne banen mot disse mørkekreftene, her representert ved Minhaj Ungdom, så frister «argument- og konfrontasjonslinja» ikke så veldig mange andre, formoder jeg.
Det interessante fremover blir: Skal Aftenposten nå ta disse totalitære kreftene på alvor, eller skal avisen fortsette den farlige leken med å ekstremisere dem som står på frihetens side, og samtidig ignorere de ekstreme kreftene som heller fremstilles som elskelige demokrater?
Det er godt å vite at Sylvi Listhaug (og flere med henne i politikken) nå er medspillere på vårt lag, og ikke befinner seg på de svikefulle medienes lag.
PS: Hva gjelder at jeg visstnok «lyger» (på seg selv kjenner man andre?) handler det om at jeg tok meg bryet å lese bakgrunnsmaterialet til det berømte «Letter to Baghdadi» (Baghdadi var lederen av Den islamske staten fra dens opprettelse) fra islamske lærde, og derfor kunne påvise det motsatt av hva samfunnsdebattanter som Bushra Ishaq og Mohammad Usman Rana har påstått: Brevet dokumenterer at de lærde selv støtter fullt oppunder shariastraffer og et totalitært shariadominert samfunn. Det har jeg blant annet vist her og på side 264 i Landeplagen.
PS2: HRS skrev allerede i 2006 en kritisk, gjennom-dokumentert rapport om Minhajbebvegelsen. Jeg har videre merket meg følgende mønster: Generelt tar det omlag 10 – 15 år fra vi gir beskjed, til resultatet er en almen aksept og også politiske tiltak. 11 år tok det altså denne gangen og Qadri fikk beskjed fra en statsråd. La oss håpe at denne tidssekvensen kortest ned nå, for det går uhyre raskt i negativ retning.