Aftenposten 5. august
Frank Rossavik er ikke alene blant kommentatorer, journalister og politikere om å kjenne på ubehag ved å engasjere seg i innvandringsdebatten. Rossavik sier han foretrekker å stå på sidelinjen eller ta meglerrollen når godhetsapostler barker sammen med innvandringskritikere på sosiale medier.
«Tilbakeholdenhet skyldes at jeg har et normsett som stritter imot hvis jeg vil ytre noe som kan forstås av muslimer som legitimering av fordommer og diskriminering.»
Konfliktskyhet og dialog er en del av vårt normsett. Det er bra, men diskré dialog med dempet stemmeleie, en løpende meningsutveksling for å skape forståelse og utjevne motsetninger, basert på gjensidig tillit og respekt for hverandres ulikheter, virker ikke alltid etter hensikten i møte med ett annet normsett, kanskje endog ispedd aggresjon og vold.
Kanskje det rett og slett forteller noe om at vi mennesker slett ikke er så like som vi ønsker? At meget er forskjellig, og ikke bare utenpå? Kan det være, om enn så ubehagelig, slik at det iblant er det nødvendig å ta tyren ved hornene, det vil si angripe en sak direkte og uten nøling? Da ved å irettesette etniske og religiøse minoriteter, stille krav, og samtidig gi slipp på kulturrelativismen og postmoderne tenkningen.
Rossavik viser til «vemmelig debatteknikk», slik som når enhver kritikk av islam blir stemplet som islamofob. Han liker heller ikke når han blir kalt for «naiv» og «sviker av den hvite rase» av innvandringskritikere. Det er tydeligvis ikke så greit når en prøver å gjøre alle til lags, men ender opp med å havne i kryssilden.
Det er ikke journalistenes eller kommentatorenes rolle å bli godt likt, like lite som de skal vike unna i redsel for å tråkke noen på tærne. Deres samfunnsoppdrag er ikke å gi etter for press når religiøse minoriteter vrir seg unna offentlig kritikk ved å trekke offerkortet eller innvandringskritikere spiller på overlegenhet. Men det er kanskje mindre skummelt å gå i strupen på sistnevnte, da de nettopp ikke er en «religiøs minoritet»? Sliter en med å stå støtt når det blåser som verst, burde en kanskje finne på noe annet å gjøre?
Har en ikke «baller» til å stille de ubehagelige spørsmålene til makthavere, og rette søkelyset på inngrodde fordommer og diskriminering av kvinner, barn og homofile, uansett etnisk eller religiøs tilhørighet, er en etter mitt syn ganske feig.
Vi trenger heller ikke populistiske politikere som er mest opphengt i meningsmålinger og som snur kappen etter vinden, istedenfor å forholde seg til fakta – uansett hvor ubehagelige de er. Politikere som skal gjøre alle til lags på grunn av et feminint normsett vil nok de færreste gå i krigen med, for å si det slik. For det er sjeldent politikere får kritiske spørsmål av konfliktskye Rossavik-ere. Mediene inntar isteden en defensiv – og sikkert behagelig – mellomposisjon for å slippe unna ubehaget det kan være å krenke noens følelser (hvis vi ikke snakker dem som mediene i flokk og følge har definert som tilnærmet ”folkefiender”). Eller kanskje det er i frykt for å hisse opp gemyttene eller bygge opp under (det de tror er) fordommer?
«Ferskere undersøkelser viser at langt flere enn åtte prosent er bekymret over innvandringen. For eksempel viste det seg i vinter at en tredjedel av befolkningen mener tilstrømmingen av nye borgere truer norsk kultur. Flere undersøkelser viser også at en stor andel, på direkte spørsmål, ønsker lavere innvandring enn i dag.»
Hva med å ta tak i utfordringene? At det er misnøye i befolkningen til innvandringspolitikken, istedenfor å bli urolig og navlebeskuende?
«Jeg har vært (og er) urolig over innvandringens konsekvenser for friheten til å kritisere religion, samt behandling av kvinner og homofile. Jeg er urolig over manges sykelige angst for islam og muslimer (altså islamofobi) som synliggjøres for eksempel i kjølvannet av terrorangrep.
I det siste har jeg vært mest urolig over selve polariseringen. Den er dypere enn nødvendig.»
Hva med å manne seg opp og legge bort uroen? Den økte avstanden krever at noen forteller konkret hva polariseringen handler om. Hvor lenge har medier og diverse aktører prøvd å fortelle oss at vår største nåværende trussel, islamismen, ikke har noe med islam å gjøre? Hvordan har de samme gjort enhver innvandringskritiker til inhumane og fremmedfiendtlige? Se på mediebildet siste 20-30 år: Det er blitt hamret på at innvandringen har vært en sosial, kulturell og økonomisk berikelse. Men nå, nå når konsekvensene av innvandringen er blitt åpenbar for de fleste, ja, da skal vi snakke om å være urolig for den unødvendige polariseringen? Kanskje den er helt nødvendig for å synliggjøre hva avstanden består av?
Men det skal vi jo ikke snakke om. Da kan jo noen bli hysterisk.