Statsbudsjettet viser at Norge vil ha 1301 milliarder kroner – 1 301 000 millioner – i utgifter i 2017. Vi går allerede med underskudd og får vi ikke snart skikk på ubalansen mellom inntekter og utgifter, vil underskuddet ifølge Statistisk Sentralbyrå bli permanent fra 2020. Og det er før eldrebølgen setter inn. Seniorforsker i SSB, Erling Holmøy, forklarer at kostnadene i så fall vil «bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen» og arte seg som «lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning».
Riktignok er Norge Annerledeslandet i mange sammenhenger, men som en del av verden står vi overfor nåværende og kommende utfordringer som er så store at de nærmest må kalles problemer.
Verden er i endring og gamle, etablerte ordninger er ikke like stabile lenger. Nye trusler har kommet til. Donald Trumps USA er ikke lenger villig til å stå finansielt, materielt og menneskelig for brorparten av Europas forsvar, og EU – som hittil har funnet det ytterst bekvemt å leve under USAs sikkerhetsparaply – har som vanlig dratt føttene etter seg. Det er stor splittelse internt i EU etter Brexit og grunnet EUs vanvittige asylpolitikk. Eksternt og internt kan de øvrige problemene Norge (og resten av røkla) står overfor kort oppsummeres som følgende: Folkevandring, befolkningseksplosjon på det afrikanske kontinentet, eldrebølge, krig i Midtøsten, ulovlig tilstrømning over Middelhavet, millioner internfordrevne, et stadig mer autoritært og aggressivt Tyrkia, synkende inntekter og økte utgifter, økende forskjeller, grovere kriminalitet, økende radikalisering og polarisering, hjemvendte jihadister, manglende forsvarsevne, overbelastede politistyrker, manglende beredskap, terrorisme, parallellsamfunn, synkende skoleresultater, arbeidsplasser som forsvinner pga automatisering og arbeidsledighet.
Så hva er vel mer naturlig for Dagsavisen og opposisjonspartiene enn å rette fokus mot Human Rights Service?
Det har seg nemlig slik at av 1301 milliarder kroner, går hele 1,8 millioner til HRS! Det er jo ikke til å holde ut. Derfor har Dagsavisen satt seg fore å rydde opp i de helt uakseptable forholdene. Også opposisjonspartiene – samt regjeringens såkalte støtter, Venstre og Kristelig Folkeparti – prioriterer denne like akutte som viktige saken:
Sosialistisk Venstreparti (SV), Miljøpartiet De Grønne (MDG) sier de vi fjerne støtten og Senterpartiet vil «vurdere» den.
Ap-leder Jonas Gahr Støre svarer følgende på spørsmål om de vil beholde støtten etter valget: – Vi har ikke gått inn for å gi støtte til dem i våre alternative budsjetter.
Venstre vil også kutte støtten, mens Kristelig Folkeparti (KrF) svarer at de ikke er for «meningsdiktatur», men er mindre skråsikker på om støttenivået er riktig.
Hva Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne, Venstre og KrF angår, har jeg forresten en viss forståelse; de synes sikkert ikke at det er noe morsomt å bli kalt lekepartier, hvilket jeg dessverre lar meg friste til altfor ofte. Og hvorfor skal man nå gi penger til en tenketank som ikke er noe hyggelig – og verre enda: politisk uenige – når man har så mange andre som både er hyggelige og politisk enige?
På statsbudsjettet for innvandring, integrering og mangfold – som nå er en årlig, identifiserbar utgift på 25 milliarder kroner – finnes post 71: «Tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet». I år er den på 81,2 millioner kroner. Av disse pengene går en pott på 24 millioner til noe som heter «Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet» og det er her HRS kommer inn i bildet. Pengene fordeles av Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi) og listen over organisasjoner viser jo at mangfoldet av innvandrings- og integreringspolitiske synspunkter er regelrett overveldende:
Interessant nok går MDG inn for å fjerne støtten til HRS, Antirasistisk senters innvandringspolitiske motstander, men det har antagelig ingen sammenheng med at MDG-politiker Shoaib Sultan tilfeldigvis er ansatt i samme Antirasistisk senter.
