Som alle andre europeiske storbyer i land med stor innvandring fra Afrika, Asia og Midtøsten (R3-land), går også Oslo raskt mot etnisk/kulturell segregering. Nye tall fra Oslo kommune viser at trenden ikke lenger lar seg ignorere: etniske nordmenn og ikke-vestlige innvandrere flytter fra hverandre, som Aftenposten så høflig formulerer det. I realiteten er det slik at innvandrere fra R3-land på alle måter flytter til – fra inn- og utland – mens etniske nordmenn som bodde der fra før flytter fra.
Oslo har i flere år vært blant byene som vokser mest og raskest i Europa, og befolkningsveksten skyldes hovedsakelig innvandring. Og like sikkert som høst går mot vinter, går Oslo mot segregering.
Allerede i 2013 kunne Statistisk sentralbyrå (SSB) konstatere at mens nesten like mange R3-innvandrere flyttet inn, forlot hele 18.000 etnisk norske Groruddalen i perioden 1999-2010. Det samme skjer nå i flere bydeler.
Hvorfor det? Ja, det vet vet ikke Fafo stort om:
Forskningssjef Anne Britt Djuve ved Fafo og medlem av Brochman-utvalget, sier flyttingen er en prosess som har pågått en viss tid.
– Vi vet ikke all verden om årsakene, men boligmarkedet er en viktig driver. Det er blitt veldig dyrt i Oslo indre øst. Store familier med små barn får mer for pengene i sør og nordøst, sier hun.
Nå vel, det finnes faktisk ganske mye forskning, både fra inn- og utland, på dette området.
I dagligtale kalles fenomenet «hvit flukt» eller «hvit unnvikelse». Det første relaterer til den såkalte vippepunktsmodellen, som innebærer at majoritetsbefolkningen begynner å flytte ut av områder når R3-andelen utgjør en viss prosent. Det siste viser til at majoritetsbefolkningen unngår områder med høy R3-andel. Fenomenet er veldokumentert i en rekke internasjonale studier. I 2011 viste en nederlandsk studie at jo mer etnisk mangfold det blir i nabolaget, jo lavere blir lokalbefolkningens følelse av trygghet og velbefinnende. De føler seg mindre hjemme og blir mer bekymret for fremtidsutviklingen. Studien bygget på Robert Putnam’s velkjente rapport fra 2007 og bekrefter langt på vei konklusjonen om at etnisk mangfold leder til mindre tillit mellom innbyggerne. I 2014 ble Iselin Hewitts masteroppgave “Flytting i et segregert bylandskap: En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier” publisert i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo, og den bekrefter at Norge ikke er noe unntak. To svenske studier som tar for seg problematikken, viser at vippepunktet når det gjelder andelen R3-innvandrere er så lavt som 3-4 prosent når majoritetsbefolkningen begynner å flytte. Og det er naturligvis de høyt utdannede og høytlønte som flytter først, hvilket gjør at den etniske segregeringen følges av en økonomisk.
Til tross for at det kalles hvit flukt, er det slett ikke noe «hvitt» fenomen. I forbindelse med en undersøkelse i Danmark, stilles det spørsmål om hvorfor R3-innvandrere ikke flytter i eneboliger. Det er selvsagt økonomiske grunner til det, men flere forskere peker på kulturelle faktorer. Som alle andre vil også de bo blant folk som ligner dem selv. Det kan man da også se når det gjelder bosetting av asylsøkere; de blir plassert på mottak i hele landet, men hovedtendensen er at svært mange flytter til de store byene hvor det allerede befinner seg store grupper landsmenn.
Nær sagt all forskning tyder derimot på at det har med en fundamental menneskelig egenskap å gjøre: De aller fleste mennesker vil helst bo sammen med folk de identifiserer seg med, og med sosiale omgangsformer de kjenner og føler seg komfortable i.
Derfor sitter innvandringspådriverne med et gedigent, selvskapt problem: et samfunn er ikke en slags abstrakt skrivebordsteori. Det består av menneskene som bor i det, og hvis fellesskap ikke kan vedtas politisk og/eller skaltes og valtes med fordi det passer en politisk og kulturell elite. Man har med høyst levende mennesker med alle deres feil og mangler å gjøre; ikke en livløs, teoretisk substans man kan forme som man vil.
