Selv har jeg bodd i Oslo siden 1980-tallet. Det fargerike 80-tallet med buldrende diskotek i neonfarger og leggvarmere til den store gullmedaljen var hinsides alt. Det var på alle måter en tid uten større bekymringer når vi svingte oss på dansegulvet til gamle klassikere som «Billie Jean», «Sweet Dreams» og «Like A Prayer» natta lang.
VG 11. august
Var det noen som snakket om rasisme på den tiden? Nei. Følte Afsar seg mobbet og utstøtt? Nei. Opplevde han at det var belastende med etternavnet Afsar? Nei. Opplevde han brungrums i Oslos gater? Nei.
Derimot er Afsar blitt mer belastende anno 2017!
Abid Q. Raja har derimot stikk motsatt erfaring:
«Prisen barna mine må betale for at jeg gir dem en trygg oppvekst, kan bli at de ikke kjenner til de kampene innvandrere i Norge måttet kjempe i mange år, for å bli sett, for å bli tatt på alvor, for å bli inkludert i fellesskapet.»
Virkelig, mon tro hvilke kamper Raja måtte kjempe på den rasistiske slagmarken før han omsider ble tatt inn i varmen? Eller kanskje det var hans foreldre som fikk slengt etter seg ukvemsord som muslimjævel og innvandrerdritt? Vel, jeg tillater meg å tvile.
TV2-reporteren Kadafi Zaman fikk også slengt etter seg «muslimjævel» når han dekket en antiislamsk demonstrasjon utenfor Oslo rådhus, som er blitt gjentatt til det kjedsommelige i pressen. Nå igjen i Rajas kronikk. Sier dette noe om rasisme blant nordmenn flest, sånn generelt? Svaret mitt er nei.
Det er vanskelig å ta Rajas seriøst når han tar frem storslegga:
«Det er ikke mer et par tiår siden slike uttrykk var en del av dagligtalen til mange majoritetsnordmenn. «Svarting» «pakkis» mørkemann er andre ord som sårer dem de treffer, men i dag høres mest latterlig ut for alle andre. Når brune nordmenn kunne møte den slags holdninger hver eneste dag, på gata, på skolen, i butikken, er det kanskje ikke så rart at integreringen ikke lyktes like godt for alle.»
Du verden hva mannen kan få seg til å si. Han må holde opp å legge skylden for dårlig integrering på nordmenn. Min far, som døde for noen år siden, var en av de første innvandrerne som kom til Norge på 1950-tallet. Lenge før Abid Q. Raja var påtenkt. En skulle tro at han kom til helvete på jord, om vi lytter til Raja. Men det gjorde han ikke. Snarere tvert imot. Han ble godt mottatt av sine nye landsmenn med nysgjerrige blikk og spørsmål om hvor han kom ifra. Slike spørsmål som i dag, i det etablerte krenkelsessamfunnet, går under merkelappen «lavaggresjonsrasisme». Da pappa senere flyttet til et annet nordisk land ble han tatt imot med åpne armer også der.
Selvsagt, som fremmed i et land må du brette opp ermene og yte litt ekstra. Du må stå på, tilpasse deg, jobbe hardt og spenne på deg skiene, helst bli med på krepse -og surstrømingslag. Ja, virkeligheten biter, er du i fremmed land, vil det alltid være noen hinder du må forsere før du blir fullt ut akseptert. Slik er det bare.
Er det noe undertegnede er skittlei av, så er det beskyldninger om at nord-europeere er et rasistisk folkeferd og snikksnakket om at innvandrere måtte ta kampen mot rasisme når de ankom Norge.
Raja:« Jeg har selv vært en sint muslim. Det var i tenårene, da jeg følte verden var imot meg, at samfunnet var mot meg, og jeg måtte slåss for å overleve.»
Sint muslim? Eller kanskje Raja var en «sint ungdom», som mange andre sinte ungdommer, som ikke nødvendigvis takler ungdomstiden like godt. Men de kan kanskje hverken skylde på hudfarge eller religion?
I dag er Raja en «blid» norsk muslim med liberale verdier. Han sier det fortsatt rykker i foten og han får lyst til å sparke noen hardt i ræva når det er noe som opprører ham. Han sier grunnen til at han kan «danse, smile og le, isteden for å kaste stein, sparke og slå, er at vi er mange i Norge som i mange år har tatt kampen mot rasisme.»
Undertegnede tror det er andre veien rundt. De første innvandrerne som kom til Norge ble ikke møtt med rasisme. I dag er rasisme blitt et skjold for å slippe å ta ansvar selv.
Skepsisen til innvandringen, som har akselerert siden 80-tallet, har kommet snikende over tid når nordmenn har innsett at integreringen går trått blant flere minoritetsgrupper, og det til tross for den enorme innsatsen som storsamfunnet har satt inn. Faktisk gikk integreringen bedre når det ikke fantes integreringsmidler; når folk måtte ta ansvar selv.
Folk skjønner at manglende integrering på sikt kan ta knekken på sammenhengskraften og velferdsstaten. Og nå skal noen med flere pigmenter enn majoritetsbefolkningen, med utenlandsklingende navn, ja som kanskje også er muslimer, prøve å legge skylden på rasisme fra nordmenn? Den tid er forbi, Raja.