I flere måneder har det pågått demonstrasjoner i Sverige for afghanere som ikke får opphold. Ikke minst har Medborgerplatsen, et torg i bydelen Södermalm i Stockholm, siden august vært arena for en sitt-ned-demonstrasjon for enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan som krever amnesti i Sverige. Demonstrasjonene organiseres av gruppen Ung i Sverige, som er en undergruppe av Welcome Refugee. Demonstrasjonen på Medborgarplatsen har vært utsatt for mye kritikk, ikke minst fordi beboerne opplever seg utrygge. I slutten av august ble en politibetjent uprovosert hogd med kniv i nakken mens han overvåket demonstrasjonen.
Demonstrantene hevder at de unge som returneres til Afghanistan «utvises til døden», men FN-organ i Kabul hevder det motsatt, melder Uppdrag granskning (Svt Nyheter). Svt tok selv turen til Kabul.
– Rett i døden
Det kom opp mot 35.000 enslige mindreårige asylsøkere (EMA) til Sverige i 2015, over 23.000 av disse var afghanere. De som er vurdert til å være under 18 år får ofte opphold, men for dem som har fylt 18 år under saksbehandlingstiden har knapt 10 prosent fått opphold. Mange av EMA-ene er også vurdert til å være voksne. De som har avslag skal returneres.
Det har samlats en grupp människor vid Migrationsverkets förvar i Kållered utanför Göteborg. En buss är på väg för att hämta upp de afghanska ungdomarna och unga männen som frivilligt eller mot sin vilja ska transporteras till Landvetter flygplats och sättas på ett specialchartrat plan med slutmålet Kabul.
Ett dygn före utvisningen träffar Uppdrag granskning en av dem.
En av dem heter Rohullah Eftekhari. Han forteller at han er 17 år og kom fra Iran i 2015. Han bor sammen med sin mor i Sverige, også hun har fått avslag på asylsøknaden. Storebroren har derimot fått opphold.
Rohullah forteller hvor vanskelig det er for han. I Sverige har han gått på skolen, trent og hatt det bra. Han håpet på opphold, men nå vil de returnere han. Han har mareritt om natten, og han frykter at de som drepte faren hans også skal drepe han.
– Dagarna och nätterna är svåra. De skickar mig till ett land där jag aldrig har varit. Jag är inte ens född där, säger han.
Rohullah og de andre får full oppbakking fra Fatemeh Khavari. Hun er en av flere talspersoner for Ung i Sverige. Fatemeh skiller seg ut blant EMA i Sverige, hvor de aller fleste er gutter og menn. Hun kom til Sverige i 2015, som 15-åring, og har fått opphold.
«De sender mennesker rett i døden», sier Fatemeh Khavari.
Psykisk død
Svt vil gjerne vite om det er hold i påstanden, en påstand som for øvrig også Amnesty nylig langt på vei har kommet med i en rapport. Denne rapporten ble publisert samtidig med en stor demonstrasjon i Trondheim for at en utvist afghansk familie skal få bli – dog uten at mediene gjengir noen fakta i saken.
Men mennesker «rett i døden» betyr kanskje ikke det vi umiddelbart trodde:
Jag måste fråga om det här som du sagt, och även andra säger: Att skulle de här skickas tillbaka så skickas de till döden?
– Säkert till döden, säger Fatemeh Khavari.
Säkert till döden – hur många av dem som har sänts tillbaka har dött?
– Ska jag ge dig statistik?
Ja, eftersom du säger att det är säkert att de kommer att dö.
– Jamen, är döden bara fysisk? Som jag ser det är det inte bara fysiskt, det är psykiskt också.
Så det är inte döden i den bemärkelsen att de dör?
– Alla dör psykiskt. Alla, alla, det spelar ingen roll. Alla dör psykiskt, säger Fatemeh Khavari.
Vi sender ikke folk i døden
Svt har møtt Mikael Ribbenvik, generaldirektør for Migrationsverket (vårt UDI), som er den som skal forvalte Sveriges innstramninger i innvandringspolitikken etter folkevandringskrisen i 2015. Hans påstand er at Sverige ikke sender folk i døden.
Det er han sikker på, og viser til alt forarbeidet som gjøres i hver enkelt sak. Men samtidig er det en kjensgjerning at det er forskjell på Europa og et land som for eksempel Afghanistan.