Så faller da også politiske floskler og pengedryss for å stanse en igangværende segregering på stengrunn. Var det noe tak i norske journalister, tok de nettopp tak i politikernes unnvikende svada. Det de sier har de sagt i minst 30 år og segregeringen går bare raskere. Det var kanskje ikke så lurt å føre politikk utfra slagordet «kjennskap gir vennskap» uten å ta høyde for at kjennskap også kan resultere i genuin avstandstagen eller antipati?
Og man skal ikke gjøre seg den feilen å tro at Norge representerer noe unntak. Situasjonen i Sverige er velkjent, men også Danmark sliter med samme problematikk. Og i november 2016 kom den knusende oppsummeringen: 30 års tverrpolitisk og økonomisk kostbar innsats mot etablerte og fremvoksende parallellsamfunn er fullstendig feilslått. Det er lite eller ingenting som tyder på at problemene blir mindre, snarere tvert i mot. Det lover jo ikke godt for den integreringen våre politikere stadig skryter slik av, gjør det vel?
Hvorfor politikere fortsatt slipper unna med – og da særlig i en valgkamp – forslitte fraser og handlingsplaner alle vet at ikke virker, er følgelig en gåte. Men norske journalister leser kanhende ikke svenske og danske aviser?
Men er etnisk/kulturell segregering et problem, når det nå er en fellesmenneskelig atferd? Ja, det er det, fordi særlig innvandrere fra R3-land reproduserer og viderefører klanmentalitet og kulturelle/religiøse samfunnsnormer fra hjemlandet i områder hvor de utgjør en stor andel av beboerne. Derfra sprer det seg ut i samfunnet, som ikke er rustet til å håndtere det. Problemet er allerede stort og vil uvegerlig øke i takt med den massive asylinnvandringen fra feilslåtte stater til Europa. Det får negative ringvirkninger i resten av samfunnet i form av arbeidsledighet, «utenforskap», antisosial atferd og kriminalitet. Som rapporten fra Aarhus Universitet, Syddansk Universitet og Ramböll indikerer: Som femåring har et barn av R3-foreldre i gjennomsnitt utviklet mindre empati, er dårligere til å samarbeide og har vanskeligere for å uttrykke sine følelser enn et tre år gammelt barn av etnisk danske foreldre. Forskerne bak rapporten kalte resultatet av undersøkelsen er «sterkt bekymrende».
Rapporten er en av de største undersøkelsene i sitt slag. Over en periode på fire år har 13 000 barn og 400 dagpleiere i 140 forskjellige institusjoner i 14 kommuner deltatt. Hanne Nielsen i Rambøll peker på kulturelle forskjeller når det gjelder barneoppdragelse og oppfattelsen av hva som er god og dårlig sosial atferd som en mulig forklaring:
Hun peger på, at de ikke-vestlige børns dårlige sociale kompetencer til dels kan forklares med deres sproglige udfordringer:
»Eftersom de har relativt dårlige sprogkompetencer sammenlignet med danske børn, kan det spille en rolle i forhold til deres omgang med andre børn, hvordan de udtrykker deres følelser, og så videre.«
En anden forklaring kan være kulturelle forskelle, forklarer Hanne Nielsen: »Det kan være forskellige forståelser af børneopdragelse; for hvad der er god og mindre god social adfærd over for andre børn. Det er en udfordring ved testen, vi må være bevidste om, men som kan være svær at sætte sig ud over. Det er et emne, vi mangler mere viden om.«
Vi mangler kanskje viten om selve mekanismen, men vi mangler ikke viten om konsekvensene store grupper «utilpassede unge» – altfor ofte oppdratt til å fungere i et klanssamfunn, ikke en europeisk rettsstat bygget på tillit mellom borgerne – påfører omgivelsene sine.
Over til etniske nordmenn, som altså forventes å fungere som integreringsverktøy i områder de er blitt en minoritet.
Men når man trives best i og er mest komfortabel med norsk kultur/sosiale omgangsformer, hvorfor skulle man ha lyst til å bli boende i områder som er forvandlet til et fremmed land? Hvem eller hva har innbilt den politiske og kulturelle eliten at en slik forvandling er velkommen?
