Klassekampen har intervjuet Aps Jan Bøhler, som er en fornuftig mann og en av få politikere som i årevis har forsøkt å sette betente problemstillinger i forhold til innvandring og islam på dagsorden. Så langt, alt vel.
Intervjuet er ikke på nett, men redaktør Bjørgulv Braanen oppsummerer innholdet i lederartikkelen «Skrik og skrål». Ingen forkleinelse for Bøhler, men når han klandrer Solberg-regjeringen for manglende innsats og tiltak, tar han munnen for full [min uth.].
Jan Bøhler har utrettelig jobbet for å få flere ressurser til forebygging. Han har også krevd nasjonale retningslinjer for delt svømmeundervisning, forbud mot heldekkende ansiktsplagg på skoler og tiltak mot hatpredikanter. Til Klassekampen sier han at regjeringen i de fire årene den har sittet, ikke har gjort noe med disse sakene, før de nå hentes fram i sluttspurten av valgkampen. Men det som trengs, er ikke flere oppskjørtede utspill som spiller på frykt. Økte klasseforskjeller, vold i ungdomsmiljøer og skadelige kulturelle praksiser er høyst levende og konkrete problemer. Skal de løses, kreves det forebygging, et nærværende politi, gode skoler, frivillige organisasjoner som skaper gode oppvekstmiljøer, men ikke minst sosialt engasjerte mennesker som Jan Bøhler og mange andre, som jobber konkret for å takle utfordringene i den norske integreringens førstelinje. Det er mer enn nok skrik og skrål og formålsløs selvpromovering i innvandringsdebatten. Nå kreves det handling og målbevisst arbeid.
Nå er det jo engang slik at ingen av de problemene Bøhler nevner oppsto i september 2013, og det vet han like godt som alle andre. Dette er problemer som har vært observert i i hvert fall 20 år, om ikke enda lenger, og de har bare økt i årenes løp. Og før 2013 var det faktisk Jan Bøhlers eget parti som ledet regjeringen. I åtte samfulle år. Man skulle jo tro at det var mer enn nok tid til at de fint kunne foretatt seg noe med Bøhlers ønskemål?
Bøhler har for eksempel krevd forbud mot heldekkende ansiktsplagg på skoler. Dette forslaget ble lagt på bordet i 2011, og blankt avvist av Stoltenberg-regjeringen.
Foreta seg noe med radikal islam og relaterte problemer, som for eksempel hatpredikanter? Neppe. – Radikal islam er ikke et problem Norge i dag, kvitterte nemlig daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre da selv hans egen partifelle Martin Kolberg advarte mot uvesenet i 2009.
Nasjonale retningslinjer for delt svømmeundervisning, da? Var det noe som forhindret Stoltenberg-regjeringen i å utforme noen slike i sine åtte år i flertallsregjering? Hva var i så fall det?
Hva med økte klasseforskjeller, vold i ungdomsmiljøer og skadelige kulturelle praksiser som heller ikke oppsto i september 2013; kunne ikke Arbeiderparti-regjeringen iverksatt noen tiltak i årene mellom 2005 og 2013?
Når det ikke ble gjort, så var det enten fordi man ikke ville eller kunne gjøre noe med det selv, og da får man jo bare stå for det i ettertid. Eller som et minumum la være å klandre andre for egne unnlatelsessynder.
Det skal sies at Jan Bøhler langt fra alene om å peke på politiske motstandere for noe hans eget parti og egen regjering enten har medvirket til eller unnlatt å foreta seg noe med mens de hadde makt til å gjøre det – vi finner dem i alle politiske partier, former, farger og varianter. Men uansett hvor det kommer fra, så er det å fornærme godtfolks intelligens, for både de og vi vet at de samme problemene er gamle og at de har befestet seg og økt i omfang fordi de under en rekke regjeringer fikk lov til å bli nettopp gamle.
Så hvorfor blir ikke enhver politiker som prøver seg på den galei konfrontert med det av mediene? Hvis de ble det, så opphørte kanskje praksisen med tiden og så slapp vi velgere å måtte forholde oss til politiske debatter på sandkassenivå. Og hvem vet: kanskje vi en vakker dag ville fått opplevd den luksusen å se en hel partidebatt på NRK uten å få lyst til å kaste sand, bøtter og spader på TV`en?
Det hadde vært noe, du!