HRS mottok nylig et internt nyhetsbrev med navn, bilder og detaljer fra pågående etterforskninger i Oslo-politiet. Det var ingen avsender, men en omfattende bakgrunnssjekk fortalte oss at nyhetsbrevet er ekte. Opplysningene som fremkommer er så grove at de helt klart har allmennhetens interesse – ikke minst i en valgkamp.
Beskrivelsen av tilstandene på særlig Grønland står stikk i strid med politiledelsens beroligende påstander om at kriminaliteten går ned.
De grove opplysningene får politiledelsen til å reagere. Ikke på kriminaliteten som man jo ellers skulle forvente, men på at de er blitt offentliggjort:
Oslo-politiet anser saken som alvorlig og har oversendt den til Spesialenheten for politisaker, skriver nettavisen Filter Nyheter.
Nyhetsbrevet ble sendt fra etterforskerne i prosjektet Trygge Grønland til en rekke politifolk 12. juli i år, og akkurat denne utgaven var utformet som en etterligning av avisen VG, med navnet TG – forkortelsen på prosjektnavnet.
Nyhetsbrevet inneholder både intern humor og meningsytringer. I tillegg presenteres blant annet flere titalls navn på mistenkte i pågående etterforskninger, spaningsbilder, etterretningsopplysninger og fotografier av beslag som ikke er offentlig kjent. Hele dokumentet ble sendt videre til den innvandringskritiske gruppen Human Rights Service (HRS), som torsdag startet publisering av deler av innholdet.
– Opplysninger for internt bruk skal selvsagt ikke ut til offentligheten. Enhver lekkasje i politiet kan skade tilliten og troverdigheten vår, uavhengig av om lekkasjen skjer til politiske aktivister eller til etablerte medier. I ledelsen gjør vi det vi kan for at slike opplysninger ikke skal spres til andre enn dem som er ment å lese dem, skriver politiinspektør Tore Soldal, som er områdesjef for Tøyen/Grønland, i en epost til Filter Nyheter.
Jaha, ja. Kriminaliteten er økende, og det blir taklet på en måte som går på befolkningens rettsfølelse løs – hvis de visste om det, vel og merke – for ikke å snakke om at forholdene er like demotiverende som frustrerende for de politifolkene som må håndtere dem. Men det store problemet er altså at tilstandene er blitt så ille at overarbeidede politifolk blir frustrerte nok til å lekke dem?
Det sier litt om hva politiledelsen prioriterer i disse tider.
At det havnet i våre hender bør kanskje også få noen av de statsstøttede – etter sigende maktkritiske – etablerte mediene vi holder oss med til å stille spørsmål ved seg selv: Hvorfor lekker frustrerte politifolk særdeles samfunnsviktig informasjon til såkalte «politiske aktivister» og ikke til dem? Kan de ha forsøkt og ikke fått noe gjennomslag?
I så fall bør publikum stille spørsmål ved mediene vi har: hvorfor skal vi betale for noen som ikke graver i – eller avslører alvorlige forhold for publikum? Og ikke minst: avslører en politiledelse som åpenbart forsøker å skjule dem?
Det som fremkommer i det lekkede internbrevet er nemlig så alarmerende at det er svært god grunn til å spørre hvorfor politiledelsen selv ikke går ut med det – og i hvilken hensikt.
Vi «politiske aktivister» fikk et varsel og gjorde som enhver mediaaktør verdt navnet sitt burde. At de andre ikke gjorde det, sier vel egentlig sitt om hvordan det ligger an her til lands.
Spesialenheten må gjerne bruke ressurser på dette. HRS mener derimot at politiledelsen kan og bør prioritere ressursene langt bedre.
Det er vi neppe alene om.