La meg bare ta det først som sist: Når det gjelder hvem som har mest rett om situasjonen i Afghanistan av Amnesty og andre sentrale aktører, har jeg en mistanke om at Amnesty kan ha en slagside. I denne aktuelle saken frontes Amnestys nye rapport om Afghanistan med en afghansk familie som er blitt utvist fra Norge, en sak der norske myndigheter lener seg på landinformasjon fra blant annet Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo), FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), andre FN-organisasjoner, andre lands utlendingsforvaltninger, statlige og ikke-statlige organisasjoner, forskningsinstitusjoner og ulike nyhetsformidlere for å vurdere den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Men selvsagt, Amnesty kan jo vite bedre.
Saken om denne aktuelle afghanske familien har sitt utspring i Trondheim, der det nylig ble avholdt en støttemarkering for at familien skal få bli. I adresse.no kunne vi lese at det var forventet den største elevdemonstrasjonen på flere år, hvor også andre hadde meldt sin interesse: «Amnesty International, ungdomsorganisasjoner, politiske partier og andre.» Initiativet er tatt av elever ved skolen til en av ungdommene i familien, hvor kravet er familien skal få bli.
Selvsagt er det flott at ungdommene engasjerer seg og også at de setter saken inn i en politisk kontekst, her som «en protest mot den norske innvandrings- og asylpolitikken». Men saken som frontes må gjøres på de faktuelle forhold, ikke bare ut fra ønsket om å være «snill» – hvilket selvsagt er svært vanskelig når vi snakker om mennesker som har lært hverandre å kjenne. Politikken fungerer ikke slik. Politikken skal ta høyde for at systemene fungerer og at regelverket tilsier at alle blir behandlet så likt som mulig og etter de samme retningslinjer. Slik sett kjenner politikken ingen, som fru Justitia. Eller som de fleste politiske partiene i Norge uttrykker det: Streng, men rettferdig, og rask retur av dem som ikke har beskyttelsesbehov.
Vi skjønner alle at det er vanskelig, men vi skjønner også at det må være regler på feltet. Og en av disse reglene er at ingen skal kunne jukse seg til opphold. Det hevder utlendingsmyndighetene at denne familien har gjort, og som de har fått medhold i hos lagmannsretten etter at staten tapte i tingretten.
Sånn sett er det utrolig sørgelig at en sak som vekker et slikt engasjement hos ungdommen ikke fører til at skoleledelse, medier og andre setter seg grundig inn i den før de fronter familien offentlig. For det er som en av elevrådslederne sier til NRK.no «Saken er veldig viktig for meg, fordi jeg er imot urett. Det er lett å tenke at slikt hender ikke meg eller noen jeg kjenner. Men her står jeg og ser at dette skjer min egen venn.»
På NRK.no fremkommer det at familien og deres advokat nå vurderer å anke utvisningsvedtaket til Høyesterett. Og regionleder i Amnesty, Tove Marie Paasche, som var til stede på demonstrasjonen i Trondheim, forteller, basert på rapporten fra Amnesty, at det ikke er trygt å sende afghanere tilbake nå.
– Jeg føler veldig med den familien og jeg må si at jeg er skikkelig imponert over elever ved Thora Storm videregående skole som gikk sammen og organiserte denne demonstrasjonen. Amnesty kan ikke gå inn i enkeltsaker. Men det vi sier er at det er helt uforsvarlig å sende tilbake afghanske flyktninger fra Norge og andre land. Det er rett og slett ikke trygt.
Men det sier altså ikke en rekke andre instanser, og det er så vidt oss bekjent ingen land som praktiserer null tilbakesendelse av afghanere.
Familiens innvandringshistorie
Ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI), som selvsagt har anonymisert saken, snakker vi om en familie på seks, mor, far og fire søsken, der mor og tre av barna har fått vedtak om tilbakekallelse av flyktningstatus og oppholdstillatelse. Videre handler den om avslag på søknad om beskyttelse og avslag på søknad om opphold på humanitært opphold. At vedtaket ikke omhandler far handler om at han er forsvunnet, mens en av søsknene kom på annet grunnlag.
Den eldste sønnen, født i 1993, var den første som kom til Norge. Han kom som enslig mindreårig asylsøker og fikk innvilget oppholdstillatelse 12. juni 2009. To av søsknene, født i 1997 og 1999, søkte asyl i Norge 11. juli 2012. Det ble opplyst av de var borgere av Afghanistan, men der sistnevnte var født i Iran hvor familien hadde vært siden 1998. Litt senere, den 23. august 2012, søkte moren sammen med sin yngste sønn (født 2002) asyl i Norge. Hun fortalte da at hun var gift med A, at de hadde fire barn, og at de etter ekteskapsinngåelsen hadde bodd i ni måneder i Kabul, hvor hun er født og oppvokst, før de flyttet til provinsen X, som er ektemannens hjemsted. Der skal ektemannen i 1998 ha blitt truet av Taliban, som gjorde at de flyktet til Iran, hvor de oppholdt seg til 2012 før de flyktet videre til Norge. I denne flukten skal ektemannen ha forsvunnet.
