Migrantstrømmen til Europa har blitt mindre, og den politiske ledelsen puster ut og hevder at de har fått kontroll på problemet. Har de det? Neppe.
Frankrike, Italia, Spania og Tyskland er enige om å assistere Libyas kystvakt og å hjelpe Niger og Tchad med å kontrollere grensene. Alle tre er transittland for migranter til Europa. Tyskland skal også samarbeide med Egypt og gir landet 28 millioner euro (259 millioner NOK) i bistand for å redusere migrantstrømmen.
Europa gir i det hele tatt enorme summer til afrikanske land, men nevner sjelden eller aldri kontinentets raske og eksplosive befolkningsvekst. Nå gjør Egypt det selv og har iverksatt kampanjen «to er nok» for å redusere antall barnefødsler, skriver Dagsavisen. Man vurderer også sanksjoner mot familier som får flere enn to barn, som å nekte dem sosiale tjenester. Situasjonen i landet er svært alvorlig; så alvorlig at president Abdel Fatah al-Sisi kaller befolkningsveksten og terrorisme for de to største truslene i Egypts historie.
Kan det tenkes at Midtøstens virkelige problemer ikke er knyttet til IS og terror? Debatten om hva det er som er Midtøstens grunnproblemer har pågått i tiår. Lenge ble det hevdet at når den arabisk-israelske konflikten blir løst, vil det største hindret for bedre liv i regionen være fjernet.
Så ble fokuset rettet mot Israels okkupasjon av palestinsk land. Men i 2010 kom den arabiske våren, og plutselig ble et kritisk søkelys heller rettet mot den utbredte mangelen på demokrati i Midtøsten, på korrupsjonen og fattigdommen. I disse dager snakker mange igjen i stedet om den historiske splittelsen mellom sjia og sunnimuslimer.
Men nå mener flere at et annet problem utgjør den store katalysatoren for uroen flere steder i regionen.
Ifølge sjefen for Egypts statistiske sentralbyrå, Abu Bakr al Gendy, vokser den egyptiske befolkningen med 2,3 prosent i året. Iberegnet dødsfall betyr det en årlig befolkningsøkning på 2,2 millioner. Landets økonomi har ikke en sjanse til å holde tritt.
Ayman Zohry, ekspert på folkevekst og emigrasjon, sier at det nesten er uvesentlig hvem som styrer i møtet med en slik befolkningsvekst.
– Ingen kan løse dette. Vår infrastruktur kan ikke ta imot så mange mennesker, en million hvert halvår, økonomien er ikke sterk nok, folk blir arbeidsledige, sier Zohry til Dagsavisen. Han er professor ved Det amerikanske universitetet i Kairo.
Han er ikke optimist ved tanke på fremtiden, selv om det mot formodning skulle lykkes å redusere fødselstallene etter mønster av Kinas ettbarns-politikk. Han mener veksten truer samfunnets stabilitet, men at problemene allerede er for store til at det er mulig å få gjort noe med dem:
– Kina og Egypt er helt forskjellige stater. Egyptere er tradisjonelle, troende mennesker, og vil ha mange barn. Folk gifter seg tidlig kun for å få barn. Men uansett, selv om de skulle lykkes, må vi likevel være klare over at det egyptiske arbeidsmarkedet vil måtte absorbere over to millioner nye mennesker hvert år de neste tjue årene, minst. Og det kan skape ustabilitet, sier han.
Fattigdom gir grobunn for islamisme og dette er igjen en trussel mot både Egypt og resten av verden.
Den arabiske ligaen har sitt hovedsete nettopp i Kairo. Slik Zohry ser det, blir forbindelsen mellom befolkningsveksten og politisk uro eksplosiv.
– Befolkningsveksten blir selve katalysatoren, sier han.
På grunn av befolkningsveksten vil Egypt rett og slett forbli fattig i uoverskuelig fremtid.
De er ikke alene. For mens befolkningen i Europa vil falle til rundt 700 millioner i årene frem til 2050, vil befolkningen på det afrikanske kontinentet fordoble seg til 2,5 milliarder i samme periode. Bare i 2015 alene økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker. Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Ifølge FNs kontor for befolkningsprognoser vil den raskeste veksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 34 årene.
Nigeria er i dag sammen med Guinea, Bangladesh, Elfenbenskysten og Gambia de største enkeltgruppene som tar seg ulovlig inn i Europa over Middelhavet.
