Da sykepleier og sikkerhetsansvarlig på Malmö sykehus, Marie Jensen, intervjuet sykehuspersonell som pleier skuddskadede pasienter, ble hun spesielt overrasket over hvor enormt vanskelig å håndtere disse pasientenes pårørende og venner, skriver Vårdfokus.se.
I forrige uke gjenga det svenske fagbladet for Vårdförbundet sykepleieren «Carina» beretning om arbeidssituasjonen ved sykehuset. Det er en nedslående fortelling om tilstander som får det til å knyte seg i magen – som regelmessig blir utskjelt på det groveste, truet og behandlet som et slags tjenerskap av kriminelle og deres pårørende – på de ansatte hver gang en pasient med skuddskader kommer inn. «Carina», som er et pseudonym, har jobbet ved sykehuset i over ti år og kan ikke lenger huske hvor mange skuddskadede pasienter hun har vært med på å ta hånd om. Men de siste årene har denne typen pasienter blitt betydelig flere og de blir stadig yngre. Erfaringen hun har med disse pasientene og slektningene samt vennene deres gjør at det knyter seg i magen hver gang avdelingen får inn en ny. Både pasientene og deres pårørende skaper stor usikkerhet og utrygghet for de ansatte.
– De er den aller verste pasientgruppen. Misbrukere som blir aggressive og voldsomme kan vi roe ned med legemidler. Med de unge kriminelle, deres pårørende og venner vet man aldri hva som kan hende. De er fulle av nykker, fullstendig respektløse og veldig, veldig truende. At de kaller en «hore» eller «jævla fitte» er ingenting mot hva de ellers kan vrenge ut av seg. Det er så kvalmende at jeg ikke engang selv kan uttrykke det, forteller sykepleieren.
I oppfølgingsartikkelen bekrefter Jensen «Carinas» fremstilling. Jensen begynte på akuttmottaket ved Malmö sykehus (bildet over. Foto: Wikimedia Commons) i 1999, og den gangen var det stor oppstandelse når man fikk inn knivskadde pasienter. Jensen forteller at personalets reaksjon var å stille spørsmål ved hva slags samfunn vi lever og hvor vi er på vei.
Vi var på vei hit, hvor skuddskader er blitt tilnærmet hverdag: bare siden 2015 har det vært hele 81 pasienter med skuddskader på Skånes universitetssykehus i Malmö og Lund, opplyser Vårdfokus.
En total forandring
– Å pleie skuddskadede er en enorm påkjenning, sier Jensen.
For forandringen er stor. På 80- og 90-tallet begynte Hells Angels og Bandidos å gå løs på hverandre med skytevåpen. I begynnelsen av 2000-tallet begynte to tungt kriminelle slekter, som Vårdfokus bare beskriver som «M- og K-falangene», med det samme. Men hverken de skuddskadede eller deres «følge» – personer som inngikk i pasientens kriminelle nettverk – oppførte seg sjelden truende mot sykehuspersonalet.
Det bildet har endret seg totalt på bare tre år, konstaterer Jensen: – Nå for tiden handler det om unge menn som ofte er oppvokst i kriminelle familier og lever helt utenfor samfunnet med sine egne regler, sier hun.
Den mest påfallende forandringen er pasientenes og de pårørendes kulturelle tilhørighet. I Vårdfokus omtales de eufemistisk som «skuddskadede», men det er et faktum at majoriteten som er innblandet i skuddepisoder har ikke-vestlig bakgrunn. En kartlegging avisen Dagens Nyheter har foretatt av alle skyteepisoder siden 2013, viser at 80 prosent av de involverte har bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika.
På grunn av alle skyteepisodene i Malmö har sykehuset utarbeidet rutiner for hvordan personalet skal takle skuddskadede pasienter, men de tar tid å implementere. Hvis det eksisterer et trusselbilde mot noen av de innlagte gjengmedlemmene, blir de bevoktet på sykehuset av politi med automatvåpen. Det vekker naturlig nok frykt blant andre pasienter, deres besøkende og personalet.
