Med en kort harrytur lyktes Sylvi Listhaug med å erte på seg rødgrønne og blårosa politikere, norske medier og det som passerer for norsk intelligensia, og kuppet således hele valgkampen. Det passet nok dårlig, for det later til at det eneste svaret hennes motstandere har å tilby velgerne, er håndvridende jamring om retorikk.
De fleste har for lengst blitt klar over hva som ligger i begrepet «svenske tilstander» – som for øvrig er svært godt dokumentert i en rekke politirapporter og ikke minst gjennom rikspolitisjef Dan Eliassons offisielle rop om hjelp – og alle er skjønt enige om at noe må gjøres. Og det det innvandringsliberale segmentet akter å gjøre med saken, er å innlede like endeløse som ørkesløse debatter om retorikk og bruken av «no go-soner». Du skjønner; bruken av dette ordet diskvalifiserer all dokumentasjon og alle offisielle rapporter, for så misvisende er det.
For eksempel sier professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) og forsker på mangfolds- og sikkerhetspolitikk i Malmö/Sverige, Randi Gressgård, seg enig med Aftonbladets lederskribent Anders Lindberg, som i likhet med Gressgård har fokuset sitt i orden:
Han spør i en kommentar i Aftonbladet (17. januar): Hva tjener debatten på å bytte ut det offisielle ‘utsatte områder’ til no-go soner’? Han skriver at ‘no-go soner’ gir inntrykk av at det handler om et katastrofeområde, et lovløst land der myndighetene har trukket seg tilbake og staten gitt opp kontrollen.
No go-soner defineres slik: A «no-go area» (or «no-go zone») is an area that has a reputation for violence and crime which makes people frightened to go there, an area in a town barricaded off to civil authorities by a force such as a paramilitary, or an area barred to certain individuals or groups.[1] It has also been used to refer to areas undergoing insurgency where ruling authorities have lost control and are unable to enforce sovereignty.
Den første definisjonen passer utmerket på Sveriges nærmere 60 «utsatte» og «særskilt utsatte» områder, og den andre passer delvis for offisielle representanter som politi og redningspersonell, selv om det «bare» er kriminelle og andre unge menn som angriper, ikke paramilitære. Dog er det ikke til å komme fra at angrepene på politi samt ambulanse- og brannpersonell er så regelmessige at de har antatt karakter av en form for krigføring mot svenske myndigheter. Det er grunn til å minne om at arbeidsforholdene for ambulansepersonell var blitt så ille allerede i 2014 at ordfører for Ambulanseforbundet, Henrik Johansson, krevde militærutrustning for de ansatte.
Global Peace Index er en rangering av land etter hvor fredelige og harmoniske de er, både nasjonalt og internasjonalt. I 2009 var Sverige rangert som nummer seks på listen over verdens minst konfliktfylte og mest harmoniske land. I 2017 har landet falt ned til 18.nde plass.
Og det er ikke uten grunn. To nye studier sammenligner voldsnivået i dagens Sverige med henholdsvis mafia-veldet i Sør-Italia og narkokrigens Mexico. Det er attesten sin, det!
En färsk forskningsrapport visar att upp till fem gånger så många skottlossningar med dödlig utgång sker i Sverige jämfört med Norge och Tyskland, i förhållande till befolkningsmängden. I Sveriges tre storstäder – Malmö, Stockholm och Göteborg – har antalet skjutningar ökat från 145 år 2012 till 251 förra året. Antalet unga män – 15-29 år – som dör av skottskador har ökat drastiskt under senare år, visar ny statistik från Socialstyrelsen. Enligt Joakim Sturup, en av kriminologerna bakom studien, ligger Sverige nu i nivå med södra Italien.
En annan studie av samma forskarlag studerar granatattacker. Manne Gerell, en av kriminologerna bakom studien, kommenterar läget i Expressen: ”Där kommer Sverige upp i samma siffror som Mexiko. Ett land där det är väldigt mycket våld. Det är uppseendeväckande med tanke på att de har en närmast krigsliknande situation med narkotika som vi inte vill jämföra oss med i Sverige.”