Og det er ikke så rart, for Nigerias befolkning vil øke fra dagens 190 millioner til 400 millioner i 2050. Det skyldes skyhøye fødselsrater (5,5 barn per kvinne). Ifølge lektor ved Center for Afrika-studier Stig Jensen er landet allerede ute av stand til å brødfø sin egen befolkning. Hvordan vil det se ut i 2050?
Danske ministre var nylig på besøk i Nigeria og fristet med et beløp på 125 millioner danske kroner for 2017 og 2018 for å få landets myndigheter til å ta imot avviste statsborgere. Professor emeritus i Afrika-studier Holger Bernt Hansen – som har arbeidet med dansk bistandspolitikk i en mannsalder – har ingen tro på at det vesle beløpet vil utrette stort. Nigeria har nemlig en sterk interesse, både økonomisk og politisk, i at egne statsborgere begir seg til andre land som økonomisk migranter. Verdensbanken anslår at Nigeria hvert år får hjemsendt rundt 19 milliarder dollar – 158 milliarder kroner – fra nigerianere som oppholder seg utenlands. Det samme gjelder for øvrig Gambia, hvor emigrerte statsborgere sender hjem så mye penger at det utgjør hele 20 prosent av landets BNP, hvilket i følge Verdensbanken er en av de høyeste prosentsatsene i hele Afrika.
Det finnes dessuten enda en grunn til at nigerianske myndigheter foretrekker at særlig unge menn forlater landet og den lover ikke så godt for mottakerlandene i Europa: unge arbeidsløse menn kan føre til uroligheter og politisk ustabilitet.
Mannsdominansen – 75,3 prosent – i innvandringen til Europa er faktisk så stor at den allerede har forskjøvet kjønnsbalansen kjønnsbalansen i visse aldersgrupper i de enkelte land, som f.eks. Norge og Sverige, noe som medfører risiko for destabilisering, sosial uro, økt kriminalitet og forverrede forhold for kvinner. Sveriges kjønnsfordeling i aldersgruppen 16-17 år er nå verre enn Kinas.
Jensen påpeker at å skape arbeidsplasser nok for å redusere ledigheten og få fart på økonomien vil bli en «massiv oppgave». Hvor massiv får man et innblikk i når man blir klar over at antall arbeidsledige i Nigeria alene er på hele 26 millioner. Det er faktisk flere enn alle borgerne i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island til sammen.
Niger er et annet eksempel. BNP er mindre enn en dollar om dagen per capita, men det gjennomsnittlige antall barn per kvinne er flere enn syv. Den nåværende befolkningen på 20 millioner er anslått til å øke med 800 000 bare i løpet av de neste 12 månedene. I 2050 – om 34 små år – vil befolkningen ha økt til hele 72 millioner. Og den vil forsette å øke, nå med 800 000 hver attende uke (4,5 måneder). Med denne vekstraten vil Niger innen 2100 følgelig ha en befolkning på 209 millioner og stadig øke raskt. Denne projeksjonen er attpåtil bygget på forventningen om at Nigers fertilitetsrate vil falle til 2,5 barn innen dette århundret, en forutsetningen ikke har slått til noe sted for Afrikas vedkommende.
Sett i dette lyset får man også et inntrykk av hvor bortreiste partiet Rødt – som sammen med MDG kan bli nissen på lasset hvis Arbeiderpartiet vinner valget – i virkeligheten er. Partiet vil gjøre barnehage, SFO, tannlege og kollektivtransport gratis. Eller rettere sagt «gratis», for offentlige tjenester er selvfølgelig alt annet. Selve oljefondet skal brukes til å bygge opp økonomien i fattige land. Dette tyder på at man ikke har den fjerneste idè om hvor omfattende problemene er.
Men her hjemme puster politikere lettet ut, og noen tar sågar til orde for å lempe på inntramningene Solberg-regjeringen har innført. Alle snakker om å avhjelpe situasjonen med bistand, som for eksempel KrF: – Det kommer færre flyktninger, hvorfor ikke bruke pengene på bistand, sa f.eks. stortingsrepresentant for KrF, Kjell Ingolf Ropstad, og viste med det at han og muligens partiet han representerer mangler evne eller vilje til å forholde seg til virkeligheten, sette seg inn i nyere forskning og til å tenke langsiktig.