Med ett unntak har jeg aldri hørt noen norskkulturelle ytre ønske om å bosette seg i et islamsk eller afrikansk land. Og den ene som hevdet at R3-innvandring bare var sååå spennende fordi den ville gjøre det kjedelige Norge sååå mye bedre, og at hun personlig gjerne kunne bosatt seg i Pakistan; vel, hun grep aldri muligheten til å flytte dit, og da både Pakistan og Somalia flyttet til hennes eget nabolag, grep hun istedet muligheten til å flytte langt vekk fra all spenningen. Og hun er ikke den eneste; det finnes en rekke eksempler på enkeltindivider og familier som enten ble boende en stund eller flyttet til Det nye Norge. Etter år med manglende fellesskapsfølelse, gjensidighet og fellesarenaer – enda et muslimsk kultursenter er ikke en fellesarena, for å si det sånn – pakket de etterhvert snippesken og flyttet tilbake til Det gamle Norge igjen.
Vi kan legge til alskens multikulturalister og innvandrerorganisasjoner/talsmenns siste dille: identitetspolitikk. De mener faktisk at ethvert individ skal defineres etter hudfarge, gruppetilhørighet eller kultur, og skjenkes en slags særstatus på dette grunnlaget. Sa jeg ethvert? Ikke hvis du er hvit og norsk, selvsagt. Men alle andre skal det, og de er naturligvis evige ofre som blir utsatt for mikroaggresjoner opp og ned i mente. Det vil si at når du engasjerer deg i det du tror er helt normal mellommenneskelig interaksjon, kan du begå en rekke synder uten å i det hele tatt vite det, enn si mene det. Og er vedkommende godt marinert i identitetspolitikk, så blir han/hun meget krenket av din ubevisste rasisme og privilegerte attityde – og enda bedre: din skrekkelige hvithet. I neste omgang kommer det 15 artikler på trykk i Morgenbladet og Dagsavisen om at hvite nordmenn i akkurat ditt nabolag jaggu får se å kjenne på «hvitheten sin» og sette seg inn hvor undertrykkende den oppfattes av ikke-hvite nordmenn – som ellers er akkurat like norske som det du er, tenk! Hjemme sitter du og kanskje naboen og lurer på hva i huleste det var som skjedde, for alt dere spurte om var de nye naboenes landbakgrunn i et forsøk på å vise litt interesse.
På overflaten virker nok identitetspolitikk som en gunstig måte å skaffe seg sympati og særfordeler for egen gruppe på, men i realiteten får det bare folk til å holde seg unna. For spørsmålet melder seg jo for de fleste: hvem gidder vel å tilbringe hverdagen sin med å gå på eggeskall i frykt for å krenke ditten og datten? De som ivrer for fremme denne direkte giftige og splittende politikken får ta ansvaret for konsekvensene selv. Har de lyst til å bruke tilværelsen på å liste seg gjennom det minefeltet de har gjort normale, menneskelige relasjoner til, så lykke til med det. De skal bare ikke regne med at noen andre stiller opp. Det samme gjelder de – sikkert velmente – forslagene, både fra innvandringsliberale og muslimske organisasjoner/talsmenn, om at «vi» må lære mer om islam for å bedre kommunisere og omgås med muslimer i hverdagen. Norges øvrige befolkning er imidlertid blant planetens minst religionsinteresserte, og hvis det er sånn at man må grave seg ned i noen andres religion for å opprette og vedlikeholde en relasjon, så vil nok svært mange foretrekke å la være.
Det virker naturligvis slemt å skrive slik som dette, men det er den brutale sannheten – vi er alle mennesker med sym- og antipatier samt vårt eget liv å leve, ikke vandrende integreringsverktøy med englevinger på – og vi kommer ingen vei om vi ikke snakker åpent og ærlig om disse tingene. Å late som og glatte over har vi gjort altfor lenge allerede, og se hvor det har bragt oss.
