«Der bommet du stygt, Rita Karlsen! Ikke for at du etterlyser åpenhet fra politiet om kriminalitetsbildet, men fordi du får det til å høres ut som det er Fremskrittspartiets skyld. Taper FrP valget, vil det være et tap for politiet!»
Stemmen i andre enden av telefonen er mildt sagt opprørt. Min etterlysning av politiets åpenhet, som sittende justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) offentlig har sagt skal komme, har avstedkommet reaksjoner. Selv om det ikke akkurat var slik åpenhet jeg hadde i tankene.
Den sinna politimannen på tråden og jeg blir enig om å møtes, under forutsetning om hans anonymitet. Hvilket er forståelig, det har jo vist seg at når politifolk snakker åpent svinger både medier og politiledelsen med pisken.
– Hva var det som utløste en så sterk reaksjon fra din side?
For å være helt ærlig. Jeg er lut lei av at Fremskrittspartiet skal snakkes ned i ett og alt. Som politi i operativ tjeneste i mange år har jeg erfart utviklingen. Den er alt annet enn bra. Og det er bare FrP som har en politikk på området der en kriminell er en kriminell. Det verste som kan skje for kriminalitetsutviklingen i Norge, er at venstresiden kommer tilbake til makta!
– Si meg, er du utsendt av Per-Willy Amundsen?
(En kort latter) Nei, det er nok ikke sånn politiet opererer. Men når det er sagt, vil jeg understreke at jeg tok kontakt som privatperson, som borger, som ektemann og far, ikke som politimann. Samtidig ser jeg det som viktig å få frem det budskapet som aldri kommer frem – fordi politikere har rotet seg helt bort og fordi mediene overhodet ikke kan kalle seg verken vaktbikkje eller den fjerde statsmakt lengre.
Det mediene driver med er å trekke frem historien til enkeltindivider, skjebner, som kommer ufordelaktig ut på grunn av ett eller annet tiltak som er foreslått eller gjennomført. At de samme tiltakene er til samfunnets beste, overses glatt. Det utvises ikke noe ansvar eller forståelse for hva som er samfunnets beste, for borgernes trygghet, det gjelder bare å håve inn poeng, eller skal vi si klikk, for enkeltskjebner. Kriminelle uten oppholdstillatelse som skal sendes ut får klage sin nød over det de kaller uverdige forhold. Folk som har prøvd å lyve seg til opphold er det synd på. Klarer de samme mediene å klistre noen tårevåte barnefjes til de samme sakene, og advokatene, som først og fremst tenker på salæret sitt, får snakke varmt og lenge om menneskerettigheter og konvensjoner, er saken i boks. Pressen «passer» bare på enkeltindivider, samfunnet får seile sin egen sjø.
Politikere skal ha en sterk rygg for å komme med tiltak som de vet vil bli møtt av massiv motstand i mediene, og derfor tror jeg mange backer ut. De lar seg drive med av en venstrevridd presse. Det jeg med 100 prosent sikkerhet kan fastslå er at disse aldri har opplevd en politibetjents hverdag, de skjønner knapt hva politiet er, hva som er våre oppgaver, og verre: De skjønner overhodet ikke hvordan kriminalitetsbildet har utviklet seg, hvordan realitetene er.
– Hva er realitetene, slik du ser det?
La meg først si noe om utviklingen. I dag er det så å si ingen som skal betraktes – og behandles – som kriminelle. De er å betrakte som et offer. De er offer for dårlige familieforhold, frafall fra skolen, fattigdom, dårlig integrering, manglende organiserte aktiviteter, hjemlandets praksis eller kulturer, annet verdisett, ja, hva det skal være. Offermentaliteten har bitt seg fast, også i politiet. Pågriper vi noen, om så midt i ugjerningen, så er de også offer for politiets handlinger.
Offermentaliteten går hånd i hånd med stadig flere rettigheter. Vet du, det «tryggeste» vi i politiet kan gjøre er å løslate folk.
Og det samtidig med at gjengkriminaliteten er ute av kontroll. Ja, jeg vet, at det heter at vi (politiet, min anm.) prioriterer, slår raskt ned osv., men la meg bare minne om at rekrutteringen er enorm. Så hvorfor ble X-ray (politiets innsatsgruppe for bekjempelse av gjenger, etablert i 2006, min anm.) lagt ned? 24 timer i døgnet fotfulgte de disse gjengmedlemmene, deres kjærester, familier og nettverk, og vi snakket nulltoleranse i teori og praksis. Veien var kort fra pågripelse til dom og soning. Det fungerte.
