Et nasjonalt Stockholm-syndrom

Av: Christian Skaug, Document.no

En av tingene som skiller dagens medievirkelighet fra den vi hadde for bare få år siden, er at dramatiske begivenheter ofte dokumenteres av folk som er i nærheten. De skriver Twitter-meldinger fra dramaenes åsted, eller de laster opp bilder og videosnutter på nettet bare sekunder etter at ting skjer.

På den måten kan vi se ilandstigningene på Sicilia, vi kan høre maskingeværsalvene i Las Vegas, eller vi kan se Notre Dame-katedralen full av livredde mennesker med hendene i været, selv om det ikke skulle stå noen reporter klar til å dekke saken. Det er ingen som spør om det er greit å filme eller fotografere. Det at verden skal vite hva som skjer, er et mye mer tungtveiende hensyn.

Forvandlingen

Medieaktører som skjønner tiden de lever i, ser muligheter snarere enn problemer med dette. De kan høste informasjon fra nettet slik man alltid har gjort det i felten, og det man har til rådighet, går etter overveielse inn i en journalistisk helhet som blir mer levende og aktuell enn noensinne.

Ikke alle dramaer er blodige, voldsomme eller hurtige. Og siden de fleste lever sine liv utenfor de mest spektakulære begivenhetenes sentrum, blir de sjelden vitne til annet enn de små hverdagsdramaene i sine omgivelser. Men forandringer i de små tingene gjør også inntrykk.

Forvandlingen av det offentlige rommet i Norge er også et drama. Det går riktignok langsomt, men i egenskap av et pågående drama som de færreste har noen offentlige bemerkninger til, skaper det i lengden store sosiale forandringer.

Hvorfor ikke dokumentere dette dramaet også?

Hos rights.no har Hege Storhaug nå invitert leserne til å gjøre nettopp det.

Initiativet har vekket det største bygdedyret i den største bygda i Norge.

Flokkmentaliteten

Minervas Ivar Staurseth åpnet ballet med å anklage HRS for å ville drive med uthengning. Og det er så forkastelig at stiftelsen bør miste statsstøtten. Kjetil Rolness følger opp og sier at grensen nå er nådd – for gudene vet hvilken gang tenker HRS’ uvenner at «vi har dem nå». En stortingsrepresentant for Høyre som ingen hadde hørt om, mener at dokumentasjonsprosjektet er «antiintegreringsarbeid», som om det å frede burkaer fra eksponering var integreringsfremmende. Han nevner i samme åndedrag Islamsk Råd. Aftenposten, VG, NRK og NTB er på ballen, og på Facebook-bygda kappes HRS’ uvenner om å fremstå som den tøffeste typen i tilsynet for høg moral.

Hvor mye skal man egentlig la seg affisere av disse bølgene i den norske andedammen?

Flokkmentaliteten er et fenomen som er blitt godt beskrevet litterært i alle fall siden antikken. Den særegne norske moralismen i mer enn hundre år. Staurseth ser ut til å trives i sin nye rolle som moraloppsynsmann, etter å ha bedt Frp-ledelsen om å «rydde opp» etter at stortingsrepresentant Tor André Johnsen lenket til et eller annet på Facebook.

Det er ikke nødvendig å undersøke påstanden om uthengning altfor mye for å avvise den. Ta en titt på Hanne Tolgs fotografi av en gatescene i Oslo, hvor et islamsk svar på Spøkelseskladden avstedkommer en perpleks reaksjon hos personene hun støter på.

Ingen individer henges ut her. Bildet tjener derimot til å illustrere nordmenns fremmedgjøring ved forvandling av det offentlige rommet. Slike og lignende opptrinn må ha forekommet tusenvis av ganger i Norge de senere årene, men det er ikke noe offentlig tema. Skal tro hvorfor ikke?

Fasademennesker

Fordi det ikke er god tone å snakke åpent om visse spørsmål, og for falske fasademennesker er en passende tone det viktigste av alt – det er selve deres identitet. Problemet med fasademenneskene i den norske offentligheten er at de ikke tar pulsen på virkeligheten på den måten. De vil snarere stenge den ute – for seg selv og for andre. De ser da også helst at rights.no ikke forsøker å dokumentere den.

For Minervas vedkommende handler nok dette ikke så rent lite om misunnelse. En redaksjon med flere medlemmer og viktige støttespillere har knapt lesere, har knapt noe vesentlig å si, og skaper knapt noe engasjement i de sosiale mediene som på godt og ondt er blitt mange menneskers vindu mot virkeligheten.

På den andre siden står en bitte liten organisasjon, hvor et av medlemmene har solgt titusenvis av bøker og trukket forsamlinger landet rundt i lanseringen. En slik skribent, som har for vane spontant å si det hun tenker, puster frisk luft inn i den innestengte norske offentligheten, som altså er alt annet enn offen (åpen), selv når hun sier ting man kan være uenig i. Hun trenger bare skrive noen linjer for å sette Minerva i skyggen. Eller Rolness, for den del. Han er ikke den tøffeste personen i norsk offentlighet, det omhyggelig velpleide macho-imaget til tross.

Denne teaterforestillingen påkaller imidlertid litt mer enn en miks av medynk og foraktelige snøft. Den har også en mørkere side.

Frihet

De som har levd i førti år eller mer, kan huske et Norge med en finere og lettere omgangstone enn den vi har i dag. Det var ikke så uvanlig å si det man tenkte, uten å ha veid ordene på gullvekt søtten ganger før man åpnet munnen – uten å være så kjølig beregnende med tanke på hvordan ordene ville bli oppfattet hos tilsynet for høg verbal moral.

Folk som ikke er blitt fullstendig ødelagt oppe i huet av de siste tiårenes utvikling, vet hva den omgangstonen representerer, og de har et ord for det: friheten. Folk som sier det de tenker, er frie. Folk som ikke er frie, gjør ikke det. Og hvis de har vært ufrie lenge nok, drar de heller ikke kjensel på friheten.

Langt mindre er de i stand til å verdsette den. Og nettopp det er forklaringen på den mørke siden.

Den norske offentligheten er nemlig rammet av Stockholm-syndromet, et nasjonalt Stockholm-syndrom. Alle ser at Norge blir et dårligere sted å være når Allahs sorte brigader fyller byrommet. De er gisseltagerne som får nesten alle nordmenn til å bøye nakken.

De fleste som bøyer nakken, er glade for at ikke alle gjør det. Men for den norske geschlossenhetens portvoktere, som også er islambrigadenes gisler, er det ikke til å holde ut at det finnes noen som ikke bøyer nakken. Det setter deres egen utilstrekkelighet i et lite flatterende lys, og derfor vil de helst stoppe kjeften på de frie intellektuelle.

Denne trangen er så sterk at de ikke tenker over hvilken dårlig figur man gjør ved å henge seg opp i Hege Storhaug eller andre som en slags stalker. Det er vanskelig å gi noen god begrunnelse for hvorfor man går så hardt ut mot en liten håndfull personer med bitte litt finansiering fra staten. At den norske nasjonalformuen gis bort til mennesker som ikke har noe i Norge å gjøre, holder man derimot tett om.

Det er heller ingen som helst rasjonalitet i det. Er det noen som tror at 1,8 millioner inndratte kroner vil slukke stalkernes sorger? Den som har sannheten og det norske folket på sin side, bringes ikke til taushet av mindre penger. Virkningen kunne fort vise seg å bli en helt annen – både på gjenstanden for stalkingen og hennes mange sympatisører.