«Europa går mot en australsk løsning», hevder Aftonbladets Wolfgang Hansson.
Merk så at det er en svensk journalist som snakker. Og han snakker rimelig åpenhjertig.
Hansson starter med valget i Østerrike, der den unge, høyrekonservative Sebastian Kurz (31) og partiet ÖVP vant valget, eller som VG presenterte kommenterte: Ytre høyre blir landets største parti. Fra Hansson heter det at det er et nytt bevis på hvordan flyktning- og innvandringsspørsmålet er på vei til å ta over hele politikken i Europa.
For ingen partier kan lengre komme til makten uten å love kraftige innstramninger i migranters muligheter til å ta seg til Europa, og deres tilgang til Europas velferdsgoder.
Snuoperasjonen
Folkevandringskrisen som for alvor ble utløst i 2015 avdekket potensialet i presset på Europa. De land som tok mot flest, ikke minst Sverige og Tyskland, har rygget. Politikken legges om. Det strammes inn.
Forbundskansler Angela Merkel i Tyskland var for mange symbolet på en sjenerøs innvandringspolitikk, men motstanden ble betydelige – noe som ikke minst kom frem i den tyske valgkampen. I det nylige avholdte valget måtte også Merkel innrømme av det var en innvandringsgrense, og for å få dannet regjering har hun vært nødt til å inngå et kompromiss på maksimum 100.000 innvandrere, inkludert familiegjenforeninger, i året.
Hva gjelder Østerrike har de gått fra å applaudere flyktninger til nesten helt stengte grenser, påpeker Hansson, som sier at en lignende situasjon kan være på vei i Sverige – som allerede har redusert innvandringen kraftig. Dermed kan neste års valg i Sverige bli en ny oppvisning i å være strengest mulig – eller «fremstå som like tøffe som Sverigedemokraterna.»
Forklaringen finner Hansson i de høye ankomstene til Europa i 2015. Ikke bare ble mottakskapasiteten satt på en hard prøve, det er heller ikke lett å integrere alle som kom: skaffe jobb og bosted, finne plass på skoler, i barnehager og på sykehus. Velferdssamfunnet er satt under press, påpeker Hansson, og det har skapt uro og vrede hos befolkningen.
Eureka!, er min tanke. Tro hvis politikere, journalister, «eksperter» av alle former og størrelser, faktisk kunne tatt noen av disse bekymringene til seg før krisen var et faktum? Og det til tross for at noen, nå sist i Norge ved ungdomspartiene Unge Høyre, KrFU og Unge Venstre, ønsker at Regjeringen skal tredoble antallet kvoteflyktninger til Norge siden antallet asylsøkere har gått ned (Politisk Kvarter 18.10, NRK 2). Det er gjerne de samme partiene som snakker integrering på inn- og utpust, men som har problemer med å se sammenhengen mellom integrering og innvandring. For nå er jo mottakskapasiteten økt rundt omkring i kommunene, så da er det visstnok pinlig for Norges internasjonale renommé at ikke flere hentes til Norge. Men det som er pinlig er at verdenssamfunnet ikke tar et samlet grep om det som foregår, og at ikke EU forstår at folkets press i land etter land for en restriktiv innvandringspolitikk neppe vil avta med det første. Og det nettopp for fremover vil mange av integreringsproblemene bare bli mer og mer åpenbar.
Men la oss ikke knekke dem som faktisk har våknet av tornerosesøvnen, og det selv om mange åpenbart ikke synes de selv har har noe ansvar, for som Hansson sier «europeiske politikere undervurderte sprengkraften i migrasjonsspørsmålet». Akkurat dét kan sikkert det norske Arbeiderpartiet skrive under på, i alle fall nestleder Hadia Tajik som nylig uttrykte noe lignende i Klassekampen, men mediefolk generelt vil neppe komme med slike innrømmelser. Verken i Norge eller i Sverige. Men mens medier kan nyte godt av lisensavgift eller pressestøtte, og slik sett bry seg mindre om sitt publikum, er de politiske partiene avhengig av velgerne.
«Nå legger de desperat om kursen i håp om å vinne tilbake velgerne som har gått til de høyrepopulistiske partiene», hevder Hansson.
EUs største trussel
Så har da Hansson forstått det som en del ungdomspartier (og moderpartier) i Norge ikke innser: Velgerne trekker seg mer og mer mot de konservative partiene, de partiene som står opp for nasjonal- og velferdsstaten. Det er også EUs største problem. EU har et presserende behov for å få på plass en felles migrasjonspolitikk og en fordeling av de migranter som allerede har klart å ta seg til Europa, sier Hansson. Han viser blant annet til det store presset på yttergrenseland om Italia.
