Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug oppfordret skoler til å melde fra om de får kunnskap om personer med flyktningstatus som drar tilbake, typisk på feriereise, til landet de angivelig har flyktet fra. Angiveri!, lyder det fra medier – ikke minst basert ut fra andre politikeres reaksjoner, som KrF-leder Knut Arild Hareides reaksjon i NRK: «Er angiveri en norsk verdi?».
Nabokjerringa
Mediers (og politikeres) ordbruk er selvsagt et bevisst valg, like bevisst som bilde- og kildebruk er, selv om de ynder å tro at folket ikke ser og skjønner. Det er åpenbart ingen balansert dekning, hvilket historien bevitner, som når Arbeiderpartiet for noen år siden foreslo å melde fra om naboen bedrev trygdesvindel. Da skulle vi alle «hjelpe til». Men vi kan strekke det betydelig lengre tilbake enn det.
Vi husker jo alle hvor genierklært «landsmoder» Gro Harlem Brundtland ble da hun lanserte ideen om å gjenreise den strenge «nabokjerringa», hun som blandet seg opp i det meste. Det var i Brundtlands nyttårstale i 1995. Siden har denne kjerringa vært relansert en rekke ganger, også som den «digitale nabokjerringa», for eksempel i kampen mot terror og hets på nett. I Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2012, med henvisning til 22. juli 2011, oppfordret han «alle til å bli gode digitale nabokjerringer.»
Denne form for oppmerksomhet for hverandre ble (blir?) ansett som en akseptabel og anerkjent «innblanding», dertil av våre medborgere og naboer, som ingen profesjonell rolle har – og som ditto ikke har noe selvstendig ansvar for det de måtte finne på å blande seg opp i. Nettopp denne taktikken har flere såkalte NGO-er (frivillige organisasjoner dertil mer eller mindre fullfinansiert av staten) tatt i bruk, da de henger ut folk og gjerne kontakter arbeidsgiver fordi de misliker de samme sine holdninger. Flere har kommet i alvorlig trøbbel etter slike «aksjoner», noen har endog mistet jobben, uten at det er blitt seriøst tatt tak i denne «varslingen» som utilbørlig angiveri.
Så stiller det seg annerledes når man oppfordrer profesjonelle aktører, som skolen, til å melde fra om juks. Da er veien kort til angiveri. Glemt er at skolen allerede er pålagt meldeplikt, og den er innført av det partiet som nå harselerer med «angiveri som en norsk verdi», nemlig KrF.
Skolen har meldeplikt
På begynnelsen av 2000-tallet pågikk det en omfattende diskusjon om barn på lengre opphold i typisk forelderens opprinnelsesland. Debatten var initiert av oss, nedfelt i rapporten «Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn» (2004). Mange tok til orde for at utviklingen var uheldig, både i et generelt integreringsperspektiv, men også knyttet til problematikk som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Løsningen som ble lansert av daværende barne- og likestillingsminister Laila Dåvøy (KrF) var å stramme inn på retten til barnetrygd ved utenlandsopphold.
Men hvordan vite at de var i utlandet? Til NRK påpekte Dåvøy:
Forslaget fra regjeringen inneholder også endringer i meldeplikten til trygdekontorene. Etter dagens regler er det foreldrene som har meldeplikt dersom barnet drar utenlands og blir borte fra skolen mer enn fire uker.
– Foreldrene overholder dessverre ikke alltid denne plikten, sier Dåvøy.
I høringsnotatet går derfor departementet inn for å pålegge skolene løpende meldeplikt. Dette gir trygdeetaten mulighet til å undersøke nærmere om retten til barnetrygd fortsatt er til stede.
Og slik ble det. Skolen fikk plikt til å melde fra om elever uteble fra skolen for lengre tid.
Den anerkjente tiden for utenlandsopphold ble kuttet fra 12 til 6 måneder. Under denne Regjeringen er den ytterligere halvert, til tre måneder.
Utdanningsforbundet sier nei
Utdanningsforbundet reagerer kraftig på Listhaugs forslag om å melde fra om flyktninger som drar tilbake til hjemlandet. Lederen i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, sier til NRK at norske lærere ikke kommer til å gjøre dette. Det kan i hans optikk være «diskriminerende». Han slår fast følgende:
– Vi rapporterer ikke til myndighetene om hva barn forteller på skolen, med mindre det er snakk om liv og helse.
Nå kan jo en retur til et land en har flyktet fra i seg selv være et spørsmål om «liv og helse», men det er det ikke opp til lærere å avgjøre. Nettopp derfor er det andre profesjonelle aktører som skal ta slike beslutninger – derav oppfordringen til skolen om å melde fra. Reglene for hvem og hvordan dette skal håndteres finner vi i rundskriv nr. GI-01/2016 Instruks om tolking av utlendingsloven §§ 37 og 63 når flyktningen har reist til hjemlandet i strid med forutsetningene for opphold i Norge, herunder også henvisning til veiledende eksempler om hjemreiser som nødvendigvis ikke er i strid med forutsetningene for flyktningens oppholdstillatelse i Norge.
At medier og politikere i valgkampmodus tillater seg å gjøre narr av tiltak som ikke bare kan føre til å avdekke juks og fanteri, men også kan bidra til å bedre barnas rettssikkerhet, får vi bare leve med. Vi skjønner at avsenderen FrP får det til å gå i vranglås for mange. Men at profesjonelle aktører ikke skjønner sin rolle i dette, er langt mer alvorlig.