– Jag vill inte relativisera, jag skulle aldrig jämföra Europa med Kabul, Afghanistan är ett mycket farligare ställe. Men man måste förstå att det är en rätt så hög risknivå man måste komma upp i för att få asyl. Och om vi pratar om att alla skulle få stanna, som den här debatten mycket handlar om, då är det en helt annan nivå. Då är det Syrien-nivån vi pratar om, och Afghanistan är inte på Syrien-nivå.
At folk ikke sendes i døden, kvalifiserer likevel til å skjønne sammenligningen med en «psykisk død», sier Ribbenvik.
Om de skulle revidera och i stället säga att man dör en psykologisk död – vad säger du då?
– Då håller jag med. Jag tror att många av de här ungdomarna känner så. Speciellt efter att ha varit här under en lång tid. Fått sina nätverk, kamrater, folk som stöttar dem. Sett det här livet och sedan tvingas tillbaka till det där livet. Så i den, ja, det tror jag absolut.
Men det forandrer ingenting i saken, fortsetter han, fordi realitetene er at det er store forskjeller i denne verden. «Forskjellen mellom Sverige og Afghanistan – det er nesten et så stort gap som du kan ha i verden. Men det er ikke slik at den internasjonale asylretten er et instrument som minsker dette gapet.»
Svt viser til en annen afghaner, Esmat Hussein. Esmat kom til Sverige i 2015, antakelig 14 år. Hans 16-årige bror, Assad med alvorlige synsskader, var allerede i Sverige. Samme høst fikk begge avslag. Avslaget ble begrunnet med at de hadde et tilstrekkelig nettverk i Afghanistan, til tross for at foreldrene var døde. Knappe to dager etter avslaget tok Assad livet sitt.
Tilbake i Sverige satt Esmat, både lei seg og sint. Mest sint på Migrationsverket, fordi Esmat hadde fortalt dem at Assad kunne ende med å ta livet sitt. Assads død fikk Migrationsverket til å endre på avgjørelsen, de kom til at avslaget i utgangspunktet var feil, og Esmat fikk bli i Sverige.
Det handler om økonomi
I Kabul møter Svt igjen Rohullah Eftekhari. Han er en av de sju, av totalt 15, som tvinges til Kabul etter at Svt møtte dem den omtalte morgenen utenfor på vei inn i bussen og deretter til det chartrede flyet. Rohullah forteller han har det dårlig, hendene hans ble holdt fast under hele flyturen, og de fikk ikke bruke toalettet, ingenting, sier han.
På parkeringsplassen blir Rohullah henvist til en drosje som kjører til Spinzar hotell i sentrale Kabul, der han og flere av de andre blir innkvartert og har rett til å bo i 14 dager, melder Svt.
Ansvaret for innkvartering og transport har FN-organet IOM, International Organization for Migration, som samarbeider med de ulike utlendingsforvaltninger i Europa, herunder Migrationsverket. Lederen for integreringsarbeidet i IOM heter Masood Ahmadi. På spørsmål om hva som er den største utfordringen for dem som er returnert til Kabul eller Afghanistan, svarer han økonomi.
«Jeg tror den den største utfordringen handler om de langsiktige økonomiske mulighetene i landet. Jeg har nylig intervjuet 18 returnerte. På den sosiale siden hadde de ikke mye problemer. men når det gjaldt økonomi, særlig for returnerte familier, kjempet de mye for å klare seg og skape seg et liv med den lille støtten de hadde fra IOM», sier Ahmadi.
Sikkerheten
Svt vil så gjerne vite om det faktisk er slik at økonomiske problemer er større enn sikkerheten?
«Sikkerhet er, ærlig talt, en allmenn bekymring for alle afghanere, ikke bare de returnerte. Det er som det er. Det her er situasjonen og menneskene lever her, og menneskene lever med det. Men generelt sett har vi hatt 20.000 returnerte siden 2002 og vi har ikke hatt en eneste sikkerhetshendelse, i alle fall ikke som vi kjenner til», fastslår Ahmadi.
Nettopp sikkerhet er det sentrale for både avslag og retur av asylsøkere. Og det er et omstridt spørsmål når det gjelder afghanere. Svt viser til at Afghanistan har lenge har vært preget av krig og væpnede konflikter, der regjeringen kontrollerer om lag 60 prosent av landet og der talibans tilhengere mer eller mindre kontrollerer resten. Også IS har etablert seg i landet. Det rammer også sivile.
