Dagsavisen melder at det var den 13.september at en elev (16) ved Stovner videregående skole i Oslo ble oppdaget – av en innleid miljøarbeider – da han holdt et elektrosjokkvåpen opp foran andre medelever på skolens fellesområde. Samme elev hadde to dager tidligere blitt tatt med et annet elektrosjokkvåpen av en lærer. Avisen påpeker at våpenet ser ut som en uskyldig lommelykt, men skyter ut elektrisitet som lammer musklene hos offeret.
Etter siste hendelse ble eleven, som ikke tidligere har vært i politiets søkelys, hentet av politiet og tatt med for ransaking på egen bopel hvor det ikke ble gjort ytterligere beslag, bekrefter politiet overfor Dagsavisen, som også forteller om en annen hendelse:
Den 14.september på Ulsrud videregående skole skjøt en elev utenfor skolen med et luftvåpen med små metallkuler. Kuler treff et vindu i vaktmesterboligen som blant annet brukes som pauserom for rengjøringspersonalet. Ingen ble skadet, men det var en person tilstede i rommet som politiet antar «ikke var målet». Politiet mistenker at to eller tre elever var involvert i denne hendelsen, og oppfordrer dem til å melde seg da politiet sitter med bilder av det som skjedde.
Problemene har vært fortiet – barna ofres
Da NRK videreformidlet politiets forsiktige åpenhet om ungdomskriminalitet og gjengangere
Jarle Kolstad, leder for forebyggende enhet hos politiet på Manglerud og Stovner, sier til Dagsavisen at årets skolestart har vært preget av «flere uønskede hendelser og et mer urolig skolemiljø» enn hva politiet synes å ha registrert tidligere. Sistnevnte er oppsiktsvekkende, for enten har politiet fulgt særdeles dårlig med, eller så har skoleledelsen ved en rekke skoler fortiet faktiske forhold ved skolen, eller de har rett og slett villedet omgivelsene, inkludert politiet. Alt for å beskytte eget renommé.
For over ti år siden fortalte politiet HRS at den skolen de beslagla mest våpen på var Jordal skole (ungdomsskole på Vålerenga i Oslo). Vi snakker altså erfaringer med ulike type våpen på skoler som politiet har sittet med over lang tid – og som nå skal være en slags overraskelse? Jeg tillater meg å tvile. Sannheten er vel kanskje heller at problemene nå vokser i et slikt omfang at det ikke lenger lar seg skjule?
Kolstad bekrefter deretter overfor Dagsavisen at «det er særlig ved en del utsatte skoler vi ser dette mønsteret». Hva som menes med utsatte skoler, slipper derimot Kolstad å svare på, men han peker på at problemene er sammensatt:
– Vi ser hele spekteret av saker med mobbing, vold og trusler, slagsmål både mellom enkeltpersoner og større gjenger samt narkotikasalg. Også sexrelaterte spørsmål og maktkamp om hvem som skal være sjefen i klassen har tatt stor plass. Det dreier seg om mange forskjellige ting, men inntrykket nå er at omfanget er større enn før, sier seksjonsleder Jarle Kolstad i oslopolitiet.
Omfanget er større enn før, ja. Hva trodde vi? At vi kunne fortsette med en grenseløs innvandring fra alle verdens kulturer og at integreringen ville skyte fart? Og som vi har gjentatt til det kjedsommelige: De som først og fremst rammes er de svakeste, være seg innvandrere eller nordmenn. Men enda skal problemene pakkes inn i bomull.
For hva menes egentlig med mobbing, vold og trusler, slagsmål, narkotikasalg, sexrelaterte spørsmål og maktkamp? Skal vi rett og slett skrive det om, da i det som er en mer direkte kontekst? At vi ved innvandrertette skoler opplever en helt annen voldskultur enn ved mer homogene skoler? En råere og mer kynisk vold? En vold som baserer seg på klan- og stammementalitet? En maktkamp som også baserer seg på et helt annet kvinnesyn? Ja, det som mange av oss i dag kjenner som såkalte æreskultur? Der muslimske jenter skal beskyttes, om de vil eller ikke, og der norske jenter oppfattes som horer og bruksvarer? Skal vi fortsatt ikke si noe om dette, skal vi heller kalle det «sexrelaterte spørsmål»? Skal vi heller ikke si at mange av disse elevene som produserer «hendelser» selv utsettes for vold og trusler hjemme, en barneoppdragelse basert på vold og trusler? Skal vi fortsatt tie om at dette er unge som vokser opp om med null respekt for andre enn dem de frykter? At dette er unge som kun får aksept hos dem de frykter ved selv å spre frykt? Der å være skoleflink er et skjellsord og der å følge ordre eller instruksjon fra noen du ikke frykter blir sett på som svakhet og underkastelse? At dette er unge som egentlig er livredde for å stå alene og som må delta i gjeng for å ha «nødvendig» beskyttelse? Der gjengen, og gjenglederen, har makt over deg, der du må gjøre drittjobbene for fryktens sjef? Og det om det så er å selge narkotika, denge opp en jævel som ikke følger spillereglene, true en faen som så på søsteren din, knivstikke idioten som trodde han kunne være venn med den ærbare jenta, sette dritten på plass og vise at du, du, frykter ingen! Ingen! Læreren er din fiende. Politiet er din fiende.
