Det er likhetstrekk mellom de nordiske politireformene og det kan være dårlig nytt for Norge, skriver redaktør i Politiforum, Ole Martin Mortvedt.
Mortvedt peker på situasjonen i Sverige og Danmark, som begge har gjennomført reformer med omfattende sentralisering av politiet. Norges politi gjennomgår det samme prosessen, men Mortvedt mener vi bør se til nabolandene for å bli klar over konsekvensene.
Han mener den nåværende regjeringen har skylden, men problemet er eldre enn som så og skyldes suksessive regjeringers politiske føringer. Det skal vi komme tilbake til.
Den danske regjeringen har nylig utarbeidet nye lovforslag i forbindelse med de siste månedenes tallrike skyteepisoder og drapsforsøk i den pågående bandekonflikten i København og Århus. I løpet av to måneder har det vært over 20 gjengrelaterte skyteepisoder bare i København, og begynnelsen av av august ble to tilfeldige unge menn truffet av skudd. Politiet måtte gå ut med en advarsel til unge menn i alderen 17-25 år om ikke å ferdes i bestemte deler av landets hovedstad.
Sveriges problemer er velkjent. Bare i årets første halvår er 218 drept som følge av vold. Ved utgangen av juli noterte Stockholm seg for 59 skuddløsninger med 9 drepte og 15 skadde, mens Malmö følger tett på med 33 skuddløsninger, 7 drepte og 20 skadet. Flere overlevde skadene fordi de var iført skuddsikker vest.
Svensk politi har totalt mislykkes med å rydde opp i bydeler hvor kriminelle har overtatt, konstaterer Mortvedt. Fagbladets redaksjon var selv på besøk hos politiet i uroplagede Rinkeby og Tensta i 2015, og forteller at det til da hadde vært 62 skuddveksinger på ti måneder. Politiet måtte ringe til kriminelle lederskikkelser før de kjørte på oppdrag i enkelte bydeler for å unngå bråk. I vår bevilget den svenske regjeringen 700 millioner ekstra for å vise at politiet er sterkere enn de kriminelle gjengene, men i stedet for å minske problemene, har de spredt seg til flere og nye områder, skriver han.
Også Danmark sliter. I følge Mortvedt er det i dag 2000 færre politifolk enn for bare fire år siden.
5. august uttalte politisk ordfører i dansk Venstre, Jakob Ellemann-Jensen, følgende til dansk TV2: «Rikspolitiet har ikke uttrykt situasjonens alvor overfor politikerne i forhold til hvor ille det er, og derfor er de ikke forberedt på å håndtere situasjonen».
«Prisen for å uthule politistyrken har blitt enorm. Gjenopprettingen kommer til å ta mange år», advarer Claus Oxfeldt, leder for det danske politiforbundet.
Norsk politi ligger bare noen få år etter utviklingen vi ser i de to landene, fortsetter Mortvedt. Han mener det er vanskelig å få øye på den styrkingen av operativt politi som myndighetene sier har funnet sted. Mens operasjonsledere aldri har hatt færre politipatruljer å sende ut, har Politidirektoratet og politiadministrasjonen aldri vært større. Politiets ansatte har da heller ingen tro på hvordan politifaget blir ivaretatt:
Kilder Politiforum har på ulike operasjonssentraler, melder om kreativ koding i datasystemet for å avvise så mange politioppdrag som mulig på tider når det er for få patruljer. Etter planen skal politiet nå trekkes ut av over 130 kommuner. Det blir færre og færre kontaktpunkter mellom et operativt politi og de kriminelle. Et overveldende flertall av politiets ansatte har liten eller ingen tro på måten politifaget blir ivaretatt på, viser Politiforums spørreundersøkelse fra tidligere i år. Et større antall ordførere er skeptiske til en ny politiordning som de ikke vet hvordan vil fungere, fordi de ikke har fått noen forpliktende beskrivelse av politimesteren.
Samtidig blir nyutdannede politibetjenter gående arbeidsledige fordi det mangler penger til å ansette dem. Pengene skal komme over et budsjett som enda ikke er vedtatt, skriver Mortvedt, som mener at regjeringens løfter bare er valgflesk.
Den norske politireformen er alarmerende lik den svenske og danske, mens Politidirektoratet fortsetter som før: politifolk som blir ansatt i byråkrati og administrasjon blir regnet inn i målet om to politibetjenter per tusende innbygger:
Det er en uthuling av Stortingets mål om flere operative politifolk. Nå ser vi at sivile oppgaver i det stille fylles opp av folk i blå skjorte. Det var neppe det som lå til grunn for å beregne antall operative politifolk.
Det er viktig å huske å plassere ansvaret for innbyggernes trygghet og sikkerhet der det hører hjemme. Nemlig hos regjeringen og flertallet på Stortinget. Derfor er det viktig at politidirektøren ikke løper beina av seg for tilfredsstille politiske mål som ikke finansieres. Vi vil derfor advare mot for mye kreativitet for å tildekke ressursbehovet. Husk at mesteparten av økningen på årets politibudsjett kommer av at pensjonsforpliktelsene rent teknisk er flyttet til politiet fra Statens pensjonskasse.
Morvedts beskrivelse av situasjonen gir grunn til bekymring, men der han legger skylden på dagens regjering, er problemet langt eldre og skyldes flere regjeringers unnfallenhet og politiske føringer. I juni rapporterte HRS:
«I løpet av 2016 så man en utvikling med flere meget alvorlige skyteepisoder på offentlig sted og at kriminelle bruker bøter, vold og kidnappinger for å kontrollere kriminaliteten enkelte områder i Oslo. Politiet og andre som arbeider med forebygging, ser med stor bekymring på slike tendenser, og det er viktig at det settes inn store nok ressurser til å stoppe dem og være tett på kriminelle gjengmiljøer for å forebygge og avverge. Da man så lignende tendenser i 2006, ble det opprettet et eget gjengprosjekt som fikk gode resultater.»