21. september 2012 ble moren gitt midlertidig oppholdstillatelse i Norge med flyktningstatus, hvor det ble lagt til grunn at det ikke ville være trygt for henne å returnere til hjemlandet, da ektemannen var forsvunnet og at hun – som enslig kvinne – var uten mannlig nettverk i Afghanistan. Samtidig fikk de tre barna midlertidige oppholdstillatelser med flyktningstatus avledet av morens tillatelse.
Noen måneder senere, den 6. desember 2012, søkte imidlertid også den tidligere forsvunnede ektemannen om asyl i Norge.
Ektemannens søknad ble avslått 14. januar 2013 da UDI ikke fant det sannsynliggjort at han ble utsatt for forfølgelse. Hans tilstedeværelse førte også til at oppholdsgrunnlaget til mor og de tre barna falt bort. Den 21. februar samme år ble de varslet om at UDI vurderte å tilbakekalle oppholdstillatelsen i Norge, noe som ble effektuert 25. mars 2014. Da hadde altså familien vært i Norge i ca. ett og halvt år.
Vedtaket ble klaget til UNE, hvor klagen ikke ble tatt til følge (14. oktober 2014). Senere har UDI, i flere omganger, etter begjæring vurdert omgjøring av vedtaket, siste gang 22. juni 2015.
Den 3. desember 2015 ble det reist sak med påstand om at beslutningen om å nekte omgjøring av tidligere vedtak om tilbakekall av saksøkernes oppholdstillatelser med flyktningstatus var ugyldig. Oslo tingrett ga familien medhold den 27. april 2016, hvorpå UNE anket dommen til Borgarting lagmannsrett, hvor altså staten vant frem.
Staten mener
Under ankebehandlingen i Borgarting lagmannsrett hevdet staten ved UNE at det har oppstått grunnleggende og varige endringer i de personlige forholdene som lå til grunn for innvilgelsen av tillatelsene, det vil si at moren ikke lenger er en enslig kvinne. Videre fremkommer det at ektemannen forsvant på nytt da han fikk avslag på asylsøknaden i Norge. UNE hevder også at ektemannens første forsvinningsnummer under flukten fra Iran, er lite troverdig. De finner det også lite troverdig at ektefellene (omtalt som A) ikke har hatt kontakt før han dukket opp i Norge i slutten av 2012. De setter heller ikke lit til hennes forklaring av ektemannens siste forsvinning.
Det kommer også frem at hun, etter As siste forsvinning, har ønsket skilsmisse, da med begrunnelse i vold og mishandling. Her anfører staten at «Opplysningene er fremkommet på et sent tidspunkt i saken, og de er ikke forsøkt dokumentert på noen måte fra personer eller etater som har vært i kontakt med familien.»
Videre finner staten det lite sannsynlig at det ikke er noen familie i Afghanistan, og viser blant annet til motstridende opplysninger om mors familie. De mener også at A vil kunne være tilgjengelig for familien i Afghanistan.
UNE mener også at hensynet til barna er ivaretatt, og viser blant annet til den korte tiden fra de fikk innvilget imidlertid oppholdstillatelse til den ble trukket tilbake.
Familien har anført at ett av barna risikerer å bli tvangsgiftet ved retur til Afghanistan. Det vises til at det ikke sannsynliggjort at noen står i fare for å bli giftet bort mot sin vilje eller at Taliban skulle være ute etter familien som følge av den hendelsen som A beskrev i asylintervjuet, en hendelse som skjedde for over 15 år siden. UNE mener det heller ikke er sannsynliggjort at familien risikerer forfølgelse fordi de tilhører folkegruppen hazara.
Staten mener videre at det ikke er noen individuelle forhold som tilsier at familien ved retur vil bli utsatt for overgrep, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det vises til at det er en «høy terskel for at generell ustabilitet, usikkerhet og risiko kvalifiserer for beskyttelse mot retur», og de har, ut fra de kilder som anført i starten av denne saken, vurdert at verken den generelle sikkerhetssituasjonen i provinsen X eller Kabul overskrider denne terskelen.
Heller ikke mors påstand om at hennes omsorgsevne for barna vil bli redusert i Afghanistan eller hennes påstander om dårlig helse, vektlegges av UNE.
