Mangt og mye har blitt sagt og skrevet om EU, som et oppblåst byråkrati, dyre vaner, kameraderitildelinger, for liten respekt for den nasjonale selvråderetten, konvensjoner på både stort og smått, press på medlemslandene, internasjonale avtaler som få eller ingen har oversikt over, utjevningsproblematikken og ideen om felles valuta (mellom svært ulike land), der det er problemene som stort sett når offentligheten. Sjelden hører vi om det mer vellykkede, slik som felles kamp for kriminalitetsbekjempelse og informasjonsutveksling (som f.e.s Eurodac-systemet), men uansett er EUs grunnpilar udiskutabel: En fungerende ytre grensekontroll.
I 2015 ble det til de grader bevist at grensekontrollen ikke fungerte. Da folkevandringen var et faktum tok det sin tid før EU-systemet innså alvoret. Og da alvoret begynte å gå opp for dem, ble det bevist at EU ikke greide å løse det. Nå prøver samme EU å bøte på de problemene som ble skapt, men de gjør lite for å løse problemene.
Det vil antakelig bare skape ytterligere splittelse i og mellom landene. Fra før har vi Brexit, men hva kan komme?
Pisker inn nye asylregler
Folkevandringen til Europa som skjøt fart i 2015 avdekket et Europa uten tilstrekkelig ytre grensekontroll. EU klarer fortsatt ikke å rydde opp. Nå vil EU tvinge land til å ta imot asylsøkere.
De mange migrantene fikk systemet til å bryte sammen. I uka som gikk vedtok EU-parlamentet nye asylregler, der de i mangel av politisk verktøy svinger pisken. Endringen skjer ved en såkalt revisjon av Dublin-forordningen, en forordningen som setter reglene for asylbehandling, der det såkalte førstelandsprinsippet har vært gjeldende. Men EU har bestemt at alle medlemslandene skal ta imot asylsøkere, om de vil eller ikke. Landene som ikke tar imot asylsøkere vil EU straffe. Hvert land skal tildeles en kvote etter en omfordelingsnøkkel, og de landene som vegrer seg får sine bidrag fra EU inndratt, melder svenske Nyheter i dag. Med andre ord samme modell som flere ønsker å ta i bruk når land nekter å ta tilbake migranter som har avslag på opphold i Europa, men da heter det at en slik modell er inhuman og feilslått politikk.
Utfordringen er at mange land ikke vil delta på denne omfordelingen av asylsøkere. Det har fått EU til å gripe til en ny praksis. Mens det tidligere var slik at samtlige medlemsland skulle være enige om denne form for avtaler, har EU-parlamentet nå tydd til flertallsvedtak. Legitimitet til denne praksisen har de, absurd nok, fått til gjennom å definere situasjonen som «en krise». For i en krise-situasjon er langt mer tillatt for EU-parlamentet, så også i overkjøre en rekke land så lenge disse er i mindretall.
I en krise skal EU ha mulighet for å handle «hurtig, samlet og solidarisk», men dette er relative begrep. De mange regler og prosedyrer som EU-systemet opererer etter tilsier at «hurtig» har en innebygd treghet i EUs eget byråkrati fordi det skal fungere som et sikkerhetsnett, akkurat som vårt eget byråkrati. Ikke er EUs medlemsland «samlet» om dette heller, da samlet er noe annet enn flertallet. Så kommer «solidarisk» – men med hvem? EUs befolkning eller de mange millioner mennesker som ønsker å bli borger av Europa? Når EUs befolkning oppfatter seg overkjørt, er løpet kjørt for EU. Spør britene. Dansk Folkeparti (DF) var da også raskt ute og sa at de ikke aksepterte EUs tvungne kvoter, da heller ut av Dublin-forordningen lød det derfra.
Det absurde er at EU ikke ser den høye migrasjonen til Europa i seg selv som en krise, men benytter «krisen» til å frata medlemsland selvråderetten. Dette har en rekke land reagert på, uten at de er blitt hørt. Her er det først og fremst Visegradlandene, Tsjekkia, Polen, Ungarn og Slovakia, som har protestert høyest.
Landene som ikke ønsker å ta imot asylsøkere, eller vil bestemme antall og type asylsøkere selv, har gjerne folket sitt i ryggen. I medier tegnes et bilde «en ekstrem høyrevind» med politiske partier som er høyrepopulistiske og som har til felles at de er motstandere av EU og er ditto nasjonalistiske – og derav slutningen innvandrerkritisk. «Nasjonalisme» er som kjent gjort til et skjellsord, og fremveksten av sterk nasjonalisme vil selvsagt være EUs skrekk. Men nasjonalisme og selvråderett henger tett sammen, så når EU fratar medlemsland selvråderetten tråkker de samtidig på folket, som logisk nok vil styrke nettopp nasjonalismen. Vi ser det i land etter land, valg etter valg. Selv i Sverige begynner erkjennelsen å sige inn: Ingen partier kan lengre komme til makten uten å love kraftige innstramninger i migranters muligheter til å ta seg til Europa, og deres tilgang til Europas velferdsgoder, hevdet nylig Aftonbladets Wolfgang Hansson.