Sånn ellers hevdes det fra SVs hjørne av tilværelsen at vi sprer «konspirasjonsteorier og myter», og det er jo en interessant påstand fra et parti hvis leder i årevis har spredt myten om at asylinnvandring er økonomisk lønnsomt, og som for ikke så lenge siden påsto at Sverige «har vært et lys i Europa» og at nabolandets stengning av grensene ikke var et «uttrykk for en feilslått politikk». Neida, Sveriges asylpolitikk har overhodet ikke vært feilslått; asylsystemet deres brøt uten grunn sammen av seg selv og de øvrige problemene som har fulgt kom bare dalende fra det blå.
I 2013 lød det for øvrig helt omvendt fra Dagsavisens og SVs hold. Da meldte førstnevnte nemlig at det gikk mot knebling av krefter man er politisk uenig med. Det gjaldt særlig de foreslåtte kuttene i pressestøtten Dagsavisen ikke overlever uten, men også andre ville bli rammet i den statsfinansierte ytringsfriheten sin. – De kutter for meningsmotstandere, vrælte Dagsavisen. Spesielt opprørt var Sosialistisk Venstrepartis Bård Vegar Solhjell: – Økonomisk knebling av meningsmotstandere, klaget han, og la til:
– Makten brukes gjennomgående til å økonomisk hemme krefter man er politisk uenig med, og dra fram de man er enig med.
Den opprørte Solhjell stilte spørsmål ved hvordan pengefordelingen skulle skje. Det gjorde informasjonsleder Hege i HRS også – med den ørlille forskjellen at hun stilte spørsmål allerede da Solhjells egen partileder, daværende barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken, gjennomgående brukte makten sin «til å økonomisk hemme krefter han var politisk uenig med, og dro fram de han var enig med.» Av ukjente årsaker fant Lysbakken det brått formålstjenlig å legge systemet med søknader over til det nåværende, slik at statsråd Lysbakken lettere kunne dele ut midler etter personlig forgodtbefinnende. Det gjorde han da også – og måtte gå fra statsrådposten etter å ha delt ut statens penger til sine personlige venner og sympatisører og forsøkene på å dekke over det mislyktes. Dagsavisen leste muligens ikke aviser den dagen, for SVs opptreden ved pengeutdelinger når det gjelder politiske venner og uvenner ville ellers vært en vesentlig opplysning i sakens anledning.
Nå går SV istedet inn for å «økonomisk hemme krefter man er politisk uenig med, og dra fram de man er enig med.» Hvis noen lurer på om jeg har mine ord i behold, kan de bare kaste et blikk på IMDis liste – det er ikke én organisasjon der utenom HRS som er kritiske til SVs, MDGs, Venstres og Krfs særdeles generøse innvandrings- og integreringspolitikk. Snarere tvert i mot.
Ifølge SV oppfyller altså ikke HRS kriteriene for støtteordningen, som er denne: «De nasjonale ressursmiljøene har en viktig rolle i å følge innvandrings- og integreringsfeltet. De skal blant annet være en kilde til alternativ kunnskap, formidling av erfaringer og synspunkter fra innvandrere og barna deres. Miljøene skal samle og formidle eksisterende kunnskap og kompetanse på integreringsfeltet basert på erfaring, en bred kontaktflate og solid forankring i ulike innvandrermiljøer.»
