Kronikk i VG 11. oktober 2017
Marte Gerhardsen, leder i Tankesmien Agenda, tar bladet fra munnen (VG):
«Men i ettertid er det lett å se at jeg og andre i iveren etter å bygge bro og skape toleranse, overså hvordan kulturelle og religiøse normer innad i minoritetsmiljøene skader og begrenser menneskers mulighet til å leve gode liv.» (…) «Med gode hensikter har vi dermed, uten å mene det, underkommunisert alvorlige problemer som mange jenter og kvinner møter i vårt samfunn. Men det er det slutt på nå.»
Det er nøyaktig hva mange har etterlyst fra «venstresiden» siden 1980-tallet. Men etter tilståelsen kommer arbeidet.
I 2016 ble det totalt 142 mislykkede og fullførte terrorangrep på Europeisk jord rapportert av åtte EU-medlemsstater. Det ble arrestert 1.002 personer for terrorhandlinger. Heldigvis henger Norge etter utviklingen. Det skyldes delvis at vi har kunnet kjøpt oss tid med å pøse masse ressurser, altså oljepenger, inn i minoritetsgruppers hverdag. Du trenger ikke å bidra nevnverdig til felleskapet uten at det skjer en dramatisk reduksjon i levestandarden.
Hva skjer den dagen Norge må kutte milliardoverføringene? Det er vel få om noen som tror at julenissen har ubegrenset med integreringspakker på lager?
Vi høster nå fruktene av Europas romantiserende og forførende idé: Multikulturalismen. Politisk multikulturalisme går ut på å støtte identitetspolitikk, altså støtte ulike gruppers rett til egen identitet og kultur uansett hva mennesker måtte bære med seg i bagasjen når de ankommer Norge. Uønskede verdier og praksiser har i liten grad fått oppmerksomhet, fordi det skulle skapes et nytt spennende «vi». En multietnisk smeltedigel med muligheter for en enestående kreativ utfoldelse og gjensidig inspirasjon mellom kulturer. Slik ble det ikke.
Konsekvensen er fremveksten av såkalte parallellsamfunn, nettopp på grunn av elitenes klokketro på at multietniske samfunn er bra for alle borgerne, både for de innfødte og innflytterne. Vi må ta vare på alle kulturers egenart, må vite. Det har ikke bare gått utover minoritetskvinners friheter, men også vestlige kvinner som er blitt utsatt for overgrep og utrygghet i form av tafsing, voldtekter og verbal sjikane. Vestlig kledde kvinner i utsatte områder med høy ikke-vestlige innvandring har blant annet blir uglesett av religiøst moralpoliti patruljerende i gatene, antakelig med resultat at mange kvinner helst holder seg innendørs på kveldstid.
Det er en stor ironi i at samtidig som NATO-medlemmer kjemper i Afghanistan mot Taliban, som også behandler kvinner som sin eiendom, en slavelignende tilværelse for kvinner, så finner vi noe av den samme kvinnebehandlingen i Europa. Så langt velsignet av feminister som blant annet Marte Gerhardsen, ved at de i flere tiår har lukket øynene og unngått problematikken. Det er selvsagt flott at Gerhardsen og hennes like endelig innser det dem tidligere ikke har skjønt, villet eller ønsket å se, men bør de ensidig hylles? For hvor mange ulykkelige liv har de ikke på sin samvittighet på grunn av unnfallenhet?
Det er nettopp multikulturalismen som har oppfordret til legalisering av et parallelt sharia-samfunn, basert på avvisning av vestlige verdier som likestilling og frihet, det er kanskje særlig synlig i Storbritannia og Frankrike. Under multikulturalismens fane har for eksempel sosial kontroll, tvangsekteskap og flerkoneri økt, og kjønnslemlestelse har fått lov til å skje i forholdvis stillhet, foruten når gaphalsene i HRS setter igang kverna.
Frykten for å fornærme islamske minoriteter har ført til blindhet og intellektuell sløvhet.
Illustrasjon: Rights
Hvordan kunne ellers overgrepene i Rotherham skje, hvor over 1.400 jenter, også mindreårige, ble systematisk voldtatt av menn med pakistansk opprinnelse over flere år? I år ble det kjent at nok et grooming-nettverk var avdekket i Storbritannia, denne gang i Newcastle. I høst var 278 ofre identifisert og 461 menn, med bakgrunn fra Bangladesh, Pakistan, India, Irak, Iran og Tyrkia, ble arrestert.
Norske myndigheter svir av ufattelige 20 milliarder på integrering og mangfold i statsbudsjettet, og det er bare den synlige delen. Noe av disse pengene går til å forsyne 16 ulike organisasjoner med 20 millioner kroner hvert år, deriblant Antirasistisk senter (ARS) og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS). Deres fremste oppgave er visstnok å forpurre en nødvendig og restriktiv innvandringspolitikk, og lete etter rasisme i befolkningen når noen opponerer på galskapen.
Det er gruppen akademikere, politikere, generelt de med høyere utdanning og sosialstatus, de med progressive og tolerante verdier, de privilegerte kosmopolittene – som er arkitektene bak multikulturalismen og dermed den mangelfulle integreringen. Men manglende integrering har de ikke oppdaget i sine veletablerte villastrøk, så når mediene så smått har begynt å fortelle om mer omfattende uheldige konsekvenser av innvandringen, som for eksempel sosial kontroll, kriminalitet og vold i skolen, så er de kanskje (bare) takknemlig for at det ikke får konsekvenser for dem selv?
Misnøyen i dag er sterkest blant arbeiderklassen, som er taperne. Vinneren er de med høy utdannelse som nyter godt av trygge jobber, teknologiske nyvinninger og internasjonal handel. Det er ikke vestkanten i Oslo som opplever at lokalsamfunnet blir forandret til det ugjenkjennelige. Istedenfor å ta tak realpolitiske tiltak som monner, for eksempel stenge døra til mennesker fra æreskulturer, vil Arbeiderpartiet (Ap) nå myke opp innvandringspolitikken og selvsagt må flere (kostbare) integreringstiltak må på bordet.
Siste nytt er at likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm (tidligere statsråd for Ap) etterlyser en handlingsplan mot muslimhat i Norge. Du snakker om å snu alt på hodet! Og FNs høykommissær og EU roser Norge for mottak av flyktninger – og minner om at det nå er på tide å åpne opp for flere! Samtidig åpner Regjeringen skattebetalernes pengepung igjen, nye 30 millioner kroner for å bekjempe vold i skolehverdagen pluss alle andre kostbare integreringstiltak som Groruddalsatsingen, og nytt områdeløft på Grønland.
Hva tenker så de nyvåknede om alt dette? Hva skal gjøres? Hvor er deres tiltak? Hvordan skal de løse at «kulturelle og religiøse normer» innad i miljøer «skader og begrenser menneskers mulighet til å leve gode liv»? Ved å fortelle at de som opponerer tilhører tilsynelatende «ytre høyre» og dermed har feil motiver? For når venstresiden innser at brobygging og dialog ikke har virket, gjenstår det å se om det blir med «tilståelsen». Vi ser frem til løsningene som ikke kun handler om mer penger, øke skattetrykk og reduserte velferdsgoder.