Lars Akerhaug: (Facebook, offentlig):«Norske kvinner føder for få barn, de dårligst integrerte får flest, innvandrere gifter seg med hverandre og høy innvandring gjør at problemene bare fortsetter.»
Kommentaren falt etter at SSB publiserte statistikk som viser at stadig flere som fødes i Norge har innvandrerbakgrunn.
Det er ikke vanskelig å dele Akerhaugs bekymring. Men våre politikerne fikk det for seg at hvis man bare var raus og «god» nok, så ordner det seg til slutt. Et idiotisk selvbedrag, også anført av demografer i SSB (!).
Men selvbedraget fortsetter. For nå er det områdeløft som skal redde integreringen. Som om områdeløft har reddet integrering tidligere?
Bydel Gamle Oslo har fått nye midler og mandat fra stat og kommune til å sette i gang en ekstraordinær satsing på Grønland. Noen av disse midlene skal brukes til å gjennomføre «stedsanalyse og kunnskapsutvikling».
Politimester Hans Sverre Sjøvold: «Vi har jobbet mye med å få de personene det gjelder over i positiv aktivitet. Men det er ikke så enkelt» (…) «Vi ser at det nå er en del ungdom, særlig unge gutter, som er rotløse og som ikke finner sin plass i samfunnet.»
Følelsen av å ikke høre hjemme noe sted, som for unge gutter trolig skyldes at mange faller mellom to stoler, mellom to vidt forskjellige kulturer, som i sin tur fører til mistillit til ordensmakten og mistro til storsamfunnet, trenger nok mer enn fasadeoppussing og «positiv aktivitet».
Ungdomsgjenger som selger hasj og driver med hærverk, tyverier, ran, slåsskamper og trakassering kan i lengden ikke forebygges med kos, klapp og klem, og det evinnelige: mer penger. Vi har enda til gode å se at segregeringen reverseres i satsningsområder, tendensen er vel heller tvert om, den akselererer. Og nå har jo politiet (endelig) «slått alarm».
Forsker Bengt Andersen og assistent Hanna Eline Ander har tilbrakt flere dager (!) på Grønland. Her har de samlet inn forslag fra beboerne om hva som kan tenkes å gjøre miljøet litt triveligere, som i sin tur skal danne grunnlaget for det kommende områdeløftet. De har fått flere forslag på bordet under sin vandring. Blant annet luking av bed, at folk må slutte å tisse i kjellere og mer lys og bilfrie gater. De vanligste klagene fra beboerne er på bråk, søppel, at det er møkkete og nabokonflikter.
Noen som merker hva som mangler i denne «stedsanalysen»? På toppen av det hele gjennomføres analysen etter at områdeløftet på Tøyen sviktet, da det ikke var godt nok forankret i beboernes ønsker og behov.
Byrådsleder Raymond Johansen: «Ledigheten er roten til alt ondt.» (…) «Vi vil prøve å få enda flere barn i barnehagen.» og satse mer penger i tiltaket «Jobbsjansen». Hvilke jobber skal byrådslederen hoste opp? Hvem skal finansiere flere – og flere – og flere – i barnehagene?
Politiet sier at vi ikke har svenske tilstander enda i Oslo. For oss utenforstående er det bare at problemene på Grønland ligner mistenkelig på Sverige i en tidligere fase, og hos søta bror funket ikke «korvgrilling», dialogarbeid og (mer) penger. Grønland- og Tøyenområdet er kanskje de mest belastede bomiljøene når det gjelder vinnings- og narkotikakriminalitet i Oslo, kanskje i hele Norge. Blålysene farer forbi flere ganger om dagen, narkotika omsettes åpenlyst noen hundre meter fra Norges største politistasjon, der det er chadorer, hijaber og knebukser så langt øyet kan se. Alt henger sammen med alt.
Skribent Line Oma – Nye meninger skriver:
«Mangfoldet er bydelens hjerte og ryggrad. Grønlendere er stolte av mangfoldet vårt, og det er en av grunnene til at stadig flere vil bo her. Dette bidrar også til å gjøre Oslo til en mer spennende by for de som bor og reiser hit.»
Ikke-vestlige flytter inn og nordmenn flytter ut (utover hipsterne da, men de blir jo også voksen etterhvert). Det blir flere chadorer og færre miniskjørt i gatene. Slik kan kriminaliteten få bedre grobunn, spesielt fra gutter med manglende grensesetting hjemmefra. Innimellom kommer politikonstabel Ola og Kari på hjemmebesøk, kanskje med poden under armen, med tilbud om «positive aktiviteter». Besøket rommer kanskje også en alvorsprat med foreldrene, som kan leve bort i natta fjernt fra våre kjerneverdier. Hvordan er det mulig for dem å gi ungene en adekvat oppdragelse tilpasset vårt samfunn?
Line Oma: «Vi har sett fattigdom, hørt historier om dårlige boforhold, blitt kontaktet av mennesker uten arbeid og bekymra foreldre til tenåringsgutter. Vi har sett at det trengs en ekstraordinær innsats.»
Hvis foreldre som prioriterer medbrakt kultur for sine barn kan en ikke forvente at de samme barna tar fullverdig del i det norske samfunnet. Foto: HRS
La oss henge bjella på katten for en gang skyld: Ja, det kreves en ekstraordinær innsats – fra beboerne selv. Fra de innvandrerne som så gjerne vil bo i dette landet, men som ikke vil eller makter å ta del i samfunnet på storsamfunnets premisser. Beboerne og innvandrerne må lene seg på hverandre. Slutt å pek på stat og kommune. Ta ansvar.
Barn og unge må få tydelige grenser, og det må stilles krav. Det samme må gjøres overfor voksne som ikke tilpasser seg storsamfunnet. Er du kriminell skal du behandles som en kriminell. Såkalte kulturforskjeller skal ikke tilsi noen strafferabatt. Mobber du og trakasserer medelever eller lærere, skal du behandles etter gjeldende regelverk. Er regelverket ikke tilpasset Det Nye Norge må det justeres. Det nytter ikke bare med omsorg, uforbeholden kjærlighet og områdeløft.
«Stedanalysen» krever innsikt i hva innvandrertette områder sliter med. Alle, utenom dem som varmt snakker om å ta inn flere ikke-vestlige, vet svaret: Segregering, arbeidsløshet og (relativ) fattigdom.
Er man ikke kapabel til å ta tak i eget liv på grunn av kulturelle eller religiøse stengsler, eller er analfabet, mangler utdannelse, ikke klarer å lære språket, så er sjansen stor for å havne i utenforskap til storsamfunnet og innenforskap til eget (lukket) minoritetsmiljø. Hvis foreldrene viderefører dette til sine barn er vi inne i en nedadgående spiral. Derfor også Akerhaugs og mange andres bekymring.
Så ligger ansvaret hvor? Hvor mange forskere trenger vi for å finne ut av det? Svaret er ingen. Derimot trenger vi alle forskere i verden for at noen skal formidle hva som faktisk er de reelle problemene. Vi trenger assimilering i våre frihetsverdier.
Forstår man ikke det norske samfunnet må man tvinges til å forstå, om ikke annet av hensyn til barna. Det kan bety både påbud og forbud. Hyling om rasisme eller lignende må bare prelle av, storsamfunnet må gå foran individet.