Men det gjør HRS. Hvem har i størst grad satt problematiske praksiser og overgrep, som for eksempel tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og sosial kontroll, på innvandrerkvinner og -barn på dagsorden, og gjort oppmerksom på at integreringen feiler – og det gjør den; det er offisielt dokumentert at den ikke bare har stagnert, den går feil vei – lenge før noen andre kom på banen? I tillegg har HRS gjennom alle år levert rapporter som har gitt innsikt i problemene og forslag til tiltak som har blitt plukket opp av Storting og regjeringer gjennom 17 år. En viktig forskjell på HRS og resten av listen er at HRS mener at innvandringen bør ned på et nivå vi klarer å integrere og at det ikke er noen god idè å støtte eller samarbeide med konservative moskeer og miljøer, fordi disse langt fra å være samarbeidspartnere for integrering og kvinners rettigheter utgjør en stor forhindring. Istedet har HRS valgt å støtte liberale muslimer, utbrytere og andre dissidenter blant innvandrere, hvilket for eksempel LiM, Senter for sekulær integrering, Ex-muslims of Norway og en rekke privatpersoner med minoritetsbakgrunn kan skrive under på. Det koker vel helst ned til at mange av personene i de aktuelle partiene ganske enkelt ikke liker vår tilnærming og problembeskrivelse. Det har de da også gitt offentlig uttrykk for i tallrike kronikker, avisartikler og på sosiale medier i årevis. Men de har ikke lykkes i å skaffe HRS av veien med ufjelge anklager, og da blir selvsagt veien kort til å prøve andre metoder.
Vi er for øvrig ikke en slags utpost hvor vi er alene om å anse deler av islam som høyst problematisk for integrasjon, dersom noen mot formodning skulle tro det: hele 59 prosent av landets befolkning mener at det «foreligger en fundamental konflikt mellom islam og det øvrige samfunnet.» Da er det viktig at vi som et minimum har en skikkelig debatt om saken, og også her har HRS vært ledende på feltet. 40 prosent mener også at integreringen i Norge går dårlig. 56 prosent av Europas befolkning ønsker faktisk full stans av muslimsk innvandring. Vi er med andre ord ikke noe randsonefenomen, men småpartiene – med Ap på slep – akter åpenbart å sikre at det skattebetalende publikums penger utelukkende går til organisasjoner som lojalt støtter deres innvandringsliberale mindretallsstandpunkt.
Apropos Ap: At Dagsavisen og Solhjell mente det gikk mot politisk knebling, skyldtes at Frps Per Sandberg tidligere samme år hadde varslet full gjennomgang av ikke-statlige organisasjoner (NGO’er) dersom partiet kom i regjering. Det oppfattet daværende kulturminister og nå nestleder i AP, Hadia Tajik, som intet mindre enn et alvorlig angrep på ytringsfriheten:
– Jeg opplever det Sandberg sier som et alvorlig angrep på ytringsfriheten og frivilligheten. Frivillighetens funksjon skal – som det ligger i begrepet – være fri. Den skal utfordre, sier kulturminister Hadia Tajik (Ap) til Dagsavisen.
…
– Når Sandberg sier at han vil gi penger til organisasjoner som er nyttige og nøytrale, ber han om mer konsensus, færre utfordringer og mindre nytenkning, sier Hadia Tajik.
HRS’ ytringsfrihet er selvfølgelig ikke under angrep, men det er likevel bemerkelsesverdig at så mye politisk – og medial – energi legges i å fjerne den ene uttalt uenige fra en statsstøtteordning som ellers består av de samme partienes meningsfeller i dette spesielle politiske stridsspørsmålet – et spørsmål som er av aller største betydning på de fleste samfunnsområder og splitter de fleste leire på tvers.
Er det virkelig så uutholdelig at ikke absolutt alt som kan krype og gå av sivilsamfunnets organisasjoner støtter opp om deres foretrukne verdensanskuelse? Om noe forteller dette valgkamputspillet om hvor bortskjemt den innvandringsliberale, kulturelativistiske venstresiden i realiteten er – og hvor uvant de er med å måtte argumentere rasjonelt mot kvalifisert, faktabasert kritikk av standpunktene de har inntatt. SV, MDG, Venstre, Krf, Sp og Ap sier nok mangfold, men det de mener er ensretting og enfold.
Høyre tåler derimot både politisk uenighet og kritikk – og den har faktisk vært rimelig skarp fra vår kant i det siste – så sammen med Frp, som har stått opp for HRS mot røkla i alle år, akter de å videreføre støtten til HRS.
Og snart er det valg, folkens!