Men på samme måte som høy innvandring fra spesielt MENA-land fører til utfordringer i de enkelte europeiske land, der ikke minst landets «sammenhengskraft» blir satt på en prøve, så blir også EUs sammenhengskraft utfordret. Hansson mener at det er akkurat dette som er EUs største trussel. Derimot er ikke Hansson kommet lengre i sine analyser enn at han tolker høyredreiningen utelukkende som innvandrerfiendtlig: «Valgresultatet i Østerrike styrker de innvandringsfiendtlige landene som Ungarn, Tsjekkia og Polen, og gjør det enda vanskeligere for unionen å kunne enes om et felles flyktningmottak.»
Hvis dette utelukkende er innvandrerfiendtlig så vil motsatsen være borgerfiendtli, noe neppe så mange partier vil være bekjent av.
Det er her «den australske løsningen» inn, en løsningen som over tid har vært lansert i Norge – men, som vi husker, av det «innvandrerfiendtlige» Fremskrittspartiet:
Istället framstår en australisk lösning som alltmer trolig. Den går ut på att asylcenter ska upprättas utanför Europa där människor i framtiden får söka asyl. Förhandlingar pågår redan med länder i Nordafrika.
Asylsentre utenfor Europa må igjen følges av at ingen land i Europa lengre behandler asylsøknader. Med andre ord legges asylinstituttet i sin nåværende form ned. Det vil ikke lengre være «noens rett» å søke asyl i noen land i Europa. Da vil asylinstituttet ta mer form som kvoteflyktningssystemet. Noe som også vil være mer rettferdig, da det ikke vil være «den sterkestes rett» (de som faktisk klarer å ta seg til Europa).
Et stengt Europa for asylsøkere
Hansson tar også opp den feigheten som EU utviser, da gjennom et såkalt samarbeide med Libyas kystvakt for å tvinge migrantbåtene tilbake.
De som argumenterar för en sådan lösning försöker klä den i termer av att den gynnar flyktingar som inte har råd att ta sig till Europa och att den stoppar döden på Medelhavet. Istället för att säga som det är; Europa vill inte ta emot fler människor. Särskilt inte på ett oordnat sätt och särskilt inte de som i första hand är ekonomiska flyktingar.
Med andre ord: EU forsøker å stenge Europa for asylsøkere, men klarer det ikke. Derfor har da også den tidligere «spinnville» ideen om at asylsøkere heller skal få hjelp i nærområdene enn å komme til Europa, sunket dypere inn.
Men her ser Hansson en rekke utfordringer. For det første vil asylsentre utenfor Europa krever at europeiske land tar imot større gruppe flyktninger, noe han betviler: «Men hvem er klar for å gjøre det med en fiendtlig hjemmeopinion annet enn i mindre omfang? Asylsentrene risikerer heller å forvandles til gigantiske flyktningleire med vanskelig levekår. Presis som de Australia har anlagt på en rekke naboøyer.»
For det andre vil mange av de økonomiske migrantene som kommer fra hele Afrika ikke ha noen sjanse til å få asyl i Europa, påpeker Hansson. Derfor vil det alltid være et marked for å illegalt ta seg til Europa «i håp om en bedre fremtid». Så er spørsmålet hvilket press det vil bli på Europa hvis Midtøsten «eksploderer i en ny krig og Afrika ikke klarer å forsørge sin kraftig voksende befolkning». Da vil smuglerne fortsette å tjene sine penger og migranter vil fortsette å drukne, slår Hansson fast.
Men, som nevnt over, kan antakelig disse utfordringene løses «enklere» enn de utfordringer som dagens system innebærer. Men det fordrer nettopp å stenge Europa for asylsøknadsbehandling, da vil det ikke lenger være noe «marked» å ta seg illegalt inn i. Så tror jeg Hansson er for negativ til befolkningens vilje og evne til å ta imot kvoteflyktninger, hvilket selvsagt avhenger av hva Hansson mener med «annet enn i mindre omfang». At mange kvier seg etter folkevandringen utløst i 2015 er forståelig, jamfør for eksempel alle de familiegjenforeninger landene står overfor, men en kontrollert innvandring av reelle flyktninger skremmer nok ikke så mange. Det som derimot skremmer er det som fremstår som ukontrollert og illegal innvandring, der personer uten beskyttelsesbehov opptar plassen for dem som virkelig er hjelpetrengende.
Og uansett kan ikke Europa hjelpe alle som er «i håp om en bedre fremtid», men vi kan antakelig hjelpe langt flere ved å sette inn asylressursene i nærområdene, som igjen fordrer et betydelig forarbeid – som burde vært iverksatt for lenge siden.