I dag preges gjengkriminaliteten av enda mer totalt kyniske personer. Menn fra gangster- og machokulturer, som albanere, tsjetsjenere, som ikke skyr noen midler. Ingen! Disse, sammen med kriminelle fra klan- og stammekulturer, er en total og fullstendig kræsj med det norske tillitssamfunnet. De ikke bare ler av oss, de forakter vår svakhet, utviser null respekt for politiet, de frykter ikke å bli satt i fengsel, for dem er det som hotellopphold, og de vet at de snart er ute igjen – og om de utvises, så er de raskt tilbake, ulovlig eller lovlig.
Du vet at selv om tollvesenet sjekker noen på grensen, finner ut at de kan være dømt for en rekke forhold i Norge, så kan de ikke stoppes? Nei, det er bare å vinke dem videre, kanskje med ønsket om at Denne gangen må dere ikke finne på noe galt, gutter!
Gjengkriminaliteten henger tett sammen med narkotikakriminaliteten. Den begynner stygt å ligne på land vi ikke vil sammenligne oss med. Kampen om narkotikamarkedet, både på skoler og i nærmiljøer, blir råere, mer kynisk og totalt skruppelløst. Våpen, unger, asylsøkere, folk som er her ulovlig, trusler, hevn, voldtekter, alt innbakt i en ugjennomtrengelig saus. ID-løse asylsøkere og rumenere kan være gjengangerkriminelle i årevis uten at det får konsekvenser.
For det er jo så synd på disse! Det er noe forbannet tøv. Folk (i politiet, min anm.) som jobber med ID-problematikk sier at de aller, aller fleste har muligheter til å bistå med å få avklart egen ID. Det skyldes på «failed states», men har ikke de samme noen familie? Kommer de ikke fra et miljø? Vi kan ikke fortsette å la folk vi ikke aner hvem er, hvilken bagasje de har med seg eller med onde hensikter, gå løs i samfunnet! De kriminelle ID-løse asylsøkerne må fengsles og holdes der til de avklarer sin ID. De andre må interneres.
Og rumenerne, disse «stakkars tiggerne». Folk skjønner ikke at de som går rundt og tigger bare er et utstillingsvindu, de er skalkeskjulet, for alle dem som bedriver kriminalitet, og den blir mer og mer organisert. Den eter seg inn på nye områder, pille- og narkosalg, sexindustrien, vinningskriminalitet, arbeidskriminalitet. I stadig flere bransjer, typisk servicebransjer, som bygg og anlegg-, renhold-, restaurant- og malerbransjen, kan vi begynne å snakke om «gjennomkriminalisert». Her operer mye gjengfolk fra Balkan, Litauen, Polen – og rumenere.
Si meg, når ble det slutt på å være hard mot de harde? Vent – jeg kan svare selv: Når politikere falt for ideen om kriminelle som offer, at de skal møtes med omsorg, når mediene ble forkjempere for individet, uansett hvor kjeltring du er, og når organisasjon etter organisasjon ploppet opp for «å hjelpe».
Klarer en bare å finne en eller annen skjebne som kommer dårlig ut, så legges problematikken død.
Hvem skal så beskytte storsamfunnet!?
– Men dette henger ikke sammen med påstanden om at det blir stadig mindre kriminalitet?
Godt du minnet meg på det! Det blir ikke mindre kriminalitet, kriminalitetsbildet har bare endret seg. Og det har bare vokst i omfang, og blitt langt mer komplekst, med mange og ulike aktører.
Her er politiledelsen – komfortabelt nok – med på det som kan betegnes som et tilnærmet bedrageri. Det legges frem tall på registrert kriminalitet, som riktignok påpekes, men da er det ikke mange som tenker på all den uregistrerte kriminaliteten.
Når det kun er snakk om den registrerte kriminaliteten, kan det, i alle fall for en del områder, gis et inntrykk av at kriminaliteten faller. Saker som vold, voldtekt, trusler og vinningskriminalitet, hvor det er personer eller foretak som er fornærmet, vil i stor grad bli anmeldt og registrert som kriminalitet. Men også her er det en rekke problemer: folk som ikke tør anmelde på grunn av frykt for represalier eller folk som utelater å anmelde fordi saken etter all sannsynlighet blir henlagt likevel. Politiet har ikke kapasitet til å følge opp, hendelsesforløpet er så stort at vi har hendene fulle.