Sent en lördagskväll dundrade polisens insatsstyrka in på flera vårdavdelningar efter att de informerats om att män med skyddsvästar som eventuellt var beväpnade hade synts på sjukhuset i Malmö. Personalen blev skrämd. De fick ingen information om vad som pågick eller varför. När våldet kommer så nära blir en del rädda för att de själva ska bli skjutna. För att inte tala om hur vettskrämda patienterna kan bli.
I forbindelse med jobben som sikkerhetsansvarlig, har Jensen intervjuet sykepleiere, hjelpepleiere og avdelingssjefer på de avdelingene som i størst grad pleier denne typen pasienter. Det som overrasket henne mest var at det som regel ikke er pasienten som utgjør det største problemet, men de pårørende og gjengmedlemmene. Ofte samler de seg på utenfor sykehuset eller i resepsjonen, hvilket både besøkere og personalet opplever som truende.
Trusler fra utagerende pårørerende
Da Jensen startet intervjuene, trodde hun ikke at pårørendesituasjonen var så alvorlig som den faktisk er. – De stiller av og til helt urimelige krav til personalet. Det er umiddelbar tilfredsstillelse av behov som gjelder, hvilket kan lede til ganske dramatiske situasjoner. Om noen har dødd av skadene, kan de pårørende påstå at det er personalet som har drept pasienten. Mange er utagerende i sin sorg og kan oppføre seg svært så skremmende, kaste ting rundt seg, kaste seg på gulvet og til og med gå løs på personalet, forteller hun.
I tillegg trues personalet ofte av den skuddskadede såvel som hans pårørende, venner eller fiender. Av og til trues de på livet, blir truet med skader eller voldtekt. Subtile trusler som at man vet hvor personalet bor eller man spør om hvordan barna deres har det forekommer også.
Når en skuddskadet pasient kommer til avdelingen er det mange som tar av seg navneskiltet sitt. Etter at en pårørende tok bilde av en pleiers portrett på personaltavlen, har samtlige bilder av de ansatte blitt fjernet.
Det hender også at pårørende tar med kniv og andre våpen til pasienten.
Det er mye bråk rundt sykehusets besøkstider, som ikke blir respektert, og det forekommer at pårørende eller andre besøkenede seg ut som anleggsarbeidere for å komme inn utenom besøkstidene.
De största problemen uppstår i regel inte på akuten eller iva, utan inne på de vanliga vårdavdelningarna. Ett problem som Marie uppmärksammat i sina intervjuer är att personalen på iva ibland bara rapporterar det rent medicinska till den avdelning som ska ta över patienten. Hur anhörigsituationen eller hotbilden mot patienten ser ut glöms lätt bort.
Etiska konflikter är inte heller ovanligt. När en skottskadad på ett annat språk svarade i mobilen att: «Jag vill ha 100 000 kronor, annars blir han som sköt mig mördad» trodde han inte att personalen förstod något av samtalet. Men en av sjuksköterskorna som var inne på salen förstod vad han sa. Skulle hon berätta för polisen eller skulle hon hålla tyst? Hon valde det senare av rädsla för att själv bli avslöjad som tjallare med risk för sitt eget liv.
Det er dessverre ikke så mange andre måter å si det på: inviterer du Midtøsten, får du også negative utslag av Midtøstens klanmentalitet og dertilhørende vold med på kjøpet. Det er lite som tyder på at Europas politiske ledelse har noen som helst idè om hva de skal gjøre med det, utover et desperat håp om at første linje – politi, ambulanser, sykehus og saksbehandlere på NAV – på mirakuløst vis skal greie holde problemet i sjakk. Sett i lys av utviklingen i Malmö, kan vi nok trygt konstatere at det håpet er skutt ned og drept. På åpen gate i en svensk by.