– Foreldre som sender sine barn til koranskole i hjemlandet bør få trukket tilbake oppholdstillatelsen. Det er grufullt å tenke på at barn blir utsatt for dette i 2017. Vi må stå opp for disse barna når ikke foreldrene gjør det og sette foten ned, sier Listhaug til Vårt Land.
Hun påpeker videre at ved å trekke oppholdstillatelsen tilbake gis det også et tydelig signal om hva det norske samfunnet mener om slike koranskoleopphold.
Avisen viser til at Dansk Folkeparti nylig varslet at de vil fremme et lignende forslag i Folketinget etter sommerferien, og det ligger an til at et slikt forslag vil få flertall med støtte fra Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti.
Jan Bøhler, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Oslo, er ikke avvisende, men viser til at det «viktigste er å finne ut hvor mange dette gjelder, og om barn er der frivillig.»
Ja, det er viktig å finne ut hvor mange det gjelder – men det er umulig. Det vet vi, for nettopp barn i utlandet har vært en av våre kampsaker i langt tid. I vår rapport om «Norske barn i utlandet – ute av syne, ute av sinn» (2004) har vi redegjort for alle problemene med å finne det korrekte antallet. Så kan vi legge til: Ingen ting er gjort politisk i etterkant for å legge til rette for å finne ut hvor mange det gjelder, og det til tross for at Ap har sittet i regjering i åtte av de 13 årene som har gått.
Så til det evig tilbakevendede problemet: «Frivillig». Hvis Bøhler eller noen andre tror at norske barn frivillig velger koranskole, da vet en ikke hva en koranskole er.
For øvrig blir frivillig-begrepet nokså meningsløst. Barn og unge kan ha blitt indoktrinert til å tro at de velger selv, og den påvirkningen kan komme både fra foreldre, familie, moskeer og miljøer. En kunne jo også spørre noen som har vært på koranskole, og høre om de, i etterpåklokskapen navn, faktisk ville «valgt» det igjen?
Det som er en større utfordring er å finne ut om barn i utlandet er på koranskole eller om de er på andre skoler, om skole i det hele tatt.
Koranskoler
En av koranskolene for jenter i Pakistan som vi besøkte i 2004. Skolen kan ikke betegnes som annet enn et fengsel, og jentene som var der lignet da også mest på fanger. I forgrunnen ser vi Halvor Tjønn (da journalist i Aftenposten) og meg med ryggen til. Til venstre står en av vaktene.
Da vi foretok vår reise i Pakistan på jakt etter norske barn, hadde vi på forhånd gjort grundig research i ulike miljøer i Norge. Vi satt således på lister over norsk-pakistanske barn som var sendt tilbake til Pakistan, og navn på en rekke forskjellige skoler, også koranskoler (madrassahs).
Selv om koranskolene i Pakistan, og sikkert også i en rekke andre land, har stor variasjonsbredde, er den store gruppen skoler som bare gir undervisning i religiøse fag/koranen (Islamati), og har ofte en dårlig eller elendig standard. Koranskolene er som regel meget rimelige, eller endog gratis, og mange av dem er internatskoler (elevene bor der over lengre perioder) og kjønnssegregert. Det er rimelig vanlig at det er menn som underviser og leder disse skolene, også på jenteskolene.
Vår erfaring med koranskolene var nedslående. Undervisningen for de yngste, gjerne fra 3 – 4 årsalderen, handler om hafeza – å lære koranen utenat, dvs. uten forståelse. For de som er litt eldre gjelder nazra, som innbefatter oversettelse og tolkning, deretter hadith og sunna. Barna er gjerne på koranskolen i tre til fire år, som var tiden som er nødvendig for å lære dem «å bli gode muslimer». Felles for disse skolene var at de ikke vil ha noen oppmerksomhet fra utenforstående, og i alle fall ikke fra vestlige. Barna, eller elevene, som vi så på disse skolene var skitne, underernærte og kontaktsøkende. Koranskolene for jenter kan best beskrives som en bunkers – eller et fengsel.
Ingen får meg til å tro at noen ville valgt slike skoler frivillig.
Vår erfaring var imidlertid at pakistanere i Norge i liten grad valgte (velger) koranskoler i Pakistan for sine barn, men det kunne eventuelt være et tillegg.
Praksisen endret seg
Rundt 2000-tallet var det populært, ja det ga endog prestisje i pakistanske miljøer i Norge, å sende barna på lengre opphold i Pakistan. Nå synes det ikke lengre å være like populært blant pakistanerne, mens andre grupper, slik som for eksempel somalierne, har overtatt praksisen.
Vi er blitt fortalt at pakistanere flest innså at slike utenlandsopphold ikke var kompatibelt med et liv senere i Norge. Barna deres ble ikke nødvendigvis «bedre muslimer» og selv om de i deres øyne ble det, fikk de likevel andre problemer når de kom tilbake, typisk tilpasningsproblemer på skolen og i sosiale miljøer. Det ble igjen til hinder for at deres barn kunne gjøre karriere, som mange pakistanere er svært opptatt av for sine barn, og flere (typisk gutter) endte opp i kriminelle miljøer.
Hadde Norge den gang vi avslørte praksisen med barn i utlandet faktisk iverksatt tiltak som kunne avdekket hvor mange det gjaldt, hvem de var og hvor de var, så ville vi i dag sittet med helt annen kunnskap som kunne gitt oss verktøy for å stoppe praksisen og, ikke minst, muligheter for raskere integrering.
Men da, som nå, skal enhver utfordring med innvandringsproblematikk dekkes over så mye som mulig. I etterkant av vår rapport ble det gitt en rekke forskningsoppdrag, både til høgskolen i Oslo og Institutt for samfunnsforskning, for å finne ut mer om problematikken. Deres bidrag var stort sett bortforklaringer, «forståelse» og at det var «så få». Politisk er jo dette nydelig å få – da slipper en jo å gjøre noe med det.
Forslaget om å ta oppholdstillatelsen fra foreldre som har barn på koranskole i utlandet er i seg selv godt (vi har foreslått det selv), men det krever at en lang rekke andre ting først er på plass. Stående alene er det, dessverre, bare å anse som et valgkamp-utspill.