Som de fleste vesteuropeiske land, har skiftende svenske regjeringer oversittet den største demografiske endringen i moderne tid. Sverige vokser rekordraskt og befolkningsveksten er hovedsakelig innvandringsdrevet.
Det tok 19 år for Sverige å vokse fra 7 millioner i 1950 til 8 millioner innbyggere i 1969, og ytterligere 35 år for å nå 9 millioner i 2004. Deretter begynte det å gå unna i en viss fart: i januar 2017, 13 år senere, rundet Sverige 10 millioner. Derimot vil det bare ta 10 år før landet når 11 millioner innbyggere.
Den rekordartede veksten kom muligens litt bakpå svenske myndigheter, for i 2003 anslo Svenska statistiska byrån (SCB) at befolkningen ville nå 9,7 millioner først i 2020. Antallet innbyggere med utenlandsk bakgrunn ville oppgå til drøye 2 millioner i 2020, hvilket tilsier at hver femte person i Sverige ville være enten innvandrer eller barn av innvandrere samme år. I 2016 var det allerede bosatt 1,7 millioner utenlandsfødte i Sverige. Med svenskfødte barn av innvandrere er tallet 2,3 millioner.
Det er særlig den omfattende asyl- og familieinnvandringen fra Midtøsten og Nord-Afrika som har medført enorme økonomiske, kulturelle og ikke minst kriminalitetsmessige konsekvenser.
Så hva tenkte diverse svenske regjeringer før de vedtok og gjennomførte sin liberale innvandringspolitikk?
Ikke stort, skal vi tro landets Riksrevisjon, som er i ferd med å granske regjeringenes konsekvensanalyser i forkant av innvandringspolitiske beslutninger. Selve rapporten skal publiseres i november, men de foreløpige funnene er – og bør være – regelrett diskvalifiserende for alle ansvarlige og involverte.
- I perioden 2004-2015 har samtlige statlige langtidsprognoser kraftig undervurdert de reelle kostnadene på innvandringsfeltet. Undervurderingen har tiltatt med tiden og har de siste årene oppgått i flere milliarder kroner i året.
- Regjeringen(e) har i samme periode lagt frem et trettitals proposisjoner mer forslag som påvirker forutsetningene for å søke, eller få, oppholdstillatelse på asylrelatert grunnlag. En gjennomgang viser at nesten alle forslagene mangler vesentlige konsekvensanalyser for statlig og kommunal virksomhet og økonomi. I den grad forslagene ble vurdert til å ha økonomiske konsekvenser, ble de beskrevet som små. Vurderingene er generelt kortfattet og mangler ofte en redegjøring for bakenforliggende analyser.
- En oversiktlig gjennomgang tyder på at regjeringens redegjørelser sjelden forutså økonomiske og andre konsekvenser for statlige og kommunale virksomheter, eller belyste usikkerhetsmoment eller risko ved forslagene.
- Dette kan medføre at statens budsjettprognoser ikke blir korrekte, i tillegg til at f.eks. statlige og kommunale virksomheter ikke fullt ut kan foreberede seg på konsekvensene. Dette gjør at virksomhetene risikerer å bli mindre effektive eller unødvendig kostbare.
- Uten gjennomarbeidede konsekvensanalyser øker også risikoen for andre, uventede bieffekter.
Den årlige regningen for asylinnvandringen til Sverige – skatteinntekter minus utgifter – utgjør rundt 1 % av landets BNP. Det er nesten like mye som hele det svenske bistandsbudsjettet eller det det koster å drifte landets rettssystem inkludert politiet.
Hvordan det kunne gå så galt, kan man blant annet se av Migrasjonsverkets over år konsekvente undervurdering av antall asylsøkere til landet (kilde: Svenska Dagbladet).
Ikke-vestlige innvandrere utgjør 16 prosent av befolkningen i Sverige, men hele 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag.
I oktober 2015 anslo den svenske regjeringen at de direkte kostnadene for asylinnvandringen ville komme opp i 27,5 milliarder kroner og øke til 60 milliarder kroner i 2016. Det er 6,4 prosent av statsbudsjettet eller nesten like mye som hele driften av det svenske helsevesenet. I 2017 forventes de direkte kostnadene å løpe opp i 73 milliarder. Alene det siste beløpet vil legge beslag på absolutt all skatteinngang – avgifter ikke medregnet – fra rundt 750.000 gjennomsnittlige svenske skattebetalere i full jobb.