Forandring fryder, er det visst noe som heter, og det later til å ha vært en førende idè bak europeisk innvandringspolitikk. Men gjør det egentlig det når det gjelder noe så grunnleggende som våre daglige omgivelser? Kjenner du personlig noen som av fri vilje har endret livet sitt i nevneverdig grad i det siste? Hvor ofte har du selv sittet i sofaen din og følt lyst til – eller i det hele tatt vurdert – å foreta gjennomgripende endringer i livet ditt, for så å omsette lysten i handling dagen etter? Oppsøker du selv ofte mennesker eller foreninger som står for totalt forskjellige verdier enn de du selv har? Søker du regelmessig å omgås mennesker som du i utgangspunktet ikke har noe til felles med? Hvis vi skal være helt ærlige overfor oss selv og andre, så er svaret «praktisk talt aldri» og det er det en grunn til; vaner blir vaner og venner blir venner fordi vi liker dem så godt.
Dog kjenner nok de aller fleste noen som har foretatt radikale endringer i livet sitt hva angår livsstil. Men det skjer som regel alltid nødt og tvungent; en varslet kols fører til røykeslutt, smerter i brystet fører til mindre pils og meierismør, nedskjæringer på jobben fører til færre byturer med barbesøk og teaterforestillinger, overvekt fører til trening/omlegging av spisevaner – som de fleste øyeblikkelig slutter med når målet er oppnådd.
Hvis det virkelig forholdt seg slik den offisielle innvandrings- og integreringsideologien tilsa – at mangfold er et ubetinget gode alle «normale» feirer – da ville vi ikke stått overfor et segregert Oslo i dag. Vi hadde ikke hatt noen problemer med såkalt hvit flukt fra innvandrertette områder – eller at de samme innvandrere klumper seg sammen. Men det er enkelt å servere innholdsløse klisjeer spekket med honnørord som solidaritet, mangfold og Det nye vi. Det er bare det at følelsen av et VI ikke lar seg vedta politisk, hverken nå eller i overskuelig fremtid.
Når det så er blitt tilnærmet umulig å stemme seg til politiske endringer for ikke å bli fullstendig fremmedgjort i eget nabolag, benytter folk seg av den eneste muligheten de har igjen: de stemmer med føttene. Vil man leve i Norge og ikke i Pakistan, så flytter man rett og slett vekk hvis man har sjansen til det.
Så nå står rådville politikere og vet ikke sin arme råd, mens noen mumler noe om bussing og spredning og mer penger til idrett og kultur. Nå er det faktisk slik at barn av innvandrere utgjør flertallet ved 52 av 132 skoler. Av 62 668 elever er 24 668 såkalt minoritetsspråklige – og av dem har nærmere 14 000 behov for særskilt norskopplæring. Utviklingen går med andre ord rasende fort, så i et Oslo 10-15 år frem i tid: hvor skal alle de minoritetsspråklige busses hen? Og hvor skal etterhvert R3-innvandrere spres til?
Det Oslo vi nå ser vokse frem og bli mer splittet og segregert for hvert eneste år som går, er det samfunnet den politiske ledelsen og eliten åpenbart har ønsket seg, men det lar seg ikke lenger skjule at politikken de har ført er fullstendig feilslått. Et minimumskrav burde være at alle de ansvarlige personlig bosetter seg i det de har skapt. Dersom våre ledere vil at vi andre skal delta i en dugnad for å rydde opp i konsekvensene av politikken de har ført, så får de selv gjøre en synlig og aktiv innsats med egen person og eget avkom først. I mellomtiden opprettholder jeg mitt standpunkt til «Det nye vi» – ved å fortsatt bo blant det gamle. Og flytter det, så flytter jeg etter.
For i likhet med den politiske og kulturelle eliten i Norge i sine fredede enklaver , så foretrekker jeg «Det gamle vi» – som er det eneste vi`et i hele verden jeg kan og vil identifisere meg med. Eventuelle mishagsytringer fra innvandrings- og mangfoldsentusiastene kommer – i dag som i går som i morgen – til å prelle av som vann på gåsa.
Som det gjør for de fleste; det fremgår nemlig med all ønskelig tydelighet av tallene fra SSB og Oslo kommune. Problemet er politikerskapt, og skal de ha håp om å få gjort noe med det, får de manne seg opp til å komme med noe annet enn gårsdagens løsningsforslag og gamle, intetsigende flosker de snart er helt alene om å tro på.