Men hysj, hysj – alt slikt kan ødelegge idyllen med det flerkulturelle samfunnet.
Og inni der sitter den bittelille redde gutten – som har alle muligheter for å bli en kriminell av dimensjoner. Fordi? Jo, fordi storsamfunnet rygget i møte med problemer som er innvandringsrelatert. Og i villrede går vi fortsatt bakover, nå i frykt for hva som kan skje hvis vi stopper opp og setter foten ned.
Problemene skal forties – operativt personell ofres
«Furuset er ikke en norsk bydel. Man kan ikke si det når vi er så mange fra forskjellige kulturer. Det er en mangfoldig bydel.»
Sitatet er hentet fra en elev på Gran skole (NRK 31.10 2013) og åpnet vår rapport «Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen» (2014). Rapporten ble utarbeidet på grunnlag av prosjektmidler vi den gang fikk fra Oslo kommune og levert Enhet for mangfold og integrering. I rapporten beskrev vi en rekke av de problemene som Dagsavisen nå presenterer, men jeg tør vedde på at Enhet for mangfold og integrering kastet den rett i søpla. For der gjelder mottoet «OXLO – Oslo Extra Large – en by for alle». Da passer ikke virkeligheten inn. Da må vi heller tilpasse Oslo. Og det har mange prøvd. Svaret er: Det fungerer ikke.
Den over siterte eleven fra Gran skole på Furuset gikk på en skole der 97 prosent av elevene hadde annen bakgrunn enn norsk. I delbydelen Furuset (som ligger i Stovner bydel) har nesten to av tre av innbyggerne innvandrerbakgrunn. Det interessante var at eleven ikke omtalte bydelen som en «innvandrerbydel», men en «mangfoldig bydel».
Problemet har vært, og er, at man ikke vil innse at mangfold også bærer med seg problemer. Og hvis problemer, så har man forsøkt å dytte det over på storsamfunnet, på «majoriteten» som ikke ivaretar «minoriteten» godt nok. Vi har over 200 ulike nasjonalitetsgrupper bosatt i Norge. De utgjør et hav av forskjelligheter, men det tilbakevendende «problemet» er likevel: Hva er å være norsk?
Mens politikerne og andre forstå-seg-på-ere snakker varmt og velmenende om det meste som handler om innvandring og integrering, så er de operative, om det så er lærere, politi, barnevern, NAV, helsepersonell, som får svi. Og på toppen av det hele har de munnkurv! Pålagt eller selvpålagt.
Når de som kjenner problemene på kroppen tier om faktiske forhold gjør de samfunnet en bjørnetjeneste.Men vi forstår dem. De kan risikere å miste jobben eller de frykter represalier for seg og sin familie. Det er her mediene har sviktet totalt. Så det er bare å takke Dagsavisen som i alle fall refererer anonyme kilder:
Flere kilder, som ikke ønsker å stå fram med navn i avisen, forteller om lærere som tar til tårene i fortvilelse:
– Mange er redde, engstelige og føler seg direkte utrygge på egen arbeidsplass, sier en kilde til Dagsavisen.
– Vi får høre at elevmassen er utfordrende, men bare i generelle vendinger. Alle tenker at de må passe seg mer enn før. Det er mange av elevene våre som har en voldshistorikk – både fra tidligere skole og politi. Problemet er bare at vi ofte ikke vet hvem de er før det smeller, sier en annen.
Galskapen fortsetter ikke bare på 1.klasse, den starter før 1.klasse. Som vi har sagt før:
Bekjemper vi ikke problemene med alle mulige midler, eller prøver å fortie den, vil det oppstå en rekke «følgefeil». For hvor mange vil bli lærere, barnevernsansatte, politi, NAV-ansatte, helsepersonell eller brannkonstabler hvis de kan forvente en hverdag med vold og trusler – og der fakta skal fordreies med sminket statistikk eller påstander om ekstremisme eller annet ufordelaktig hvis du forholder deg til realitetene?
Jeg slår derfor fast, rimelig forbannet over den utvikling Norge har tillatt, at problemenes omfang bare vil øke fremover. Tiltakene som må iverksettes vil være knallharde – der mediene vil kaste seg over «skjebner» og gi fullstendig faen, eller ikke forstå, problematikken.