De siste syv årene har svenske myndigheter satset over 50 milliarder kroner (SEK) for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket steg fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er imidlertid magert: Flere av støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent.
Av de nærmere 163.000 asylsøkerne som ankom Sverige i 2015, var det bare 492 som kom i arbeid. Selv før den store tilstrømningen i 2015 viste offisielle tall at det tar gjennomsnittlig åtte år før en asylsøker i Malmö, kommunen som tar i mot flest og nå krever full stans enda så gunstig de mener asylinnvandringen er, kommer i jobb – hvis de i det hele tatt kommer i jobb.
I februar 2016 tok Statistiska Centralbyrån (SCB) og Svenska Dagbladet en nærmere titt på tallene for Malmö fra 1997 til 2014. De viste at av asylsøkerne som ankom i 2004 hadde bare 36 prosent fått arbeid etter ti år i landet. Av de som kom i 2009 hadde bare 18 prosent fått jobb. I tillegg går det feil vei, der som her. I 2007 var 48 prosent sysselsatt, i 2014 bare 36 prosent. For kvinnelige asylsøkere/familiegjenforente ser det enda verre ut: etter fem år i landet var bare ni prosent kommet i arbeid.
Hva den gallopperende asosiale atferden og kriminaliteten som springer ut fra landets fremvoksende parallellsamfunn koster i form av menneskelige lidelser og -traumer, materielle skader samt ressursbruk innen helse og rettsvesen er det antagelig ingen som vet. Og svenske myndigheter vil neppe ta seg bryet med å regne det ut heller.
Alt har skiftende regjeringer påført egen befolkning – uten å engang gjøre noen skikkelige konsekvensanalyser på forhånd. Da budsjettene begynte å sprekke som følge av deres skjødesløshet og massive svikt av tillitserklæringen de var gitt av folket, veltet man med største selvfølgelighet regningen over på menigmann og gjorde temaet, og da særlig kritiske spørsmål til egen førte politikk, til tabu.
Her hjemme har vi også et Statistisk sentralbyrå som over år har undervurdert eller underkommunisert innvandringen til Norge. Det reelle ankomsttallet har vært høyere enn SSBs høyalternativ i årevis. I tillegg kommer underkommuniseringen av familieinnvandring, som hvert år overstiger antallet asylsøkere. Og det går ikke så veldig mye bedre her:
Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer i uka. I statsbudsjettet for 2015 var det satt av 8,4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. Til tross for at det frem til 2011 ble brukt 100 milliarder kroner på ulike handlingsplaner og tiltak, er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
I 2011 dokumenterte Brochmann-utvalget at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser. Det gjenspeiles i SSBs tall fra norske kommuner, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen. Det forteller også at utviklingen går feil vei – det skulle bli bedre, ikke verre. Det har allerede fått konsekvenser for norske kommuner. I 13 av 18 Østfoldskommuner har man store problemer med sosialhjelpsklienter og økte utgifter til barnevern, familieinnvandring og «krevende flyktninger» som følge av bosettingen av rekordmange asylsøkere.
Og det går feil vei her også: Etter fem år går integreringen av asylsøkere og familiegjenforente i negativ retning. Færre er i arbeid og flere støtter seg på trygdegoder. I rapporten «Immigrant labor market integration across admission classes» tar Frischsenteret for seg integrering av forskjellige typer innvandrere i det norske arbeidsmarkedet og trygdeordninger. – I utgangspunktet er det overraskende ettersom forskjellene mellom innvandrere og norskfødte burde bli mindre og mindre jo lengre innvandrerne bor i Norge. Vi finner at det motsatte skjer. Etter fem til ti år øker gapet. Det viser at vi har noen utfordringer knyttet til integrering på varig basis, sa Knut Røed, seniorforsker ved Frischsenteret til VG.
Vi vet nå at en skiftende politisk ledelse i Sverige ga blaffen i å utrede konsekvenser av sin egen politikk. Spørsmålet er hvordan det står til med vår egen ledelse gjennom fire tiår. Gjorde de noen konsekvensanalyser før de utformet innvandrings- og asylpolitikken? Hva står det i så fall i dem? Forutså noen risikofaktorer og konsekvenser for det norske samfunnet? Og hvis de gjorde, hvorfor ble de ikke kommunisert eller lagt frem til offentlig vurdering – og av hvilke årsaker ble de eventuelt satt til side?
I disse valgkamptider har vi krav på et svar.