Ingen har sikre tall, heller ikke IOM, men ifølge FN har antallet døde de siste årene ligget på gjennomsnittlig 3.500 per år.
Svt viser også til at rapporter fra UNHCR, Amnesty, andre ideelle organisasjoner og medier hevder at fem-seks returnerte har dødd de siste årene, men samtlige av disse er ikke bekreftet. Blant utviste fra Norden finner Svt troverdige opplysninger om to døde.
Juks
Den nevnte Rohullahs møte med Kabul er blant annet at en selvmordsbomber sprenger en shiamoské der minst 56 omkommer. Håndgranater blir detonert utenfor politiets sperringer på hotellet der Rohullah bor. En person omkommer, og flere ruter i hotellets inngang knuses.
Saken om Rohullah omtales i mange medier i Sverige, påpeker Svt, men mange av opplysningene som fremkommer er «motstridende» – åpenbart uten at saken følges opp. Svt gjør det. De finner at han har søkt asyl i fem ulike land i Europa, tre ganger under falsk identitet. Allerede i 2009 søkte han asyl i Østerrike, men en alderstest kom fram til at han ikke var mindreårig. Tre EU-land har slått fast at Rohullah er voksen, og gir han 1990 som fødselsår. Det betyr at han ikke er 17 år, men 27 år.
Rohullah innrømmer overfor Svt at han har brukt feil identitet, det var fordi han ikke ville bli sendt tilbake til Hellas hvor han først kom.
Uppdrag granskning avslutning taler verken afghanernes, ideelle organisasjoner eller de etablerte medienes «sak»:
«De sendes rett i døden, sier Ung i Sverige, men Uppdrag granskning finner bare opplysninger om en afghansk ung mann som har dødd etter å ha blitt utvist fra Sverige. Det finnes flere som har begått selvmord i Sverige i påvente av å bli sendt ut.»
Propagandamaskineret
Faksimile fra NRKs dokumentar «På flukt for en framtid»
Propagandamaskineriet lever også godt i Norge, der mediene ukritisk avleverer de mest følelsesladede reportasjer – gjerne fulgt opp av det vi tror er hjertegode politikere og diverse hjelpere. Ukentlig, om ikke opp til flere ganger i uken, presenteres vi for det som mest av alt ligner på regelrett løgn.
Som den nevnte demonstrasjonen i Trondheim for den afghanske familien, der Amnesty i NRK krevde «øyeblikkelige tiltak for å stanse utsendelse av Taibeh (18) og familien». Vi gikk nøye gjennom saken fra rettsapparatet, og det er lite eller ingenting som tyder på at familien kvalifiserer til opphold. Men propagandaen rår.
Eller TV 2’s famøse reportasje 25. oktober, kritisk gjennomgått av Document.no. Eksemplene er så mange at det bare er å ta google fatt.
Men la oss vise til en annen sak, også den fra TV 2, under overskriften «Tobarnsmor (28) lever i skjul i Norge i frykt for å bli steinet til døde», skjult av et kristent nettverk. Kort fortalt ble Sonaya tvangsgiftet i Afghanistan, men møter en norskafghaner hun vil leve med. Hun får avslag på asylsøknaden i Norge. Paret er sikkert nydelige mennesker, det handler ikke om det, men jeg bet meg fast i følgende opplysning:
Men det ble aldri noen påfølgende bryllupsfest, for i mellomtiden forelsket hun seg i norsk-afghaneren Ahmad, og innledet et hemmelig forhold til ham da han besøkte sin familie i hjemlandet.
Så følger dette:
Ahmad (34) kom selv til Norge som enslig mindreårig flyktning for 17 år siden, er norsk statsborger, og har klart seg godt.
Her har vi altså en EMA som besøker familien sin i hjemlandet Afghanistan – uten at det utløser ett eneste kritisk spørsmål.
Eller hva med VG -TV’s reportasje om fire gutters liv på gata i Paris etter at de dra fra Norge i frykt for å bli returnert til Afghanistan? Ta deg tid til denne propagandafilmen på 1 minutt og 37 sekunder.
Hvorfor vil mediene bedra oss på denne måten?