Slik lyder åpningssekvensen til representantforslaget (dok. 8) fra Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter Jan Bøhler, Hadia Tajik, Lene Vågslid, Kari Henriksen og Jorodd Asphjell med målsetting «å bekjempe gjengkriminalitet og organisert kriminalitet».
Her skal altså Ap ha oss til å tro at det var 2016 som ble et slags vendepunkt – til det verre – for kriminaliteten i Oslo. Dertil at når «man så lignende tendenser i 2006» valgte man «et eget gjengprosjekt som fikk gode resultater».
Mangler det ikke noe dokumentasjon her? Og ikke bare mangler det dokumentasjon, men hele forslaget forteller om et politisk spill der ikke minst tidligere politiske føringer, blant annet overfor politiet, gjør at man nå får døra i trynet.
Jo da, det var mye kriminalitet i 2016, alvorlige skyteepisoder og kriminelle som brukte bøter, vold og kidnappinger. Det samme var det i 2015, 2014, 2013, 2012, ja, jeg kan fortelle om historier – av helt samme slaget (bøter, vold og kidnapping) – av flere, blant annet et familiemedlem tilbake til 2004-2005. Poenget er:
Dette er ikke noe nytt. Det har utviklet seg jevnt og trutt i Oslo (og andre steder), mens politi har bortforklart og roet ned så godt de kan i offentligheten – i tråd med de politiske føringer. De etablerte mediene, som knapt gidder eller evner annet enn å ringe til en eller annen i ledelsen, har oppført seg som mikrofonstativer. Når de samme, både politikere og journalister, bor i de «hvite, velstelte områder», skjønner de ikke mye av hva som egentlig foregår. I mellomtiden har kriminaliteten fått utvikle seg. Ikke i fred, til det har vi ett for profesjonelt politi.
Det passer nok Ap-representantene godt å ha med Jan Bøhler på dette forslaget, endog taktisk plassert først, da han faktisk bor i Groruddalen, og flere ganger har ymtet frempå om at solskinnshistoriene om dalen ikke er helt i vater, særlig den siste tiden har Bøhler blitt mer realitetsorientert i sine uttalelser. Det er neppe gått opp for han nå, men det er skapt et politisk rom for å ytre det. Ap sitter jo i opposisjon. Da kan det jamres og klages.
Politiet iverksetter prosjekter hele tiden. Det er det politifaglige arbeidet som avgjør hvordan de går frem. Hvilke etater og avdelinger som er med. Hvordan grupper settes sammen, hvordan etterforskningen pågår og hvilke tiltak som settes i verk. Her skal politikerne ligge langt unna.
Nå skjer akkurat det samme. Gjengproblematikken i Oslo (og sikkert andre steder) lever i beste velgående, men volden blir råere og råere. Rekrutteringen mer profesjonalisert. Stadig yngre dras inn, spesielt til å gjøre drittjobbene, som politikilder forteller oss. Kampen om narkoområder hardner til. Gjenger gjør opp seg mellom, som ikke vil ha noe med politiet å gjøre. Derfor må du også tilhøre en gjeng eller så er du uten beskyttelse, i deres optikk.
Politiet har mildt sagt en «ensom» jobb, og det er rett og slett patetisk at politikere skal prøve å fortelle dem hva som politifaglig må fokuseres på og hvordan de skal utføre jobben. De ti tiltaksforslagene fra Ap-representantene sier alt om det politiske spillet, inntullet i (politisk taktisk) skepsis til politireformen.
Ett av forslagene sier at regjeringen skal «sørge for at fagmiljøer som arbeider mot organisert kriminalitet i politiet, ikke svekkes, men styrkes, ved ny organisering av de nye politidistriktene.» For selvsagt legges det opp til en reform som svekker dette arbeidet? Denne regjeringen, som enhver annen regjering, bryr seg selvsagt ikke om å bekjempe organisert kriminalitet? Særlig ikke i disse terrortider?
Så kan man jo utfordre Hadia Tajik, som leder av Stortingets justiskomité, om å løse opp i noen av de juridiske flokene som politiet har slitt med i alle år. For i tiltaksforslagene tas blant annet opp at taushetsplikten ikke skal være til hinder for god tverretatlig og tverrfaglig samarbeid, og bruk av oppholdsforbud. Sistnevnte har politiet prøvd på, men ble straks stoppet av jussen. For hvordan hindre noen, som ikke er pågrepet og tiltalt, å oppholde seg et bestemt sted? Særlig at Ap ville ha stemt ja til et slik forslag. Men det er bare å håpe at noen på Stortinget forsøker, så vil vel Ap vise sitt sanne jeg. Når det handler om problematikken om taushetsplikt er vel kanskje nettopp politireformen en del av svaret. Regjeringen hevder at reformen vil gi større og bedre fagmiljøer, alle kan ikke være gode i alt og ethvert lensmannskontor kan ikke besitte enhver fagkompetanse, og slik sett styrke etterforskningskapasiteten. Internt i et slikt fagmiljø vil informasjonen flyte lettere – og uten hinder – enn i samarbeid med en haug ulike aktører.
De andre tiltakene som foreslås, om at regjeringen skal sikre at politiet gjør jobben sin, om forebygging, om bedre oppfølging av ofre, sier mest om Ap. De vil at tidligere politiske føringer fortsatt skal gjelde. Men disse «løsningene» har ikke fungert i 30 år. Og problemene har bare vokst.