Signalene i Norge er tydelige, men norsk politi og norske medier går likevel i svenskenes fotspor. For det dundres og bankes fra politiets analyseenhet i Oslo, Strategisk stab, om at kriminalitet i Norge går ned, med mediene som velvillige mikrofonstativ. Strategien er at kriminalitet kan snakkes vekk.
Benektelsen
Kriminalitet som først og fremst er innvandringsrelatert, skal vi tie om i integreringens navn. Overfallsvoldtekter skal mediene ikke skrive om. Biler brenner, som om de er selvantennelig. Ungdom kaster stein fra broer og høyder, som om det er noe ungdommer alltid har gjort. Bare i fjor ble det meldt ca. 2.000 tilfeller av vold mot lærere i Oslo-skolene. Skoler installerer varslingssystemer mot skoleangrep og terror, setter opp ulike hindringer for biler i skolegården, installerer sikkerhetssoner og adgangskort, ansetter vektere, som om det er en slags «naturlig» utvikling. Knivstikking skjer tilnærmer daglig, machete er blitt en del av kriminalitetsbildet uten av vi hever på et øyelokk. Folk blir skutt på åpen gate. Folk blir umotivert drept. Gjengkriminaliteten brer om seg, stadig nye gjenger dukker opp. De selger piller, hasj, khat og annen narkotika tilnærmet åpenlyst, rivaliserer seg mellom, hevn og trusler er manges hverdag. Masseslagsmål. Flere og ulike typer våpen er i omløp. Bomiljøer diskuterer borgervern. Seksuell trakassering brer om seg. Enorm økning av barn som voldtar barn. Barn ned i seks-syvårsalderen er ute og henger til langt på natt. Barnevernet kneler, en av tre slutter omtrent før de er begynt. En av tre NAV-ansatte opplever trusler.
Operativt politi styrer fra hendelse til hendelse, uten nødvendig verktøy til å hanskes med problemene – for skrivebordsøvelsene fra Strategisk stab og øverste ledelse er kontroll med situasjonen og det evinnelige ingen frykt for «svenske tilstander hvor politifolk løper når de blir angrepet.» Hvor virkelighetsfjernt et slikt utsagn er fra politiinspektør John Roger Lund ved Stovner politistasjon vitner også siste leder i fagbladet Politiforum om. Her fremkommer det at da politiet i 2015 (!) besøkte Rinkeby og Tensta hadde det vært 62 skuddvekslinger i løpet av årets 10 første måneder. For å unngå ytterligere bråk ringer svensk politi til kriminelle lederskikkelser for å varsle sin ankomst før de kjører inn på oppdrag i enkelte bydeler.
Det er altså rimelig nøyaktig to år siden norsk politi høstet denne erfaringen. Ble det noen fete overskrifter? Politiinspektør Lund burde kanskje heller bekymre seg over at hans svenske kolleger må underlegge seg mafiametoder for å utføre jobben med livet i behold heller enn å påstå at de stikker av når de blir angrepet. Men også her er norsk politi på god vei til å kopiere Sverige i de små skritts retning. Når politiet nylig – og for første gang på lenge – var ærlig nok til å fortelle at opp mot 70 prosent av ungdomskriminaliteten av gjengangere i Oslo består av unge med ikke-vestlig bakgrunn, fulgte NRK politiet på en vakt. Her ble en 18-åringen mistenkt for hasjsalg, der politiets service er å kjøre han hjem med «anbefaling» om å ikke selge hasj til noen under 18 år.
Utviklingen er sterkt bekymringsfull, og operativt politi har fortalt oss hvorfor: Svært mye av kriminaliteten i Oslo er innvandringsrelatert. Personer med innvandrerbakgrunn behandles som offer, slik som en politimann utførlig har forklart oss i et anonymt intervju her på rights.no.
At vedkommende ikke ønsker å stå offentlig frem burde bekymre oss alle. Det forteller noe om en kultur som har vokst frem i politiet som vi stilletiende har tillatt. Her må mediene igjen ta sin del av skylden, for utviklingen bekymrer dem tilsynelatende ikke. Det er tydeligvis mer «moro» å gå etter varslerne, og gjerne henge dem ut som «fremmedfiendtlige elementer» når fakta legges på bordet. Som når vi rapporterte fra politiets innsatsgruppe Trygge Grønland der problemet ble at noen i politiet hadde lekket til HRS – ikke realitetene som kom frem. For nå måtte Spesialenheten for politisaker kobles inn, som vi for øvrig ikke har hørt ett ord fra, men når det lekkes fra straffesaker «boltrer» de samme medier seg. Det er farlig dobbeltmoral.
At Norge er i benektelsesfasen synes tydelig. Skal vi følge Sverige videre kan vi ende i sammenbrudd der noen kriminalitetsområder tar alle ressursene.
– Skjer det et mord, må vil legge alt bort
Vi snakker 2008. HRS er i møte med vold- og sedelighetsavsnittet i Oslopolitiet. Vi har fått urovekkende informasjon om et kommende bryllup i Oslo der bruden skal være under 16 år, omskåret, og hun skulle åpnes ned kniv dagen etter bryllupet av en navngitt kvinne, også omtalt som «aktiv omskjærer i Oslo». Vi hadde videre fått informasjon om hvor den kommende bruden skulle få stelt håret sitt før bryllupet, hvor bryllupet skulle finne sted, arbeidsgiver til brudgommen, bostedskommune til jenta m.m. Oslopolitiet stilte opp. De var klar med et omfattende mannskap, totalt 25 ansatte en lørdag formiddag. Vi visste ikke om vi kunne stole på informasjonen vi hadde mottatt, men politiet var klar. Dette taklet de, bare med forbeholdet: «Skjer det et mord, må vi prioritere det, da må alt annet legges bort.»
