Forskningsleder i Statistisk sentralbyrå (SSB), Erling Holmøy, kommer igjen med den faktuelle opplysningen som så mange har ondt for å ta inn over seg: Innvandringen til Norge er svært kostbar.
Holmøy har regnet på skatteregningen, hvor ekstraskatten er beregnet på personnivå: Fra 2025 vil den lyde på 10.000 kroner høyere per år per innbygger, for liten som stor. En familie på fire vil da måtte ut med 40.000 kroner ekstra i året.
Dette meldes på NRK nyhetssendingen 8. september.
Villig til å betale?
Regnestykket er såre enkelt – og ærlig. Premissene er følgende: Hvor mange vi er og karakteristika ved oss.
Befolkningsutviklingen i Norge fra og med 2016 og ut dette århundret (2100) er beregnet av SSB til opp mot 8,5 millioner mennesker, hvorav 4,1 millioner genereres av innvandring. Holmøy kaller disse 4,1 millionene menneskene for «befolkningstilskuddet», uten dette tilskuddet, altså uten inn- og utvandring, ville vi vært rundt 4,3 millioner mennesker i 2100.
Så er spørsmålet hva som kjennetegner disse 8,5 millioner borgerne av Norge. SSB har tidligere beregnet at innvandringen i fremtiden først og fremst vil være fra Afrika og Asia. Og hva kjennetegner de med bakgrunn fra Afrika og Asia? Jo, blant annet det som vi så lenge ikke skulle si høyt: De har lavere yrkesdeltakelse, og betaler dermed i gjennomsnitt vesentlig mindre skatt enn hva de forbruker av skattefinansiert velferd samt trygde- og stønadsordninger. Ergo vil vi bli stadig færre som må finansiere stadig flere.
Statsminister Erna Solberg (H) blir spurt om hun tror folk er villige til å betale:
«Nei, jeg tror at folk er opptatt av at de som kommer hit skal være skatteytere og bidra. Dette er alvorlig, det er en av grunnene til at vi i forbindelse med Perspektivmeldingen faktisk også hadde tema knyttet til innvandring og integrering, som gjør at vi må, altså vi kan ikke bare være snille i Norge og si ja til folk som ikke har et beskyttelsesbehov fordi vi skal være humane. Vi må faktisk tenke gjennom summen av belastninger og rettigheter vi gir.»
Ifølge NRK bebuder hun også en «en helt annen type integreringspolitikk rettet mot krav og kompetanse». Da er det å håpe at Høyre og Solberg smugtitter på FrPs ønskede politikk på feltet, og tar innover seg at det er en sammenheng mellom integrering og innvandring.
Godt for egen økonomi å være i arbeid, fastslår Barth Eide.
Den nylig hjemvendte politikeren Espen Barth Eide (Ap), som etter toppstillinger i utlandet og medlem av internasjonale organisasjoner selv er taus om graven om egen skattemoral og økonomi, har et annet budskap til oss:
«Befolkningen vokser i hele verden og vi skal være forsiktige med sånne fremskrivninger.»
Å være forsiktig med «sånne fremskrivninger» er det samme som ikke å ha et styringsgrunnlag. Over år har Oslo bygget ett klasserom, i perioder to klasserom, i uka (!) for å holde tritt med befolkningsveksten. Da gjelder det å ha en viss oversikt over hvor mange elever som forventes per år. Det samme gjelder for helsesektoren, boliger, veier, kollektiv osv., og ikke minst: sysselsetting.
Men Barth Eide mener det er fullt mulig å få langt flere i jobb.
«Veldig ofte er det slik at det er ulike type hindre, for eksempel kontantstøtten der vi betaler folk for å ikke jobbe, manglende fagkunnskaper, manglende språkkunnskaper og diskriminering i arbeidslivet er ofte grunnene til at vi ikke har enda flere av innvandrerne våre i produktiv sektor. Så må det altså være slik at folk opplever at det er best for deres egen økonomi at man faktisk er i arbeid og ikke på ulike trygdeordninger.»
Ap styrte i åtte år – uten at kontantstøtten forsvant. Det gjorde heller ikke de manglende fagkunnskaper og språkkunnskaper. I hvilken grad diskriminering i arbeidslivet er ett hinder er vanskelig å fastslå, men vi kan slå fast at diskriminering ikke har vært en dominerende faktor i Norge. Arbeidsgivere takker ikke nei til dyktige folk.
Så er Barth Eide og Solberg skjønt enige om at de tror de fleste innvandrere vil jobbe, men hvorfor kommer da studier som viser at færre er i arbeid og flere støtter seg på trygdegoder? Tro får man gjøre i kirka. I politikken krever vi løsninger.
For tallenes tale har vært klar og tydelig over tid, men det har vært en stilltiende avtale om ikke å snakke om det. Denne avtalen har de fleste medier, politikere og fagfolk vernet godt om. Men selvsagt ville sannheten innhente oss.