Politiet har nesten heller ikke kapasitet til å avdekke kriminalitet. Også her kommer den uregistrerte kriminaliteten inn. Dette er typisk kriminalitet som ikke har noen personlig fornærmede, men der typisk staten – deg og meg, altså – er den skadelidende, og som selvsagt må avdekkes. Det handler for eksempel om narkotikakriminalitet, svart arbeid, sosial dumping, fiktiv fakturering, skatteunndragelser, hvitvasking, salg av smuglervarer som øl, sprit og sigaretter, valutasmugling, hallikvirksomhet med mer. Her ligger det store penger, oppdagelsesrisikoen er lav, det samme er straffen.
Hvor mye av for eksempel narkotikakriminalitet foregår daglig – og hvor mange blir anmeldt? Vi snakker helt sikkert tusenvis av lovbrudd, og noen få anmeldelser. Hva forteller det om narkotikastatistikken?
Tenk på all skatte- og trygdesvindel som foregår, nettopp fordi systemet bygger så mye på tillit. Vi snakker flere titalls milliarder årlig som unndras i skatt. Hvor mange blir så tatt?
– Men her er vi inne på kjernen av det jeg tidligere har etterlyst, hvorfor denne tausheten fra politiet?
Jeg nekter å tro at ikke alle forstår det. Mye, svært mye, av kriminaliteten i Norge henger sammen med innvandringen. Men så forstår vi jo også at å innrømme det, vil være det samme som å innrømme at det flerkulturelle prosjektet har feilet.
Så vil jeg anta, uten at jeg kan fastslå det, at de politiske føringene overfor en etat som politiet nettopp har vært at åpenhet om kriminalitet og innvandring ikke tjener «integreringsprosjektet». Da snakker vi stigmatisering, generalisering, sammen med offerrollen.
Her kan nettopp FrP stå støtt. Kriminalitetspolitikken til FrP fortjener ros. De har skjønt at innvandring og kriminalitet henger sammen – og de har sagt det i årevis, uansett hvor mye kjeft de har fått. Innvandringen må begrenses. Og nå har jo justisministeren sagt at det skal være mer åpenhet rundt dette fra politiets side, men husk så at politiet er en stor og tung skute – og med mange ulike meninger.
– Hva tror du må gjøres?
Vi må sette skapet på plass. Vi må erkjenne at vi lever i en annen tid. Vi må ta i bruk virkemidler vi så langt ikke har villet være bekjent av. Vi må vise at Norge er en aktør man ikke kødder med. Vi må statuere eksempler for gjengangerkriminelle og gjengkriminelle. Det må bli åpenbart at vi ikke finner oss i dette. Kriminelle må forfølges, fengsles, returneres, nektes innreise. Vi må vekk fra offerrollen og individorienteringen, og sette storsamfunnet og borgernes trygghet i førersetet.
Så må pressen skjerpe seg. Når politiske tiltak fremmes må mediene ha fokus på om det er nødvendig for samfunnet.
Vi må rett og slett innse at mange kriminelle er i krig mot vårt samfunn.
Det vil venstresiden aldri innrømme. Kommer de til makten igjen, vil det blir mer kriminalitetsbekjempelse gjennom dialog og kriminalomsorg. Det vil gjøre politifolk mer desillusjonerte, og vi kommer til å slutte. Den stadig økende trusselkulturen, som vel så mye gjelder ansatte i barnevernet, lærere og NAV-ansatte, presser oss ut av «samfunnsoppdraget». Vi er ikke villig til å ofre helse eller liv – og familiens trygghet – på udugelige politiske beslutninger.
Og så må folk stemme …
– Du vet av hvis jeg avslutter slik, så kan det skade HRS’ som en politisk uavhengig aktør?
Da får du avslutte med at folk bare kan se til Sverige. Når borgerne legger sin stemme i valgurnen, må de tenke på om de ønsker å beholde nattesøvnen. Dette valget burde handle om én ting: Vår fremtidige trygghet.
… Og husk at denne saken må være kort og presis. Folk har ikke tid til å lese så mye.
(Takk for den, det var selvsagt umulig.)