Over tid har stadig flere yrkesgrupper opplevd en økning av vold og trusler på arbeidsplassen. Problematikken har vært godt kjent, men i liten grad offentlig omtalt. Tausheten skyldes ikke minst at i mange yrker råder det stor forvirring om taushetsplikt versus informasjonsplikt, der mange – for å være på «den sikre siden» – velger taushet. Denne tausheten skaper igjen en kultur der flere synes engstelige for å uttale seg, ikke minst i angst for i ytterste konsekvens å miste jobben, og utfordringen blir således liggende hos ledelsen, som igjen kan etablere egne informasjonsansvarlige. Informasjon blir dermed profesjonalisert og kontrollert, som igjen kan ha som resultat at avstanden blir stor mellom det «virkelig liv» hos aktuell yrkesgruppe og den informasjon som fremkommer.
Dagsavisen har, fortjenestefullt nok, satt på dagsorden vold og trusler i skolen. Her har det blant annet fremkommet at en av tre lærere hver arbeidsdag utsettes for grov vold og trusler og at problemelevers atferd blir stadig mer kynisk og sammensatt.
Informasjonsplikt
I dagens avis settes søkelyset på hva arbeidsmiljøloven krever. Det sentrale her, og som ledelsen bør merke seg, er hvilket ansvar de har for å trygge de ansatte. Gunn Robstad Andersen, seniorrådgiver i Arbeidstilsynet, med psykososialt og organisatorisk arbeidsmiljø som spesialfelt, sier til Dagsavisen at skolens rektor skal kartlegge og risikovurdere forhold ved arbeidssituasjonen som gjør at lærere utsettes for vold og trusler.
Ikke bare har ledelsen et ansvar for en slik risikovurdering, men de har også informasjonsplikt overfor de ansatte.
Hun understreker samtidig at rektor plikter å gi lærerne nødvendig informasjon om alle risikofaktorer knyttet til vold og trusler om vold i lærerrollen.
– Kunnskap om potensielt farlige eller truende elever skal ikke holdes tilbake for lærerne, poengterer Robstad Andersen.
Her er det nok mang en skoleledelse som kan sette seg i skammekroken.
Strengere krav
Det er kommet nye regler om vold og trusler om vold i arbeidslivet. Disse er en tydeliggjøring og konkretisering av arbeidsgivers ansvar for å beskytte sine ansatte mot vold og trusler knyttet til deres yrkesrolle, forteller Robstad Andersen.
Utover at arbeidsgiver skal kartlegge hvilken risiko det er for at arbeidstakerne kan bli utsatt for vold eller trusler, skal også arbeidstakerne få nødvendig opplæring. Dette gjelder både forebygging og håndtering av volds- og trusselsituasjoner.
Informasjonsplikten overfor arbeidstakerne og deres tillitsvalgte omhandler også at det gis nødvendig informasjon om hvilke rutiner som er iverksatt for å forebygge, håndtere og følge opp vold- og trusselsituasjoner. Videre skal ansatte som utsettes for vold og trusler følges opp på en god måte i ettertid.
Arbeidsmiljøloven er også klar på følgende: Arbeidsgiver skal gjennomfører de tiltak som må til.
Det er altså ikke arbeidsmiljøloven det er så mye i veien med, det er kanskje heller «de tiltak som må til» ikke korresponderer med andre lover, regler – og etablert praksis.
Taushetsplikt
En av hovedutfordringene med taushetsplikten, som i vår erfaring i mange tilfeller er sterkt overdrevet, er at informasjon ikke flyter godt nok mellom profesjonelle aktører, verken internt innenfor en profesjon eller mellom aktuelle profesjoner.
Robstad Andersen er imidlertid helt klar på at det inngår i arbeidsgivers informasjonsplikt å informere lærere om farer arbeidet fører med seg, uansett hva dette måtte dreie seg om. Personvernet står ikke i veien for det, da skolen også har en plikt til å behandle personopplysninger i samsvar med grunnleggende lovpålagte personvernhensyn.
Lærerne har taushetsplikt om personopplysninger, men det er vel nettopp i skjæringspunktet mellom personopplysninger og det som er mer generell problematikk at mange blir usikker, og derfor velger å tie.
Uheldig praksis
Dagsavisen viser til faktabok om arbeidsmiljø og helse 2015, der det fremkommer at hvert år 200.000 arbeidstakere utsatt for vold og trusler på jobb. De mest utsatte yrkene er lærere og undervisningspersonell, verne- og omsorgsarbeidere, sykepleiere, politi og vektere.
Men som Robstad Andersen påpeker, i flere yrker der vold og trusler opptrer hyppig, «anses dette for å være en del av jobben – noe som bare følger med». Derfor utelater mange å melde fra og praksisen etablerer seg.
Vår erfaring er dessuten at flere som faktisk melder fra, ender selv opp som syndebukk. Det handler ikke minst om at hvis problematikken er innvandringsrelatert er feltet gjort så betent at de fleste er redd for å ta tak i det. Også ledelsen.