Varsellampe
NRK, som ikke klarte å lage en egen sak på Holmøys oppsiktsvekkende tall på nyhetssendingen, kom imidlertid med en sak i kveldingen. Den fokuserer på at Aps Jan Bøhler mener at vi må ta dette «som en varsellampe.» Ja vel, hvor har så Bøhler vært de siste årene? Og så klarer han å si: «Vi må stille krav til integrering», før så å bli en vaskeekte HRS-er:
Han mener nøkkelen til å få flere i jobb er likestilling.
– Vi ser at blant dem som har bakgrunn i land hvor dette ikke er situasjonen, som i Pakistan, Irak, Somalia, Afghanistan, med flere, drar ganske mange med seg dette problemet også hit til landet.
– Innvandrerjenter må vokse opp med likestilling! De må få svømmeundervisning sammen med gutter og få gå i bursdager til gutter i klassen sin, sier Bøhler som mener regjeringen kommer med mange utspill, men lite handling.
Da er det bare å takke Bøhler for manglende støtte til HRS for å ha jobbet med akkurat likestillingsproblematikken i alle år, endog under mottoet «Integrer mor, og mor integrerer barna. Da er 3/4 av integreringen gjort.»
Fakta lar seg ikke lengre benekte
Grunnen til at SSB igjen legger kalde fakta på bordet, er at Holmøy jobber med økonomi, med makroøkonomiske analyser og modellering. Han tilhører således ikke den optimistiske innvandringsliberale gjengen som jobber med demografi – og som heller ikke har hatt noen motforestillinger om å uttale seg svært så positivt om integrering. Det hele handlet bare om tid, har gamletraverne hos SSB, Lars Østby og Helge Brunborg, belært oss med. De har neppe innrømmet at de tok feil og således har forledet nasjonen, særlig siden mediene har stolt blindt på dem og helt glemt å være kritisk, ikke en smule kritisk en gang.
Holmøy viser igjen faglig integritet, og det er ikke sikkert det bare er enkel arbeidshverdag. Hans egen sjef, SSB-direktør Christine Meyer, har hevdet at hun ville sagt nei til et innvandringsregnskap hvis dette kom opp etter at hun ble direktør.
Holmøy var også medlem av Brochmann II-utvalget, et oppdrag han etter all sannsynlighet fikk på bakgrunn av rapporten i 2012 «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring» som satte spikeren i kista for alle luftige ideer om innvandringens økonomiske bidrag. I utvalget tok Holmøy, sammen med Asle Toje, dissens på utvalgets omtale av norsk kultur. Holmøy og Toje ønsket i sterkere grad enn de øvrige av utvalgets medlemmer å understreke (vår uth.) «individenes rett og plikt til å integrere seg i det eksisterende kulturfellesskapet i landet de har utvandret til.»
Så skal jeg heller ikke legge skjul på at HRS har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet, selv om det ikke er så mange som vil innrømme det. I «Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?» (2008), påsto vi blant annet at innvandrere kan være en majoritet i Oslo senest i 2029. Vi påpekte at andelener viktig, nettopp fordi innvandrere har en annen skatte- og trygdeprofil enn nordmenn. I 2009 publiserte vi så noen av tallene for kostnadene ved innvandringen i «Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten». Vår konklusjon var entydig: En videreføring av innvandringspolitikk vil bidra til at staten må kutte dramatisk i velferdsordningene eller vi må betale mer i skatt.
Så tok vi for oss Oslo. Først innvandring og bosettingsmønsteret (Oslo segregeres raskt, 2010), der vi påpekte at nordmenn flytter ut og innvandrere inn (og bosetter seg i enklaver) – som vil ha betydning for skatteinngangen og trygdeutgiftene for Oslo. Deretter belyste vi den økonomiske situasjonen til Oslo (Oslo kommune gjeldstynges, 2011), der konklusjonen var klar: skatteevnen faller og gjelden vokser rekordraskt.I 2012 var det «Sysselsetting, Norge og Oslo» som sto for tur, der vi fastslo at innvandrergrupper jobber betydelig mindre enn nordmenn.I 2013 så vi på «Skatte- og trygderegnskapet for Norges husholdninger» der vi avdekket en dramatisk økonomisk forskjell mellom vestlige og ikke-vestlige innvandrerhusholdningers bidrag til velferdsstaten sammenliknet med norske husholdninger. Innvandrere betaler for lite skatt og tar ut for mange trygdestønader, slo vi fast og fulgte opp samme år med «Skatt- og trygderegnskap for utvalgte innvandrerhusholdninger».
Og hva hadde alle disse publikasjonene til felles? Politikere og medier holdt kjeft om temaet, men noen prøvde selvsagt å ta oss på feil, om ikke med tall og fakta, så med retorikk. Altså stort sett de der vi er i dag også – de «riktige» må si det. Men for tiden går det mest ut over FrP-ere som Sylvi Listhaug, Per-Willy Amundsen, Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde. Så er det jo også snart valg da.
Og nettopp valget er viktig: Skal politiske partier som ønsker en liberal innvandringspolitikk få hånden på rattet bør vi også vite hva det koster. Og nå vet vi det.
Hør NRKs nyhetsending