Det er valgkamp og politikere står frem på rad med løfter om bekjempe ulikhet i samfunnet. Økende forskjeller er dårlig nytt for et velferdssamfunn som det norske, så tanken bak er definitivt god. Men når det gjelder partier som påstår at de skal bekjempe ulikhet og økende forskjeller, samtidig som de står for en såkalt raus innvandringspolitikk – som f.eks. Sosialistisk Venstreparti – er det ingen grunn til å tro dem på deres ord. De to tingene lar seg nemlig ikke kombinere, ettersom innvandring er en av de, hvis ikke den, faktorene som i størst grad fører til ulikheten de vil bekjempe.
Ifølge en undersøkelse Sentio har utført for Klassekampen mener visstnok nordmenn flest at «partiene på venstresiden har den beste politikken for å redusere de økonomiske forskjellene her til lands».
De tar i så fall feil, for her, som på de fleste andre samfunnsområder, kan man nemlig ikke få i pose og sekk, og vi bør ikke la oss innbille noe annet.
Det fremgår av professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas´, som er en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring, forskning.
Borjas er selv flyktning til USA fra Cuba, og har brukt store deler av sitt yrkesliv på å forske på økonomiske fordeler og ulemper ved innvandring og konklusjonen er klar: innvandring bidrar til en mer ujevn inntektsfordeling og således økte forskjeller. Høykvalifiserte personer får det bedre, mens lavkvalifiserte får det dårligere, opplyser Borjas, som kaller det en «omvendt velferdspolitikk». Vi hører stadig politikere ta til orde for diverse velferdstiltak for å støtte svake grupper, men samtlige motvirkes av innvandringspolitikken. Når lavlønte får det dårligere, fører dette til at allerede etablerte kløfter i samfunnet øker.
En stor innvandring fører også til etableringen av etniske enklaver, hvilket gjør det mulig for stadig flere å klare seg uten kontakt med vertslandets øvrige befolkning. Dermed blir det flere som ikke lærer seg språket og heller ikke blir en del av det omgivende samfunn. Som eksempel nevner han at Tyskland enda ikke har lykkes i å integrere store deler av gruppen som kom fra Tyrkia på 1960- og 70-tallet. Det hele dreier seg om fremveksten av en ny underklasse som lever ved siden av det øvrige samfunnet. Følgen blir økte spenninger og da spesielt i de landene som har et omfattende velferdssystem. Her kan man regne med konflikter om hvordan kaken skal deles og hvem som skal betale for det. Borjas påpeker at så lenge det ikke var mange asylsøkerne som kom til Europa, ble det ikke oppfattet som et problem, mens det nå fremgår tydelig at Vesten er i ferd med å passere et punkt hvor stabiliteten ikke lenger kan holde. Han mener at både Europa og USA bør stanse opp og vurdere konsekvensene av den nåværende innvandringen.
– Dere må innse at innvandring ikke er gratis. Om man vil ta imot mange flyktninger fordi det føles riktig, så har det en pris som må betales. Man må regne med at det blir større økonomiske ulikheter i landet, samt økt press på de offentlige finansene. Det vil gå mange år før de nyankomne flyktningene kommer i arbeid. Hele gruppens inntektsfrekvens kan også ventes å bli lavere enn den øvrige befolkningens. I tillegg vil de fleste ende i lavtlønnede jobber, og dermed ikke betale særlig mye i skatt. Til tross for at økonomien vokser som følge av innvandring, kan press på velferdsstaten oppstå, sa han til Dagens Nyheter i april 2016. – Man må innse at gode gjerninger ikke er gratis, sa han videre og la til at kostnadene ikke bare er økonomiske, men at de også innebefatter kultur og samfunnets stabilitet. Og de kan bli svært høye.
Analysen deles av Jeffrey Sachs, som er en av verdens ledende utviklingsøkonomer. Sachs er direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet. Det er atskillige mangler ved påstandene om at innvandrere er en økonomisk velsignelse og at Europa trenger dem fordi våre samfunn eldes. En av dem er at omfattende innvandring har vidtrekkende fordelingsomkostninger. Så når politikere og andre påstår at vi kan det fordi vi er rike, så må man spørre hvem dette «vi» er, mener Sachs:
Mange lavtuddannede folk fra arbejderklassen vil sikkert ikke blive bedre stillet af en åben indvandring. Det er ikke nogen illusion, men grundlæggende økonomisk viden. Den lavtlønnede billigsektor i New York er til gavn for mig, en fagperson med en god indkomst og økonomisk sikkerhed. Men hvorfor skulle nogen, der arbejder i den sektor og kæmper for at holde skruen i vandet, byde direkte konkurrence fra migranter velkommen? Det vil de ikke.”
Som ikke det var nok, medfører asylinnvandringen enorme kostnader både i direkte utgifter og på sosialbudsjettet. Alt for mange er uten faglige kvalifikasjoner, alt for få kommer i arbeid og dropper dessuten tidlig ut av arbeid. Dette er fastslått av blant andre Statistisk sentralbyrå og Brochmann-utvalget. Der innvandring muligens, og selv ikke det er sikkert, kan avhjelpe for eksempel eldrebølgen på kort sikt, fungerer det ikke på lang sikt av den enkle grunn at også innvandrere blir gamle og/eller pleietrengende. På samme måte er det naturligvis feil å hevde at innvandring kan redde velferdsstaten, da innvandrere også tar ut ytelser fra denne. I den forbindelse gjør seniorforsker i Statistisk sentralbyrå (SSB) Erling Holmøy oppmerksom på at statsfinansielle virkninger av innvandring må vurderes i et langsiktig perpektiv, altså ikke den førstnevnte varianten.
Vi kan legge til at selv ikke arbeidsinnvandring er lønnsomt nok til å demme opp for utviklingen, for SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at også arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp. Holmøy forklarer at kostnadene vil «bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen» og arte seg som «lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning».
At vertsbefolkningen – og allerede etablerte innvandrere – fortrenges fra arbeidsmarkedet og at innvandring fører til lønnspress er likeledes for lengst fastslått av både NHO og LO.
Å være for en raus eller liberal innvandringspolitikk er en ærlig sak, men så får man også være ærlige om konsekvensene. Og ikke minst slutte å innbille seg selv og alle andre at man samtidig kan bekjempe ulikhet og forskjeller i samfunnet.
Godt valg.