Familien mener
Familien anfører at gjenforeningen med ektefellen i perioden 2012-2014 ikke er en grunnleggende og varig endring som skal ha innvirkning på oppholdstillatelsen, og viser til at mor var enslig da hun kom og har vært enslig siden ektemannen forsvant igjen etter at han fikk avslag på asylsøknaden i Norge.
De viser videre til at staten tar feil når de legger til grunn at A vil være tilgjengelig for familien i Afghanistan, hvor han ikke har skal ha vært siden 1998.
Det påpekes at mor ikke lenger vil leve sammen med A. «Han har vært voldelig mot henne under ekteskapet, og han har sviktet hennes tillit ved å inngå avtale om å gifte bort datteren til en eldre mann i hjemlandet», heter det, hvor det legges til at selv om dette kom frem sent, så må opplysningene tillegges vekt. Det heter at det «ikke er uvanlig at afghanske kvinner utsettes for vold fra sine ektemenn» og derfor kan det ikke brukes mot mor at hun «ikke uoppfordret opplyste om dette på et tidligere tidspunkt i saken.» Når det gjelder ektemannens planer om å gifte bort datteren skal mor først ha fått vite det rett for A forsvant igjen.
Ifølge familien vil det være et «uforholdsmessig tiltak» å returnere dem til Afghanistan. Det vektlegges så at familien har vært her siden 2012 og at barna er godt integrert. Det trekkes deretter frem at mor har fått dårlig helse i frykt for å dra tilbake til Afghanistan, og hvor det påpekes at hun «ikke vil få noen som helst behandling for sine helseproblemer i hjemlandet.»
Det argumenteres også med sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og Talibans rolle, og vises til sterke menneskelige hensyn, familien tilknytning til riket og barnas beste.
Lagmannsrettens vurdering
Retten legger vekt på at mors situasjon er endret etter at oppholdstillatelsen ble gitt. Videre har de, i likhet med tingretten og UNE, kommet til at det er flere forhold ved mors forklaring om forholdet til ektemannen som svekker hennes generelle troverdighet, ikke minst gjelder det ektemannens forsvinninger og deres angivelige manglende kontakt. De viser her blant annet til tingrettens tolkning om at mor først forklarte at hun og familien oppholdt seg i mange måneder i Hellas før de dro videre til Norge. Her bodde de sammen med en rekke andre afghanere, og hvor Røde Kors har et system hvor de bistår med å oppspore folk som er kommet fra hverandre. «Det synes utenkelig at familien ikke i løpet av så mange måneder klarte å finne sammen i Hellas», heter det. Det vises også til at mor hadde to mobiltelefoner da hun ankom Norge, men at hun ikke husket verken mobilnummer eller pinkoden til disse.
Lagmannsrettens vurdering er at mors «forklaring om mobiltelefonene og oppholdet i Hellas er egnet til å svekke hennes generelle troverdighet.» Videre heter det at hennes generelle troverdighet svekkes ytterligere ved at hun har hevdet at hun ikke klarte å få kontakt med ektemannen via den eldste sønnen som allerede bodde i Norge, ikke minst fordi hun også har fortalt at hun under oppholdet i Hellas mottok økonomisk støtte fra denne sønnen. Ergo hadde hun hans kontaktdetaljer, noe lagmannsretten også tror gjelder for A.
Lagmannsretten fester videre liten tillit til mors forklaringer om ektemannens forsvinning. Da han forsvant i Norge, rett etter avslaget på asylsøknaden, «gjorde hun seg få eller ingen tanker om hvor ektemannen var blitt av, utover å tenke at han kanskje var i moskeen.» Det gikk en uke før hun meldte han savnet. Lagmannsretten finner det også lite sannsynlig at ekteparet ikke har hatt noen kontakt siden. De anser dessuten det «som påfallende» at mor «allerede fire dager etter ektefellens forsvinning opplyste til norsk helsepersonell at hun var alenemor.»
Da ektemannen forsvant ble det fremmet omgjøringsbegjæring for at mor og barna fortsatt skulle opphold i Norge, og da fremkom nye opplysninger om vold og at hun ville skilles. Lagmannsretten finner at det stadig kommer frem nye opplysninger etter hvert avslag, og påpeker i denne sammenheng at de for eksempel anser det som påfallende at hun ikke fortalte om den angivelige volden ved et sykehusopphold. Det vises her til at det ble nedtegnet i journalen at mor var «uten tegn på ytre skader», samt at de fremlagte helseopplysningene i saken «ikke gir grunnlag for å konstatere noen tilgrunnliggende eller alvorlig psykisk lidelse» hos mor som kan være til hinder for retur til hjemlandet.