For EUs nye asylregler løser intet av problemene med migrasjonen til Europa. Snarere tvert om.
Nasjonal grensekontroll
Nylig ble det kjent at den norske Regjeringen har varslet EU-kommisjonen om ytterlige seks måneders forlengelse av den nasjonale grensekontrollen. Begrunnelsen fra justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) er sikkerhet, der han viser til trusselbildet i Europa. Fem andre europeiske land gjort det samme, også de med henvisning til sikkerhet og terrortrusselen. Dermed kan nasjonale grensekontroller ende som bekjempelsen av terroren i Frankrike: En unntakstilstand som blir gjort permanent.
EU har «naturlig nok» prøvd å stanse ethvert tilløp til (forlengelse av) nasjonal grensekontroll, da fri bevegelse av mennesker (som egentlig var tenkt som arbeidskraft) er en av de fire friheter. Eller som Jyllands-Postens leder uttrykker det: «Europa uten indre grenser er stadig en drøm, men den er blitt sviktet av Europas politikere.» For når EU svikter den ytre grensekontrollen må landene ta skjeen i egen hånd. For selv om EU har lovet forbedringer med grensekontrollen, f.eks. med Triton-operasjonen som er endt opp som menneskesmuglernes forlengede arm og som justisminister Amundsen heldigvis ønsker å trekke Norge ut av, så lekker grensene fortsatt som en sil. Det har da også fått mange politikere til å sette grensekontroll øverst på agendaen, «både store vinnere og tapere ved nasjonale valg», skriver JPs leder, og viser til «senest taperen Angela Merkel i Tyskland og vinneren Sebastian Kurz i Østerrike».
Den danske Regjeringen har stått hardt på grensekontroll mot Tyskland, noe som har vært utsatt for heftig kritikk, ikke minst av Tyskland. Men nå kopierer altså Tyskland samme politikk: Nasjonal grensekontroller og annonsering i den arabiske verden hvor de synliggjør landets innvandringspolitiske innstramninger. Det har tvunget seg frem i de nasjonale valg – folket har talt.
Så har JPs leder helt rett i at man kan diskutere både effekten og ressursbruken med nasjonal grensekontroll, men den imøtekommer utvilsomt noen «dypere psykologiske behov». Man gambler ikke med folkets sikkerhet, eller kanskje riktigere: Politikerne må få oss til å tro at sikkerheten er på plass. Men alle som har foretatt noen grensepasseringer den siste tiden vet at kontrollen er det så som så med. Men samtidig som grensekontroll er et politisk betent tema – antakelig ene og alene fordi det rokker ved EUs drøm, så får andre sikkerhetstiltak oss knapt til å lee på øyelokket:
Men spørgsmålet (om nasjonale grensekontroller, min anm.) er stadig ekstremt politiseret, ja emotionaliseret. At der nu faktisk patruljerer bevæbnede soldater rundt i gaderne i danske byer, som ydermere er blevet udstyret med betonklodser og sikkerhedsanordninger af alle slags, er på en underlig måde ikke nær så politisk kontroversielt som netop grænsekontrollen. Foranstaltningerne er ret beset lige psykologisk funderet. De skal give indtryk af en øget sikkerhed, og de mobiliserer en folkelig opmærksomhed om det nye trusselsbillede, men alle er nok enige om, at de ikke i sig selv forhindrer ret mange nye terroraktioner, hvis terrorister virkelig vil slå til.
Selvsagt skjønner vi at betongklosser, eller det som på folkemunne har fått betegnelsen «koranklosser», ikke kan redde oss. Det vet nok også de som etablerer disse, om det så er det politiske lederskapet eller næringsliv, f.eks. kjøpesentre som Oslo City. Men dette inntrykket av «økt trygghet» forteller oss at vår sikkerhet blir forsøkt prioritert. Det er her EU viser sin avstand til folket, det som mange opplever som et svik. Derfor kan da også de nasjonale grensekontrollene bli standarden, i alle fall har vi neppe sett den siste forlengelsen.
Der er ikke udsigt til, at grænsekontrollerne i Europa afskaffes lige med det samme igen. EU-Kommissionen og de enkelte medlemslande kan strides om det teknisk-juridiske grundlag. Men der vil gå lang tid med at få kontrollen med de ydre grænser på plads, og der vil gå endnu længere tid, før EU’s oprindelige Schengen-svigt er sonet hos borgerne.
At det skulle være EU selv, som saboterede en af de største gevinster ved det europæiske samarbejde – de åbne indre grænser – er en smertelig konstatering. Desto hårdere må samme EU arbejde på at rydde op efter sig selv.
Men vil EU klare å rydde opp etter seg? Den påtvungne asylsøkerfordelingen viser vel heller et EU som fortsatt ikke innser alvoret. Det kan bli EUs nederlag.