For nesten all nyere innvandringsforskning viser at en bedret økonomisk situasjon påskynder utvandring. Innvandring, inklusive asyltilstrømning, er i seg selv pådriver for mer innvandring fordi den medfører etableringen av diasporaer. Den internasjonalt anerkjente professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University og forfatter av boken «Exodus», Paul Collier, beskriver diaspora som innvandrere og etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i sine vertsland. Disse båndene til opprinnelseslandet kutter kostnadene ved innvandring, samtidig som de gir mer næring til ytterligere innvandring. Resultatet er at når diasporaen vokser, akselererer innvandringen. Paradoksalt nok fører også økonomisk vekst i hjemlandet til at flere utvandrer. Det skyldes rett og slett at flere får råd til det. Denne forskningen støttes av Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS), som nylig påpekte at bruk av bistandsmidler for å bremse/stanse innvandringen fra fattige land – slik en rekke europeiske, våre egne inkludert, politikere hevder at de vil – fort kan få motsatt effekt.
Jeffrey Sachs, som er en av verdens ledende utviklingsøkonomer, direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet, mener at migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, men at det står ikke på den internasjonale dagsorden fordi det er for vanskelig. – Ingen vet hva man skal gjøre med det, sa han og konstaterte at det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme. Han advarte også om at det er umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat. – Det er ikke et høyreorientert synspunkt, det er logikk, la han til og advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring. Sachs viste også til den forventede befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet. Til tross for at verdens befolkningsutvikling skjer raskt og er såpass dramatisk at den sannsynligvis vil få store konsekvenser for innbyggerne på det europeiske kontinentet, er den bemerkelsesverdig underbelyst av Europas politiske ledelse og våre medier.
Illustrerende er det faktum at det ikke vakte noen som helst gjenklang i offentligheten da tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – i januar 2015 advarte om at den historisk høye tilstrømningen til Europa vi da så bare vil være et skvulp i forhold til hva som kan komme i fremtiden.
Sachs oppfatter Afrikas demografiske kurs som «voldsomt foruroligende».
– Man kan bare gjette hvilket press dette vil utløse. Og det er nesten ingen debatt i offentligheten om det, kanskje fordi emnet er så utrolig følsomt. Det kan bli utlagt som rasistisk å snakke om det. Så venstrefløyen gjør det ikke, religiøse grupper vil ikke og politikere styrer unna å bli konfrontert med et tema som først vil utvikle seg for alvor lenge etter deres tid. Men det er viktig å påpeke at Afrikas egen økonomiske, sosiale og miljømessige utvikling er avhengig av å oppnå en hurtig og frivillig reduksjon av fødselsratene, sier han.
Sachs mener at vestlige ledere bare må erkjenne at de demografiske forandringene ikke gavner noen og at det virkelig er behov for politisk fokus og handling. Bunnlinjen, sier Sachs, er at Afrika aldri vil oppnå en suksessrik utvikling med fire milliarder mennesker innen århundreskiftet. Det vil lede til utålelige miljøproblemer, sult, krig, vannmangel og det gjenværende dyrelivets utryddelse. Det vil først og fremst være en katastrofe for Afrika.
Det er fremdeles tid til å gjøre noe med saken, men Sachs opplever at europeiske og afrikanske ledere nærer motvilje mot å i det hele tatt forholde seg til saken:
”Men det er muligt at fremme en hurtig demografisk forandring ved hjælp af simple og yderst hæderlige midler. Det vigtigste er at hjælpe med at holde piger i skolerne, hvorved man kan fremme en undervisningsrevolution, der vil reducere fødselsraten inden for en generation – sandsynligvis til under tre og muligvis endda til under to, og alt dette helt frivilligt. Jeg gør konstant afrikanske og europæiske ledere opmærksom på dette, men det er til stort besvær, og der er en uvilje mod at forholde sig til noget, der først bliver en realitet 20, 40 eller 60 år ude i fremtiden.”
Det er imidlertid ingenting som tyder på at den europeiske befolkningen er klar over hvor enorme problemer vi står overfor. Det skyldes naturligvis at politikere ikke vil snakke om det brennbare temaet og de får drahjelp av medier som heller ikke vil sette saken på dagsorden. Men vi har så vidt sett begynnelsen av folkevandringen mot Europa. Svenska Dagbladets Per Gudmundsson, som er en av svært få lederskribenter som tar for seg problemstillingen, vil en førstegangsvelger kunne se frem til helt liv med politiske spørsmål om hvordan situasjonen i Afrika skal håndteres.
For uansett hva rådville innvandringsliberale europeiske politikere forsøker å innbille befolkningene sine: folkevandringen mot Europa er bare i startfasen og den vil ikke stoppe før den politiske ledelsen erkjenner situasjonen og deretter foretar seg noe aktivt for å kontrollere den.