Lagmannsretten finner at opplysningene om et mulig tvangsekteskap «verken kan anses som sannsynlige eller noenlunde sannsynlige».
Med hensyn til barna finner lagmannsretten at de har gode forutsetninger for å reetablere seg i Afghanistan sammen med foreldrene. Det vises her til at familien i Iran synes å ha bodd sammen med andre afghanere og der barna har hatt privatundervisning. Barna snakker også foreldrenes morsmål (dari). Lagmannsretten påpeker også at barna på et tidlig tidspunkt må antas å være gjort kjent med at oppholdstillatelsen var tilbakekalt, og selv om de «ikke kan bebreides for den situasjonen de har kommet i, er av betydning, men kan ikke være avgjørende.»
Videre vises det til UNEs vekt på «innvandringsregulerende hensyn, som tar sikte på å forhindre uthuling av asylinstituttet». Lagmannsretten finner det «legitimt å reagere med tilbakekall av midlertidige oppholdstillatelser i tilfeller hvor det foreligger varige og stabile endringer i de personlige forholdene som lå til grunn for tillatelsen, selv om dette kan få betydelige konsekvenser for dem som rammes.» De viser her til vitneforklaring fra UNE hvor det fremkommer at utlendingsforvaltningen har «et ønske om mest mulig likebehandling av asylsøkere. Det ville på denne bakgrunn være uheldig om afghanske familier som av strategiske årsaker ankommer landet på ulike tidspunkter, skal ha bedre muligheter for å få oppholdstillatelse i Norge enn familier som kommer til landet samlet og søker asyl her sammen.»
Lagmannsretten overprøver heller ikke utlendingsmyndighetenes vurdering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, som har betydning for om familien er vernet mot retur. De finner det heller ikke påkrevd å drøfte spørsmålene om vilkårene for internflukt, da mor er født og oppvokst i Kabul, hun og ektemannen har bodd der, samt at hun har nær familie der (mor, søster og nevø).
Til spørsmålet om vedtaket om å nekte mor og barn opphold på humanitært grunnlag er gyldig, mener lagmannsretten at UNE «har foretatt en tilstrekkelig bred og saklig vurdering av de ulike vurderingsmomentene» og at vedtaket ikke kan «anses som åpenbart urimelig.» Etter at det har blitt fremsatt en rekke omgjøringsbegjæringer har UNE, slik lagmannsretten ser det, «fortløpende vurdert de nye opplysningene som har fremkommet i omgjøringsbegjæringene på en tilstrekkelig bred og saklig måte. Også hensynet til barnas beste fremstår som forsvarlig vurdert.»
Rettferdighet og likhet
Det er med andre ord lite som tyder på at familien ikke har fått behandlet saken sin på en god og etterrettelig måte, men der det er kommet til et avslag på opphold. Det er åpenbart vanskelig å godta et slikt avslag siden familien har fått fotfeste i Norge og der, ikke minst barna, har funnet seg godt til rette. Det er nok mange som ville ønske å bo i et land som Norge, men det vil ikke være rettferdig om vi lar noen «bite seg fast» fordi de ikke forholder seg til avslag og som, i denne saken, stadig kommer med nye opplysninger for bedre sin sak. UNE har således helt rett at det kan bidra til å uthule asylinstituttet. Og selvsagt er det en vanskelig beslutning. Alle ønsker det beste for alle, men vi ønsker også rettferdighet og likhet for loven.
Det kanskje mest omstridte i denne saken er i hvilken grad det faktisk er trygt for familien å vende tilbake til et land som Afghanistan. Amnesty sin påstand er at det ikke er trygt, men det er altså er en påstand som ikke alle deler.
Fra politihold får vi opplyst om at norsk politi i sitt returarbeid benytter Turkish Airlines, et av verdens største selskap som flyr fra Istanbul til Kabul hver dag. Selskapet setter endog inn stadig større fly på ruten i og med at persontrafikken skal ha økt voldsomt. På ruten, ikke minst fra Kabul til Istanbul, er flyene ofte fulle, der erfaringen er at det er mange afghanere med europeiske pass. Da kan en jo spørre seg: Hvis det er så farlig som noen hevder, hvorfor denne trafikken?
Så kan det jo nevnes at det ikke bare gjelder Afghanistan. Turkish Airlines flyr også daglig til Mogadishu (Somalia), hvor samme erfaring er gjort. Mange av passasjerene har europeiske pass. Det samme gjelder Addis Abeba (Etiopia). Etiophian Air skal ha fem ukentlig avganger direkte til og fra Oslo lufthavn Gardermoen, via Stockholm. Faktisk skal det flyet vi her snakker om være er et av de største som både lander og tar av fra Gardermoen.
Vi må nok se ting i større sammenhenger.