Dette er ikke noe nytt. I 2015 opplyste Sveriges Televisjon (SVT) at fem ganger så mange var blitt skadet eller drept i skyteepisoder i svenske byer enn i de øvrige nordiske land til sammen siden 2010, og beskrev situasjonen som ekstrem i forhold til Danmark, Norge og Finland. For ikke å snakke om at flere overlever skuddskader fordi de er iført skuddsikker vest (!). Etterpå har det bare eskalert. SVT påpekte at trenden har vært synlig i årevis. Mens vold med dødelig utgang minsker totalt i samfunnet, hovedsakelig på grunn av bedre akuttberedskap og medisinske nyvinninger som gjør at flere voldsofres liv blir reddet, øker skytingen på åpen gate. Volden likeså.
Professor i kriminologi Jerzy Sarnecki mener at det har sammenheng med en feilslått integreringspolitikk:
Sarnecki menar att vissa förorter är särskilt hårt drabbade av skjutningar och hänvisar det till en misslyckad integrationspolitik. – Vi har områden där utbildningsnivån är låg, arbetslösheten hög och skolresultaten låga. Vår forskning visar att de här problemen inte är importerade utan att de uppstår här, på grund av ett utanförskap som samhället inte har lyckats bryta. – I de här områdena som samhället har glömt uppstår våldsamma subkulturer, säger han.
Og det er vel nettopp det Anitlisthaugianerne også tror, for hvorfor skulle de ellers vegre seg mot- eller avspore debatten? De har hverken lyst til å forholde seg til temaet eller snakke om det, men det er jo også vanskelig når man ikke har noen andre løsningsforslag enn mer av det samme som så langt ikke har virket.
Rapportene fra Sveriges svar på Kripos, Nationella Operative Avdelningens, er direkte skremmende lesning. – Vi holder på å miste grepet, sa etterforskningsleder Jacob Ekström i 2015, mens forsker og enhetssjef ved avdelingen for øknomisk og organisert kriminalitet på Brottsförebyggande rådet (BRÅ), Lars Korsell, bekreftet eksistensen av enklaver hvor svensk lov ikke lenger gjelder. – Det er lovløshet i deler av Stockholm-regionen nå, sa politiinspektør Lars Alvarsjø i Stockholms politiregion til NRK i 2016. I 2017 kom Sveriges åpenbart inkompetente rikspolitisjef Dan Eliasson med dette nødropet: Andra samhällsaktörer,hjälp oss, hjälp oss!
Men ifølge Gressgård sier dette ingenting om svenske tilstander, men desto mer om de norske. For det er nemlig retorikken som er problematisk, ikke de faktiske forholdene:
Men snarere enn å oppmuntre til redelig debatt, tjener retorikken om «svenske tilstander» til å tegne et skremmebilde som ikke krever begrunnelse eller utdypning. Retorikken setter en effektiv stopper for redelig debatt.
Det vet nok den retorikk-forskrekkede Gressgård alt om, for i 2007 bekreftet en rapport fra Folkehelseinstituttets (FHI) at risikoen for dødfødsler, spedbarnsdød og medfødte misdannelser øker ved svangerskap i søskenbarnekteskap og advarte følgelig mot praksisen (det gjør for øvrig FHI fremdeles). Det fikk statsråder i Stoltenberg-regjeringen til å vurdere et forbud mot slike ekteskap. Gressgård var ikke enig og gikk til felts, bevæpnet med påfallende sober retorikk:
Prinsipielt er det ikke noe skille mellom forbud mot søskenbarnekteskap og forrige århundrets rasehygiene.
Akkurat, ja! Veien er sannelig ikke lang fra å være en sosialdemokratisk politiker til å bli en rasehygiensk nazi-type. Gressgårds retorikk gjorde nok underverker for et redelig debattklima, tror du ikke?
Så kanskje var det en idè å gi landets retoriske dobbeltmoralister noe annet å bruke tiden sin på fremover? Som å la dem bemanne et offentlig nedsatt utvalg for å granske bruken av det grovt misvisende begrepet no-go soner og deretter opprette 15 kollokviegrupper på Blindern samt fire forskningsinstitutter med samme fokus og dertil ni fullfinansierte NGO-er – med minimum 43 ansatte i hver – for å motarbeide enhver bruk av det meget problematiske ordet og øvrig hyperretorikk, alles ville overdrivelse av svenske tilstander og ellers påpeke at kriminaliteten i Sverige sånn egentlig har gått helt kjempekraftig ned.
Det burde gi oss andre fred nok til å debattere hvordan vi skal unngå å erstatte helt forferdelige norske retorikktilstander med ikke-eksisterende svenske voldstilstander.