Der er Sverige kommet – gjengkriminalitet, mordforsøk og mord er så omfattende at alt annet må vike. ”Polisen hinner inte med våldtäkter på grund av mord”, melder svt.se.
Politiet i Sverige klarer ikke å etterforske anmeldte voldtekter fordi annen – og mer «alvorlig» – kriminalitet får forrang.
Situasjonen er absurd, og svenskene har satt seg i den selv. I årevis har de nektet for at kriminaliteten har gått opp, og hvis noen innrømmelser har kommet, så har det vært kriminalitet som kunne tilskrives «guttestreker». Det er blitt færre voldtekter og mord, har politiledelsen slått fast, villig og ukritisk sitert av mediene og velvillig mottatt av politikerne. Jättebra.
Så innhenter virkeligheten de samme. Og hvorfor kommer det frem i offentligheten? Jo, på grunn av varslere, varslere som enten er eller har vært i politiet og som ikke klarer å tie lengre, eller journalister som ikke klarer å jobbe i mediene lengre fordi fortielsen lever vel så godt der. Journalist Joakim Lamotte driver sin egen blogg og fikk stor oppmerksomhet da han nylig avslørte at politiet ikke har kapasitet til å etterforske voldtekt av ei 12-årig jente med kjent antatt gjerningsmann. Politiet svarte Lamotte med at de ikke engang har kapasitet til å etterforske voldtekt av 3-åringer.
For noen dager siden sto politisjef Sten-Rune Timmersjö i Fyrbodalen i Sverige frem og fortalte at han har 25 voldtektsanmeldelser liggende på vent. «Er det noe som holder meg våken om natten, så er det saker som dette. Men vi rekker ikke over alle sakene,» sier han til GT.se. Carina Palmqvist, gruppesjef i Fyrbodalen for kriminalitet i nære relasjoner med fokus på barn under 15 år, forteller at de må prioritere. Akkurat nå ha de rundt ti voldtektsanmeldelser der offeret er under 15 år, den yngste fem år. Samtidig forteller hun at de ikke har noen statistikk (!), men at situasjonen de står i nå er «ikke uvanlig». Voldtekter der offer eller overgriper er mellom 15 og 18 år havner på bordet til seksjonen for «grova brott», der Timmersjö er sjefen. Han tror at rundt 25 prosent av anmeldelsene vil ende med fellende dom.
Statistikk fra Brottsförebyggande rådet (BRÅ) som SVT Nyheter har sett på viser at færre anmeldte voldtekter som faktisk etterforsket av politiet fører til påtale. I 2014 var tallet 20 prosent, året etter var det falt til 14 prosent. I fjor var andelen anmeldte voldtekter som førte til påtale nede på 11 prosent. Så kan vi jo bare tenke oss hvor mange voldtekter som aldri blir anmeldt, ikke minst fordi ofrene vet at sjansen for henleggelser eller frifinnelser er så høy.
I GT.se kommer det frem at en jurist har anmeldt politiet til Justisombudsmannen for det han kaller en «total rettslig katastrofe» i voldtektssakene. Men katastrofen kan ikke tilskrives operativt politi. Om det er noen som skal påta seg skyld så er det øverste ledelse i politiet og de som har ansvaret for statistikk og informasjon, samt politisk ledelse. Så sent som i juni i år bedyret innenriksminister Anders Ygeman (S) til svd.se at det «ikke finnes noen akutt politimangel» til tross for at politisjefer rundt omkring nettopp varsler om det. «Vi har flere politimenn enn vi noen gang har hatt», hoier Ygeman. Skylden for politiets manglende kapasitet tillegges gjerne den svenske politireformen (som ikke er ulik den norske politireformen). Det kan jo selvsagt være beleilig å ha den å skylde på når politiledelsen har oversett realitetene i kriminalitetsbildet i «integreringens navn» og sett seg blinde på «utenforskap», og dermed heller ikke bidratt til å gi politikerne mot til å kraftig begrense innvandringen til Sverige.
Ann Heberlein, lektor i etikk og politiker (M), har imidlertid skjønt en del sammenhenger. I en kronikk i Expressen.se viser hun til at BRÅs rapport fra 20o5 hadde beregnet at sannsynligheten for å begå en voldtekt var fem ganger høyere om man var innvandrer enn født i Sverige. BRÅ konstaterte i 1996 at 40 prosent av voldtektene hadde gjerningsmann med innvandrerbakgrunn selv om de «bare» utgjorde 10 prosent av befolkningen. I dag utgjør de 16 prosent, påpeker Heberlein, og legger til: «You do the math!» Og vel så viktig:
«Klandra inte polisen. Klandra politiker som inte tagit ansvar för sin befolkning, klandra debattörer, kulturarbetare och opinionsbildare som drivit på en ohållbar utveckling som vi nu alla måste leva med.»
Det ubesvarte spørsmålet er hvor mange operative politifolk Sverige vil trenge for å holde tritt med økningen i kriminaliteten. Og når etterforsket svensk politi sist et sykkeltyveri eller et simpelt innbrudd?
Benektelsen er en farlig fiende, og etter den kommer sammenbruddet.